Kategorier
Sammenhenger

Kulturelle tilbud og depresjon

Skrevet av Ingrid Wilhelmsen, Master i genetikk og utviklingsbiologi & Didrick Kruse, bachelor i materialer, energi og nanoteknologi, Universitetet i Oslo

Påstand: Kulturelle tilbud «kan forhindre utviklingen av depresjon.»

Grunnlag: En observert sammenheng

Nøkkelprinsipp: En sammenheng mellom et helsetiltak og noe som skjer kan være misvisende.

Kilde: «Ny studie: Lavere risiko for depresjon hos de som gikk på kino og teater» (forskning.no)

Obs! Målet til Bak overskriftene er å hjelpe folk å lære hvordan man kritisk vurderer helsepåstander. Vi gir ikke helseråd. For kilder til pålitelig helseinformasjon, klikk her.


Kan superheltfilmer være en kur for melankoli?

Den implisitte påstanden i artikkelen fra forskning.no om at kulturelle opplevelser forebygger depresjon kommer fra en observasjonell studie fra England. Studien hentet inn informasjon om helse, velvære, og økonomiske og sosiale forhold over en periode på 15 år, blant 2000 deltakere som var over 50 år. 

Resultatene viste at deltakerne som dro på kino, forestilling eller utstilling minst en gang i måneden hadde 48 % lavere risiko for å utvikle depresjon sammenlignet med deltakere som aldri dro på slike kulturelle tiltak.

Den aktuelle studien har, så godt det lar seg gjøre, kontrollert for kjønn, helse, formue, utdanning og grad av sosial kontakt hos deltakerne. Konklusjonen er at antall kulturelle opplevelser ser ut til å være en reduserende faktor for depresjonsrisiko. 

Men en observasjonell studie kan ikke vise at sammenhengen mellom kulturelle opplevelser og depresjon faktisk skyldes økt kultureksponering. Forskerne bak studien kan forsøke å kontrollere for andre faktorer, men de kan ikke kontrollere for alt—spesielt ikke faktorer de ikke er klar over. Studien kan med andre ord ikke vise hvordan kulturelle tiltak påvirker depresjonsrisiko. 

Sammenhengen kan altså forklares av andre faktorer enn hvor ofte man benytter seg av kulturtilbud. Det vil si at den observerte sammenhengen ikke nødvendigvis er en årsakssammenheng. 

Det er for eksempel mulig at årsakssammenhengen går motsatt vei, som ville bety at deltakerne i studien som utviklet depresjon benyttet seg mindre av kulturelle tilbud fordi de var deprimerte. Med andre ord, er det mulig at de hadde høyere risiko for å bli deprimert i utgangspunktet.  

Dersom man ønsker å undersøke om det finnes en faktisk årsakssammenheng mellom kulturelle opplevelser og depresjon hadde man måttet gjennomføre en randomisert studie. 

I dette tilfellet ville det være en studie der deltakere uten depresjon blir tilfeldig fordelt i grupper, og en av gruppene blir sendt på kulturelle tilbud. En annen gruppe eller flere andre grupper ville bli bedt om å gjøre noe annet, for eksempel å lese bok hver kveld, eller bare ikke gå på kino eller teater. Deretter sammenligner man depresjonsutviklingen i gruppene. 

I praksis ville dette være vanskelig, blant annet fordi mange går på kino eller teater regelmessig uansett om de blir bedt om å gjøre det eller ikke. Disse menneskene ville kanskje ikke bli med i en slik studie, fordi kino og teater er viktig for dem, eller kanskje de ikke ville gjøre det de ble bedt om. 

Poenget er at å tilfeldig fordele tiltak mellom grupper i en studie er den eneste måten å sikre at gruppene blir like—for eksempel at det blir omtrent like mange med høy risiko for depresjon i hver gruppe. Hvis gruppene er ulike kan forskerne ende opp med å måle effekten av noe annet enn tiltaket, for eksempel effekten av å være deprimert, i stedet for effekten av å gå på kino.

Artikkelen nevner selv at studien alene ikke er grunnlag nok til å si at kino- og teaterturer senker depresjonsrisiko: «Forskerne kan ikke slå fast at kulturelle aktiviteter gjør at du får lavere risiko for depresjon.»