Måned: april 2018

Kategorier
OsloMet Universitet og samfunn

De lange linjene

Universitetene spiller en stadig viktigere rolle i samfunnet. I de siste par tiårene har høyere utdanning flyttet fra periferien til sentrum av statlige agendaer. Universitetene er nå sett på som viktige nasjonale ressurser, og som kilder til ny kunnskap og nytenkning, tilbydere av faglært personell og troverdig informasjon, bidragsytere til innovasjon, sosial og kulturell vitalitet, og helsedeterminanter og velvære, tiltrekkere av internasjonalt talent og kompetanse; og verktøy for sosial utvikling og mobilitet.

Det er er derfor både historisk og viktig at Norge har fått et nytt universitet.  Men OsloMet springer ikke plutselig til livet; universitetsakkrediteringen skjer passende nok samme året som institusjonen feirer sitt 200-årsjubileum. I 1818 fikk Norge egen jordmorutdanning ved fødselsstiftelsen i Kristiania.  OsloMet bærer videre tradisjonene og samfunnsoppdragene fra denne og mer enn tretti andre ulike institusjoner som i disse tohundre årene har blitt en del av det som nå er Norges tredje største universitet.

Jan Messel skriver en bok om OsloMets historie, om røttene til det som i dag er et av Norges største universiteter, og i OsloMets eminente podcastserie blir han intervjuet av Hallvard Lavoll og Elise Koppang Frøjd om «OsloMet gjennom 200 år».   Den første store etableringsfasen av utdanninger vi i dag har på OsloMet kom mellom 1870 til 1920, og det var spesielt kvinner som sto bak disse.  Messel tar i intervjuet først utgangspunkt i et bilde fra det første styremøtet i Norske kvinners nasjonalråd, i 1904,  hvor vi ser fem helt sentrale personer rundt den tids kvinnesaksarbeid, Karen Grude Koht, Fredrikke Marie Qvam, Gina Krog, Betzy Kjelsberg og Katti Anker Møller. De var også svært engasjert i etablering av utdanning for kvinner, og hadde en finger med i spillet for etableringen av en rekke forløpere til utdannelser som nå er en del av OsloMet, inkludert sykepleier-, sosionom-, fysioterapi- og yrkesfaglærerutdanningene, og deler av estetiske fag.

Siden 1818 og 1904 har verden og Norge opplevd dyptgripende endringer. Norge har blitt en svært kompleks maskin hvor alt på en eller annen måte er avhengig av alt. Forskning, utviklingsarbeid og innovasjon har blitt  et premiss for ikke bare å forstå og drifte denne kompleksiteten, men for å passe den til de stadig endrede utfordringene den blir utsatt for. Norge, og verden, står overfor substansielle utfordringer, fra klimaendringer, global avhengighet og ressursknapphet, til massiv miljøutfordringer, pandemier, globalt migrasjonspress, aldringsdemografi, resistente bakterier og teknologiskidrevne disrupsjoner.

Som utdanningene for tohundre år siden ble etablert som et instrument for sosial utvikling, er OsloMet er et instrument for det moderne samfunnets ønske om å komme en kompleks framtid så trygt som mulig i møte. OsloMets lange røtter i utvikling og formidling av samfunnsrelevant og praktisk rettet kunnskap har gitt Norge et nytt universitet med en litt annen profil enn de gamle universitetene, med en litt annen tilnærming, men med en like sterk overbevisning om forskningens viktighet og rolle i utviklingen av fagene og av samfunnet.

Messel har en interessant blogg om OsloMets historie, og en av bloggartiklene er «Fem statselige kvinner rundt et bord».

Kategorier
Metaforisk mysing Universitet og samfunn

Universitetet er en rebell

(Det ser ut til at noen misforstår dette innlegget, så derfor legger jeg til denne parentesen. Den som leser til slutten av innlegget vil se at jeg skriver eksplisitt at dette er to karikaturer. Selvfølgelig mener ikke jeg at UiO er et kloster eller at OsloMet er en rebell som er allergisk mot serifer.  Beskrivelsen her av de klassiske universitetene finner du i bøker og artikler om universitetenes historie, det er ikke noe jeg har funnet på. En del av tradisjonene ønsker de eldre universitetene gjerne å ta med seg inn i en moderne verden, slikt som segl og kapper, og det spøkte jeg altså med her.  Og spøker jeg med våre naboer, må jeg jo spøke med oss selv.  Vi har valgt et navn og en grafisk profil som har skapt noen reaksjoner, primært fordi vår profil bryter  med universitetstradisjonene.  Jeg tror det er riktig at universitetene tar ulike roller og at unge universiteter bør profilere seg annerledes.) 

