Kategorier
OsloMet Ukategorisert Universitet og samfunn

HiOA vokser

I de siste tiår har høyere utdanning gått fra å være eliteutdanninger til masseutdanninger. Fra 1975 til 2015 har antallet studenter ved universiteter og høgskoler økt fra drøyt 70 000 til snaut 270 000. Bare siden 2010 har det vært en økning på 23,3 prosent, eller mer enn femti tusen studenter, som kan ses i Figur 1 under.  Antall studenter har altså økt raskere enn befolkningsveksten, og vi har nå aldri hatt en større andel av befolkningen i høyere utdanning. 32,2 prosent av befolkningen har høyere utdanning av kort eller lang art som høyeste utdanning, sammenlignet med 25,1 prosent i 2005 og 19,1 prosent i 1995.

Veksten i universitets- og høyskolesektorens er ikke bare en funksjon av økte ungdomskull og økt kunnskapsbehov i arbeidslivet.  Veksten er også en funksjon av sektorens betydning for samfunnet. Høyere utdanning har flyttet fra periferien til sentrum av statlige agendaer. Universiteter er nå en viktig nasjonale ressurs for mange politiske prioriteringsprosesser og kilder til ny kunnskap og nytenkning. De er tilbydere av faglært personell og troverdig informasjon, de er bidragsytere til innovasjon, de er tiltrekkere av talent og kompetanse internasjonalt, de er ankerinstitusjoner for profileringen av hovedstaden som en kunnskapsregion i Europa, de er verktøy for sosial utvikling og mobilitet, og de er bidragsytere til sosial og kulturell vitalitet.

Denne økningen har vært ønsket nasjonal politikk. Regjering og Storting har over tid tilpasset antallet studieplasser og lagt til rette for en stegvis utvikling gjennom reformer og fusjoner.

HiOA har tatt en del av økningen, og har fra 2010 til 2016 økt antallet studenter fra 16 404 til 20 460, en vekst på mer enn fire tusen studenter, eller nesten 25 prosent på seks år, som vist i Figur 2. Inkludert i disse tallene er våre masterstudenter, som har økt fra 1 475 til 2 331.  Også på doktorgradsnivå har HiOA vokst betraktelig, og har nå 210 studenter på sine seks egne programmer.

Imidlertid har HiOAs vekst vært lavere enn veksten i etterspørselen i Osloregionen.   Selv om Osloregionen vokser betraktelig raskere enn resten av landet, har HiOA kun vokst i takt med landsgjennomsnittet for sektoren (og redusert sin posisjon i sektoren i forhold til en del andre institusjoner).

Et viktig utgangspunkt i diskusjoner om høyere utdanning er at styrkingen av betydningen for samfunnet vil fortsette, og at institusjonene vil spille en stadig viktigere rolle i det moderne samfunn.  Da kommer spørsmålet om vekst på bordet. Vi kan ikke ignorere den økende kunnskapsetterspørselen i samfunnet og det økende behovet for høyt utdannet arbeidskraft, men hvordan vi møter denne framtiden kan være svært forskjellig.

Når HiOA i 2018, som Norges yngste universitet, ser framover, hva vil vi tenke om vår rolle? Hva vil vi tenke om å være et arbeidslivsnært og samfunnsnært universitet i Europas raskest voksende hovedstad? Hva vil vi tenke om hvordan vi skal møte det økende behovet og den økende etterspørselen i vår region?  Hvordan vil vi sikre en god og godt planlagt utvikling?

Mer

Følg meg på sosiale medier:

Kategorier
Ukategorisert

Norges digitale fortrinn

Norge er helt avhengig av teknologi og teknologikompetanse for å fungere, for å skape verdier og arbeidsplasser, og for å møte morgendagens store utfordringer.  Nå tar utviklingen et nytt sprang framover, og vi er på vei inn i ny teknologidrevet samfunnsomveltning.  Det som er interessant, og også litt skummelt, er at vi er blant de som går først inn i denne framtiden. Vi er et av verdens mest digitaliserte samfunn, og vår kostnadsstruktur gjør at teknologi innføres raskere enn i andre land – med alt som det medfører.

