Ettersom i24 TV ble en nøkkelkilde for mange medier, politikere og verdensledere da de rapporterte om Hamas’ halshugging av barn, er det viktig å undersøke direktesendingen fra stasjonen. Ord-for-ord-utskriften mellom i24-journalisten og nyhetsankeret sier:

«Reporter: … ingen kunne forvente at det ville bli slik, den redselen jeg hører fra disse soldatene. Som jeg nevnte tidligere, ble minst 40 babyer tatt ut på båre. Likevel, akkurat nå, går de hus til hus, evakuerer fortsatt døde kropper, dreper israelske borgere som ble drept inne i hjemmene deres.

Nyhetsanker: Nicole, jeg må kutte inn, det er en så sjokkerende, uttalelse der. Bare for våre seere, de som er nye i sendingen vår, som høyst sannsynlig ikke var med oss ​​i løpet av den siste timen. Vi forstår at du har kommet inn dette lille samfunnet strødde døde og slaktede kropper av israelske sivile primært og som du sier, 40 babyer, døde babyer.

Reporter: Det var det en av befalene som fortalte meg. Og du fortsetter å se veltede barnesenger, etterlatte barnevogner, alle disse dørene på vidt gap, som han sa. Vi vet ikke det nøyaktige antallet offer fordi de fortsatt samler inn døde kropper, og går fortsatt fra dør til dør.»

Som det blir klart av samtalen mellom reporteren og nyhetsankeret, er den opprinnelige informasjonskilden om Hamas halshugging av israelske barn «en sjef» fra den israelske hæren.

Som samtalen viser avslører ikke i24-journalisten sjefens eksakte identitet. Den eneste informasjonen seerne lærer av videoen er at sjefen er en del av den israelske hæren. Innledningsvis uttaler reporteren: «Minst 40 babyer ble tatt ut på briks.» Nyhetsankeret tolker dette som at 40 babyer ble drept i kibbutzen. Når ankeret blir spurt ytterligere, svarer reporteren: ‘Det var det en av sjefene fortalte meg.’ 

Denne utvekslingen viser at verken journalisten eller ankeret har verifisert informasjonen om de 40 spedbarna som ble drept. I tillegg innebærer det å stole på informasjon fra den israelske militærsjefen på åstedet en risiko for skjevhet eller feilvurdering av omfanget av tragedien i bosetningen.

Både journalisten og den opprinnelige informasjonskilden (kommandanten) er fra Israel, en nasjon som nettopp har gjennomgått et ødeleggende angrep fra en militant gruppe. Gitt denne konteksten er det forståelig at deres perspektiver på den pågående situasjonen kan være påvirket av skjevhet. 

Nasjonal eller etnisk identitet former ofte hvordan individer oppfatter visse hendelser, spesielt i en så flyktig kontekst. Dette betyr ikke at journalisten nødvendigvis er uprofesjonell eller med vilje forvrenger det faktiske hendelsesforløpet. Men når man kritisk undersøker informasjonskilder, er det avgjørende å vurdere hvordan faktorer som nasjonal identitet, religiøs tilhørighet, politisk eller ideologisk overbevisning eller profesjonell rolle kan påvirke hvordan informasjon oppfattes og kommuniseres.

Når vi ser på direktesendingen, blir det klart at når det gjelder det påståtte drap på mindreårige, stoler reporteren utelukkende på verbal informasjon gitt av en enkelt, svært partisk kilde. Hun har ikke personlig sett noen bevis på at 40 barn ble drept av Hamas. Hun har for eksempel ikke sett noen lik, mottatt bekreftelse fra israelske tjenestemenn eller intervjuet noen øyenvitner.

Gitt at angrepet 7. oktober skjedde bare noen dager før i24s rapport, forventes det at følelser og traumatiske opplevelser vil være på topp. Bruken av grafiske bilder fra voldsstedet kan gjøre at den rapporterte informasjonen oppfattes ekstra emosjonelt.

Tidspunktet og plasseringen av i24s rapport er knyttet til prinsippet om dualitet i digital kildekritikk.Metadata om kildematerialet (feks hvor og når videoen ble publisert) gir viktig innsikt for å evaluere kvaliteten på informasjonen som rapporteres.

Et annet aspekt ved dualitetsprinsippet gjelder språkbruk og diskursformer, som ofte kan signalisere om det er nødvendig med ytterligere forholdsregler for å vurdere informasjonskvaliteten. 

Når det gjelder i24 TV-reportasjen, antyder språket som brukes av både reporteren og nyhetsankeret et avvik fra nøytral, faktabasert rapportering. De bruker ofte følelsesladede ord og uttrykk som «skrekk», «sjokkerende», «skurrende» og «forsøplet med døde og slaktede kropper». Dette språkvalget indikerer et skifte mot en mer emosjonelt drevet fortelling.

Hvert kommunikasjonsformat og hver sjanger for nyhetsrapportering har sine egne begrensninger og forbehold. Undersøkende rapportering gjør for eksempel journalister i stand til å gå dypt inn i historier, konsultere flere kilder og grundig vurdere fakta og argumenter for å støtte spesifikke påstander. Dette skjer ved at historier blir utarbeidet over et tidsforløp. I live-sendinger, derimot, måjournalisten levere informasjon raskt, men dybden og grundigheten tkan bli kompromittert på grunn av hastigheten. 

Når det gjelder i24-rapporten, er det en klar verdi å gi en førstehåndsberetning om den pågående situasjonen, noe som kan bidra til å oppfylle publikums behov for å holde seg informert. Men som tidligere diskutert, skaper denne tilnærmingen også et scenario der journalisten, med vilje eller utilsiktet, mangler bekreftet informasjon, noe som fører til bruk av følelsesladede og udokumenterte påstander.