Under arbeidet med å etablere OsloMet ble et spørsmål stadig stilt; om Oslo trenger to universiteter.  Det er et underlig spørsmål og trigger selvfølgelig motspørsmål, som for eksempel om det er bedre med ett universitet enn to av halve størrelsen, om det er et problem at andre byer på vår størrelse i Europa har flere enn ett universitet, og om hva man trodde ville skje med Høgskolen i Oslo og Akershus den dagen den ble omakkreditert til universitet.

Men la nå det ligge og heller ta fram et annet aspekt av dette spørsmålet, en mulig smal forståelse av hva et universitet er og skal være. Dersom OsloMet skulle vært en kopi av Universitetet i Oslo, og dermed likt i lynne, arbeidsform, strategier og tilnærming til samfunnet rundt seg, ville spørsmålet vært like feil, det er så, men litt mer forståelig.

I  de mange byene med mer enn ett universitet, er ofte bildet at universitetene tar ulike roller.   Som regel har man et gammelt, ærverdig og disiplinbasert universitet som gjerne er assosiert med en metafor av universitetet som et kloster, en metafor som hinter om et andektig og beskyttet sted for kontemplasjon og refleksjon dedikert til et høyere formål, et sted hvor innsikt, og kunnskap har en egenverdi, ubesudlet av verden omkring, med et klassisk, tidløst akademisk ideal, hevet over samfunnet, et universitet opptatt av vitenskap for vitenskapens skyld. Det er en metafor som tydeliggjør universitetets uavhengighet og privatiserte, men kollegiale natur, en metafor som forteller om et kollegium av lærde og lærlinger, et brorskap. 

Som regel har man også et universitet som er mer påvirket av en annen metafor, rebellen, en metafor som hinter om at universitet ikke bare er, men også ønsker å markere at det er annerledes enn sin eldre nabo.  Universitetet fremmer sitt fokus på utdanning, av anvendelse av kunnskapen som utvikles, og av dens relevans og effekt på samfunnet. Det er engasjert i byen og verdiskaping, ser på seg selv som et instrument for samfunnsutvikling, men føler seg som regel underkjent og dårligere belønnet. Det bryr seg gjerne ikke om Examen Philosophicum, unngår latin, fokuserer på FNs bærekraftmål og digitalisering, bruker ikke segl, men logoer, og grøsser over serifer (og Times New Roman spesielt). Det velger farger som varsler brann og fare og sier at kapper og seremonier er symboler på privilegier og klasseskiller som også representerer en videreføring av et tradisjonelt religiøst skille imellom presteskap og lekfolk i form av et anakronistisk skille imellom akademiske og ikke-akademiske ansatte.  Og ikke minst sier det at pluralisme er viktig for å adressere utfordringene samfunnet står over, og at det ville være en tragedie hvis alle universitetene var like.

«Klosteret» er en forførende og kraftfull metafor som få utfordrer. «Rebellen» er en engasjert og kraftfull metafor som mange utfordrer. 

Verden er full av formeninger og delvis ubevisste metaforer om hva et universitet skal være, metaforer som beskriver, på en eller måte, en flik, en synsvinkel, en virkelighetsforståelse. De er, i bunn og grunn, karikaturer. 

Kategorier
OsloMet

Om innovasjon på OsloMet (spørsmål og svar på en scene)

I en ledersamling nylig intevjuet Curt meg om innovasjon på OsloMet. Her er en transkripsjon etter hukommelsen.

Curt: Hvorfor skal OsloMet arbeide med innovasjon?

Morten: Det er et godt spørsmål, og jeg har to svar på det. Et dårlig svar og et godt svar. Det dårlige svaret er at det kreves av oss, blant annet i kvalifikasjonsrammeverket. Det blir stadig stilt flere forventninger til universitetene, forventningene materialiserer seg i styringsdialoger, styringsbrev og lovverk. Innovasjon blir nå gjerne blir kalt universitetenes fjerde oppdrag –i tillegg til undervisning, forskning og formidling.