Muligheter for Norge

Digitalisering er en måte å møte samfunnets utfordringer, en måte å skape verdier, og en måte å skape et bedre samfunn. Digitalisering dreier seg om vår evne til å bruke mulighetene teknologien gir til å tenke helt nytt, utvikle nye forretningsmodeller, nye forbruksmønstre, nye måter for institusjoner å organisere seg, nye måter å se på sin egen karriere, nye måter å være tilknyttet samfunnsøkonomien, og bedre måter å fornye tjenester og prosesser i offentlig sektor.

Siden vi er blant de første, har vi altså et stort rom av muligheter. Vi kan legge retning for den teknologisk baserte samfunnsutviklingen, øke kvaliteten og redusere kostnadene på vårt virke, og ikke minst skape nye produkter og tjenester som vil være etterspurte i verden.

Utfordringer for Norge

Men digitalisering driver ikke utviklingen mot en rosenrød framtid av seg selv.  Utviklingen gir mange utfordringer, fra mulighet for massiv overvåkning, redusert nasjonalkontroll og bortfall av personvern, til et polarisert arbeidsmarked, arbeidsledighet og en utdanningssektor i utakt med arbeidsmarkedet.

Dette er en utvikling hvor spesielt profesjonene vil bli utfordret. Det er vanskelig å se hvordan denne utviklingen ikke vil snu opp ned på eksisterende profesjonsfag, og kanskje eliminere noen og føre til opprettelsen av nye. Og det kan hende det ikke er arbeid nok til alle; ikke fordi vi ikke har råd til full sysselsetting, men fordi vi kan produsere velferd og gode liv til alle ved hjelp av teknologi.

Hva vi trenger mer enn andre

Vi har altså både store muligheter og store utfordringer. For å se mulighetene som byr seg, for å fange dem opp, og for å redusere risikoen utviklingen bringer, er det én ting vi må ha i monn: Kunnskap.

Javisst har utviklingen av moderne økonomier blitt mer og mer avhengige av universiteter, forskningsinstitusjoner og teknologibedrifter.  Javisst vil denne avhengigheten vil øke sterkt i årene framover.  Javisst er dette også tilfelle for Norge.

Men dette er kanskje viktigere for Norge enn for de fleste andre land i verden. Vi er blant de første til å gå inn i denne framtiden, og vi vet ikke helt hva vi går til. Vi har ingen å se til, ingen til å inspirere oss til å utnytte mulighetsrommet.  Og vi har ingen å ringe til når vi møter utfordringene og når ting går galt.  Det er mer risikabelt å være blant de første.

Norge trenger altså å være svært påpasselige med å vedlikeholde og utvikle en sterk aktivitet innen høyere utdanning og forskning, og styrke IKT-fagene. Det er nødvendig, men det er ikke nok.  Vi må styrke digital kompetanse generelt, og stimulere til tverrfaglig tilnærming til samfunnsutfordringene vi vil møte. Digitalisering handler nemlig ikke om teknologi alene. Det er landene som evner å kombinere digital kompetanse med annen kompetanse, fra samfunnsfag, sosialfag og pedagogiske fag til helsefag, realfag og teknologifag, som vil klare denne utviklingen best, som vil utnytte mulighetsrommet og redusere de uheldige sidene.

Optimisme for fremtiden

I dag er det vanskelig å se hvor digitaliseringen vil bringe oss.  De jobbene som har blitt borte de siste tiårene har alltid blitt erstattet av nye. Vi fortsetter å tro på Norges innovasjonsevne, og klarer vi å sikre en bred, tverrfaglig digitaliseringskompoetanse så kan vi skape spennende nye markeder som vil erstatte tapte arbeidsplasser og ta Norge enda et skritt videre i byggingen av en moderne velferdsstat. En ting er klart; våre fortrinn kan bidra til at vi fortsetter å være i digitaliseringens verdenstopp. Lykkes vi så vil Norge øke sin verdiskaping og produsere bedre og mer effektive tjenester som øker livskvaliteten vår.

Først publisert i Dagens Næringsliv fredag 3.mars

Av Morten Irgens, prorektor FoU HiOA og Olav Lysne, professor ved Simulasenteret og UiO.

 

Mer

Følg meg på sosiale medier: