Høgskolene har gått igjennom en rivende utvikling.  Du kan knapt kjenne dem igjen fra noen år tilbake. De har etablert internasjonale konsortier, levert på mangeårige multipartnerprosjekter, knyttet undervisningen og forskningen tett sammen, utviklet nært samarbeid med arbeidslivet, levert relevant innovasjons- og entreprenørkompetanse, dyrket fram studentbedrifter, levert profesjonell internasjonal prosjektledelse, og tatt utfordringene fra et stadig mer heterogent og dynamisk samfunn.

Denne utviklingen har styrket Norge. Økt forskning i høgskolene har trukket til seg ambisiøst personale med høy utdanning, styrket forkningsbasisen for høgskolenes studieprogrammer, økt utenlandske studenters mulighet til å studere i Norge, styrket næringslivets kunnskapsgrunnlag, økt landets internasjonale samarbeid, styrket kvaliteten og relevansen på kandidatene som blir levert til arbeidslivet, styrket vår evne til å hente forskningsmidler fra EU, styrket vår evne til å bringe norsk industri inn i Europeisk samarbeid, og styrket profesjonsfagenes kvalitet og relevans.

Sammenslåinger

I takt med denne utviklingen og i takt med en skjerpet konkurranse har forventningene og kravene til institusjonene økt gradvis men tydelig, år etter år.  I denne situasjonen er det naturlig at institusjonene har søkt sammen for å styrke sine posisjoner både nasjonalt og internasjonalt, og øke sine evner til å levere på sine oppdrag.  

De siste årene har både høgskolene i Oslo og Akershus fusjonert og skapt Høgskolen i Oslo og Akershus, høgskolene i Buskerud, Vestfold og Telemark har fusjonert og skapt Høgskolen i Sørøst-Norge, Høgskolen i Bergen, Høgskolen i Sogn og Fjordane og Høgskolen Stord/Haugesund fusjonert og skapt Høgskolen på Vestlandet, og Høgskolen i Hedmark og Høgskolen i Lillehammer fusjonert og skapt Høgskolen i Innlandet. Veterinærhøgskolen har gått inn i Universitetet for miljø og biovitenskap og etablert Norges miljø- og biovitenskapelige universitet NMBU, tre høgskoler har gått inn NTNU, fire forskningsinstitutter har gått inn i Høgskolen i Oslo og Akershus, fire høgskoler inn i Universitetet i Nordland og skapt Nord universitet, fire høgskoler har gått inn i Universitetet i Tromsø, og tre verdibaserte høgskoler innen sykepleie har gått sammen med i Misjonshøgskolen og skapt VID.  I tillegg annonserte for kort tid siden Uni Research AS, Christian Michelsen Research AS, IRIS AS, Agderforskning AS og Teknova AS sine intensjoner om fusjon, noe som er et tegn på at også en videre utvikling av instituttsektoren er neste steg.

Resultatet er en sektor med få, men store statlige institusjoner, som figuren under viser.  (I tillegg kommer spesialinstitusjonene organisert som private høyskoler og private eller statlige vitenskapelige høgskoler, som for eksempel Norges musikkhøgskole og Arkitekt og designhøgskolen.)

Figur 1: Norges universitetet og høgskoler, sortert etter antall studenter. Fargene angir om de er klassifisert som universiteter eller høgskoler. (Kilde: DBH).

Fusjonene og virksomhetsoverdragelsene vil styrke den positive prosessen både universitetene og høgskolene er i. Flere miljøer etablerer samarbeid, de tidligere høgskolemiljøene får tilgang til en sterkere FoU-infrastruktur, flere profesjonsfag blir hentet inn i universitetsstyrenes utviklingsplaner, sektoren kan forvente en tydeligere arbeidsdeling mellom campuser, og institusjonene står sterkere til å etablere gode, spissede miljøer.

Men hva nå?

Høgskolene har kommet langt i å ta igjen universitetene på forskning og forskerutdanning, mens universitetene gjennom virksomhetsoverdragelser har tatt inn store profesjonsstudier som tradisjonelt lå inn under høgskolene. I denne prosessen har universitetene og høgskolene på mange vis blitt likere hverandre.  Som figur 2 (under) viser er det nå vanskelig å forklare hvorfor Nord universitet, Universitetet i Stavanger, og Universitetet i Agder er universiteter, men ikke de største høgskolene.

Mens figur 2 beskriver institusjonenes størrelser i forhold til hverandre, for eksempel eksternfinansiering og antall studenter, viser figur 3 hvordan institusjoner gjør det på ulike produktivitetsindikatorer (noen ganger feilaktig kalt kvalitetsindikatorer), for eksempel antall studenter per ansatt. De eldre universitetene produserer mer forskning og færre studenter per ansatt i forhold til høgskolene og de unge universitetene. Dette reflekterer ikke stort annet enn at i forhold til de ansatte ved høgskolene og de nye universitetene, har de ansatte ved de eldre universitetene mange flere rekrutteringsstillinger, mye mer tid til forskning, og mindre tid til undervisning.

Figuren viser også at det ikke er en klar separering i to typer institusjoner, men en glidende overgang fra et ytterpunkt til et annet. Langs denne overgangen er ikke universiteter og høyskoler separert på hver sin side av en et eller annet imaginært punkt. Det er derfor en utfordring hva som nå skal skje med binærmodellen. Om en institusjon er klassifisert som et universitet eller høgskole er nå et resultat av historiske tilfeldigheter.  Kartet passer absolutt ikke lenger med landskapet.

I tillegg er det slik at høgskoletittelen er et hinder for utviklingen deres.  Spesielt gjelder dette institusjonenes arbeid med å bygge internasjonale allianser, sikre studentutvekslingsavtaler og delta i internasjonale konsortier.  I en rekke land betyr høgskoleklassifisieringen at man hverken forsker eller har forskerutdanning. Og hvordan vi skal håndtere universitet- og høgskole-skillet når det nesten ikke er høgskoler igjen er et fortsatt åpent spørsmål.

Figur2: Radargrafen viser hvordan høgskolene og de unge universitetene skårer på ulike volumindikatorer relativt til hverandre.  På hver akse er indikatoren som skårer høyest satt til 1.0, og de andres skår er vist som en andel av dette. (Kilde: DBH).

Figur 3: Radargrafen viser hvordan høgskolene og universitetene skårer på ulike produktivitetsindikatorer relativt til hverandre. På hver akse er indikatoren som skårer høyest satt til 1.0, og de andres skår er vist som en andel av dette. Radargrafen reflekterer at de unge universitetene og høyskolene bruker en større andel av sine personellressurser til undervisning enn de gamle universitetene, og at de gamle universitetene bruker en større andel av ressursene på forskning  (Kilde: DBH).

Det er mange veier til Rom

Om noen uker leverer Høgskolen i Oslo og Akershus og Høgskolen i Sørøst-Norge inn sine universitetsakkrediteringssøknader, og om noen få år står Høgskolene i Innlandet og Høgskolen på  Vestlandet for tur. Da er todelingen av sektoren i praksis lagt ned og vi sitter igjen med en bred og mangefasettert universitetssektor som leverer på en mengde ulike kompetanser og styrker.

Det er så mange veier til Rom, og av grunner vi ikke alltid forstår, har vi valgt en vei som har vært snirklete, indirekte og underlig. Det vil fortsatt være et politisk prosjekt å komme i mål.  Men vi har kommet langt, og for FoU-arbeidet i sektoren innebærer endringene en betydelig styrking av fagområdene som tradisjonelt har ligget på høgskolene. Det vil Norge tjene på, det er på sin plass, og det er på tide.

For nesten to år siden skrev jeg en kommentar om endringene i universitets- og høgskolesektoren med tittelen «Du får ikke tannkremen tilbake på tuben». 2016 var året da regjeringen klemte til, og mye mer tannkrem er ute.

Mer

En kortere versjon av denne artikkelen ble publisert i Khrono. Du kan ellers følge meg på sosiale medier:

• Facebook: https://www.facebook.com/morten.irgens.hioa
• Twitter på norsk: https://twitter.com/mirgens
• Twitter på engelsk: https://twitter.com/mortenirgens)
• LinkedIn: https://no.linkedin.com/in/mortenirgens