Curt: OK, så det er det dårlige svaret. Hva er det gode svaret?

Morten: Det gode svaret finner vi ved å spørre oss selv hvorfor naboene betaler lønna vår. Når jeg stiller det spørsmålet får jeg som regel som svar at det er for å undervise, eller forske, eller begge deler. Men polemisk kan jeg si at det er feil. Det skaper ingen entusiasme blant mine naboer når jeg sier «gi meg litt av lønna di så skal jeg forske for penga».  Naboene betaler lønna vår, samfunnet finansierer oss, for at vi skal gjøre framtiden litt bedre. 

Curt: Hvor vil du hen med dette, Morten?

Morten: Vi skal arbeide med innovasjon fordi vi ønsker å gjøre framtiden bedre, og det å bidra til å skape verdier i samfunnet hjelper oss til det. Mens oppdraget vårt er å gjøre framtiden litt bedre, er verktøyene våre undervisning, forskning, formidling,… og innovasjon.

Curt: OK, men hva er innovasjon?

Morten: En av oppgavene til OsloMet er å utvikle ny kunnskap. Innovasjon en spesiell type ny kunnskap. Det er er ny kunnskap som mer direkte kan skape verdi. For eksempel en ny ide, en ny ting, en ny metode, eller liknende.

Curt: Men da kan vi bare sitte her og komme med nye ideer? Hvordan skaper det verdi for samfunnet?

Morten: Nettopp, det er ikke nok. Det er tretten gode ideer på dusinet. Spørsmålet er hvordan ny kunnskap skal gi verdi for Norge. Vi kan formidle kunnskapen ved å publisere en artikkel som kanskje ikke blir lest av så mange. Eller inkludere det i en forelesning som ikke blir hørt av så mange. Men samfunnet ber oss altså om å ta et skritt til, nemlig å bidra til at mer av kunnskapen, mer av den nye innsikten vi skaper, mer av de ideene vi produserer, faktisk blir en verdi for Norge. Da må vi forstå mer om hvordan vi kan omdanne ny kunnskap til verdi for samfunnet.

Her er et eksempel, når studenter på sykepleie lærer mer om innovasjonsprosesser, så lærer de mer om hvordan de skal finne bedre måter å gjøre ting på. Innovasjon er altså ikke bare å lage nye duppedingser som kan selges i markedet, men det er også å lage bedre rutiner, bedre prosesser, bedre tjenester, og så videre.

Curt: OK, men hvordan skal vi på OsloMet arbeide med dette?

Morten: Det første er å satse på våre studenter. Det er enormt mye kraft i 22 000 studenter. Vi vil arbeide for at alle studieprogrammene våre skal inkludere innovasjon i læringsutbyttene.

En god del studier inkluderer innovation camps, hvor studentene arbeider i team for å finne innovative løsninger på caser som de får tildelt, og hvor løsningene skal pitches. Vi skal bringe fram flere av disse workshopene og flere av dem skal bli tverrfaglige.

Fakultet TKD har laget et makeri, eller et «makerspace» hvor studentene kan leke seg med all slags spennende teknologier slik som roboter og 3D-printere. Dette gir løft til innovasjonskulturen blant studentene. Vi bør bringe slike tilbud til studenter fra alle fagmiljø og i alle fakulteter

Videre så er vi medlem av Oslo studentinnovasjon som arbeider for å fremme innovasjon og entreprenørskap blant studentene i Oslo. I fjor vant to grupper med studenter fra OsloMet 1 million kroner hver fra Forskningsrådets STUD-ENT-program. Det ene utvikler ny helseteknologi som skal gi økt livskvalitet og trygghet til eldre og kronisk syke.Det andre utvikler et kleskonsept med utgangspunkt i sirkulærøkonomi og dulte-teori for å øke bærekraften i klesindustrien.

Og straks åpner vi i samarbeid med Simula en inkubator, «Gründergarasjen», hvor ansatte og studenter får sitte i et kontorfellesskap med andre gründere, og få veiledning til å omsette ideene og energien til verdier.

Ellers ønsker vi å etablere en mentorordning for gründere, en startpakke for studententreprenøre, en trappetrinnsstøtte til tilsatte og studenter, og et mobiliseringsstipend for bachelor- og masterkandidater.

Curt: Jeg begynte med å spørre deg om hvorfor OsloMet skal arbeide med innovasjon

Morten: OsloMets profil gjør innovasjon til en naturlig og forventet oppgave. OsloMet er nærmere arbeidslivet, nærmere profesjonene, nærmere samfunnet rundt oss. Vi er opptatt av relevans, «impact» og anvendelse.

Bare for å ta en del av vår aktivitet, så kan jeg si at OsloMet i stor grad er det moderne, komplekse velferdssamfunnets universitet. Det er et enormt innovasjonspotensiale i sykehusene, skolene, velferdstjenestene, helsetjenestene, offentlig administrasjon, byenes organisering, og så videre.

Klart vi må arbeide med innovasjon!

 

 

 

 

 

 

Kategorier
Digital kultur Metaforisk mysing

Brukervennlighet og metaforer

I artikkelen “Universitetet er en maskin“ skrev jeg om hvordan vi bruker teknologimetaforer til å beskrive virkeligheten.  Her snur jeg dette rundt og skriver om hvordan vi bruker metaforer til å beskrive teknologi.  

“Snu det rundt”, sa jeg. En mild bris ga oss en kort pause fra heten. Jeg følte meg behagelig lat. Hun lente seg bakover, plasserte føttene på hagestolen og smile. “Snu rundt hva?”

“Vel, du sa at menneskene alltid har brukt teknologimetaforer for å forklare verden”.

Hun gestikulerte mot laptopen sin som stod på det lave bordet imellom oss. “Javisst. Rørystemer, dampmaskiner, telefonenettverk,… og nå datamaskiner”.

“Ja, men snu det rundt”, svarte jeg. “Istedet for teknologier som metaforer for å forklare virkeligheten, se på metaforer fra virkeligheten for å forklare teknologier.”

Jeg prøvde å finne en grei måte å utdype dette på. Sannheten er at vårt moderne samfunn drives av teknologi, like mye som av vann og energi. Teknologi gjør oss konkurransedyktige og betaler i bunn og grunn for velferdsstaten. Teknologi er det som bringer mat, kommunikasjon og sikkerhet til et økende antall mennesker. Teknologi har blitt Muliggjøreren. Med stor M. Samfunnet våre kan ikke fungere uten.  Hvordan har det gått så smertefritt?

“Hvordan har så mye av teknologien rundt oss blitt usynlig for oss? »

Hun rullet med øynene. “Vi blir ihvertfall klar over den når den ikke funker.»

«Riktig! Mye teknologi har blitt som luft, vi legger ikke merke til den før den blir borte.»  Det er denne «usynligheten» som gjør det mulig for oss å flytte hele organisasjoner over på nye teknologiske produkter uten at alt går i grøften, som gjør at kan flytte store markeder, hele samfunn, millioner av mennesker, til å bruke komplekse teknologier. Og dette skjer jo stadig vekk. Og vi henger med.

Men når den fungerer, hva er det som gjør suksessfull teknologi så, så ‘smooth’, så behagelig, så usynlig? Jeg antar at det er innertierspørsmålet. Hvordan, hvorfor og hvor raskt kaprer nye produkter og teknologier markedet? Hvordan sprer nye konsepter og teknologier seg igjennom kulturen vår?

Everett Rogers diskuterte dette i 1962 i boken “Diffusion of Innovations”.  Han utviklet diffusjonsteorien, en teori om hvordan innovasjoner – teknologier, produkter, tjenester – blir adoptert, altså tatt opp eller tatt inn i samfunnet.

Rogers definerte kategorier av mennesker eller organisasjoner – du kan kanskje kalle dem forbrukere – i henhold til hvor raskt de adopterer nye produkter og teknologier:

  • Innovatører: Dette er entusiaster som elsker ny teknologi, selv når den egentlig ikke har et formål.
  • Tidlige adoptører: Visionære og teknologientusiaster som raskt ser hvordan teknologier kan brukes til å løse nye utfordringer.
  • Tidlig majoritet: Pragmatikere som ønsker å se at en teknologi har verdi før de tar det i bruk.
  • Sen majoritet: Konservative som foretrekker gammel teknologi inntil en ny teknologi dominerer.
  • Etternølerne: Skeptikere som med alle midler unngår å ta i bruk ny teknologi.

Spredningen av innovasjoner, Rogers (1962). Suksessive grupper av forbrukere adopterer den nye teknologien (blå),markedsandelen (gul) vil til slutt nå metningsnivået. Illustrasjon: Wikimedia Commons

Nye teknologier må nå et kritisk bruksnivå i markedet for å blir selvbærende. Men siden teknologien sprer seg suksessvis igjennom disse forbrukergruppene, altså fra venstre til høyre i figuren over, så er det nødvendig at de er suksesfulle i de gruppene som tar den i bruk tidlig, altså gruppene til venstre i figuren.

I boken “Crossing the Chasm”, fra 1992, argumenterte Geoffrey Moore for at det er spesielt vanskelig for nyvinninger å krysse fra gruppen av tidlige adoptører til den tidlige majoritetsgruppen. Dette er overgangen fra spesielt interesserte til massemarkedet, fra de som skaffer seg noe fordi det er nytt og til de som skaffer seg noe fordi det er verdifullt. Moore sier det er en avgrunn imellom disse to gruppene, en stor kløft.

I boken diskuterer Moore også ulike teknikker for å krysse denne kløften, blant annet å velge en målgruppe, forstå hele produktkonseptet, posisjonere produktet, bygge en markedsføringsstrategi, velge den mest hensiktsmessige distribusjonskanalen, og prise produktet rett.

Men for nye innovasjoner og nye teknologier så er kanskje den viktigste måte å finne en god metafor.

Gode metaforer sammenligner noe vi ikke forstår med noe vi tror vi forstår. De setter både dette “noe” og underlaget det hviler på i et nytt lys – om det er en gjenstand, et objekt, en nyvinning, et produkt eller et konsept. De gir deg innsikt og forståelse, hjelpe oss å forstå konseptuelle ideer, formidle komplekse begreper og gir en felles forståelse, slik at vi kan kommunisere effektivt.

Dette er spesielt viktig når det kommer til nye teknologier. Når du står overfor en ny teknologi trenger du forkunnskaper – en nyttig mental skuff å plassere den i, en plassholder, en metafor. Metaforer er nødvendige komponenter i vår konseptualisering av teknologier – og derfor i hvordan vi forklarer dem, i hvordan vi frykter dem, i hvordan vi regulere dem, og i hvordan vi bruker dem.

Og ikke minst i hvor enkelt og raskt vi adoptere dem. Hvor lett metaforene er å forstå og hvor godt metaforene passer teknologiene avgjør hvor lett teknologiene er å bruke. Metaforer er derfor avgjørende for at vi skal ta i bruk nyvinninger.

Jeg så opp og gjentok meg selv. Jeg har en vane å gjøre det. “Hvordan har det seg at så mange mennesker kan ta i bruk kompleks teknologi?”

«Bare hvis de er lett å forstå».

«Akkurat! Og det gjør vi med metaforer! Hvorfor ble de første bilene kalt ‘hesteløse vogner’? Hvorfor snakker vi om hestekrefter når vi snakker om biler?”

“God teknologi synes nesten ikke. Teknologien kommer ikke i veien for det du skal gjøre. Den forstyrrer deg ikke; fokuset ditt forbli på oppgaven, ikke på teknologien. Og hvordan oppnår vi det med ny teknologi? Det klarer vi bare på én måte, med gode metaforer. ”

“Som e-post?” Hun pekte på laptopen sin. “Jeg mener, det er noe familiært med å skrive en melding og sende den til noen andre. Epost føles som vanlig post, bortsett fra at det ikke er det. Det er ikke papir, ikke blekk, ingen konvolutt, ingen frimerker, ingen postboks.”

Jeg lente meg forover og snudde maskinen hennes slik at vi begge kunne se skjermen. “Bare se her,” sa jeg og pekte, “Vinduer. Mapper. Selv en søppelbøtte. Du peker, klikker, kopierer, limer, “drag and drop”. Jeg antar du har en brannmur? Du er redd for virus og du er irritert over bugs. Du surfer på nettet, laster ned interessante sider, og beundrer det nye bakgrunnsbildet på skrivebordet ditt.

“Og denne?” Jeg holdt opp telefonen min. “Pek, dra, knip, tapp, alt er naturlig å gjøre med fingrene. Du har velutviklede mentale modeller av disse begrepene. Det sitter i ryggmargen. Det er det som gjør disse teknologiene enkel å bruke. Det er derfor du og jeg kjøper den og bruker den.”

Og det er slik teknologi krysser kløften. Metaforisk.