Kategorier
Universitet og samfunn

Åtte billioner

De siste årene har OsloMet bygget opp Norges største og mest komplette boligforskningsmiljø.  For det første har OsloMet innlemmet i seg de største samfunnsvitenskapelige boligforskningsmiljøene i Norge, og for det andre har Regjeringen gitt OsloMet i oppdrag å etablere et nasjonalt senter for boligmarkedsforskning i samarbeid med Samfunnsøkonomisk analyse og Eiendomsverdi.

Norge har ikke tidligere hatt et boligforskningsmiljø av en størrelse som viktigheten av området fortjener.  Boligforskningen har vært spredt ut over en rekke institusjoner. Dette er egentlig svært underlig. Boligforskning er fundamentalt viktig fra flere perspektiver.

Fra et velferdsperspektiv

Den norske velferdsmodellen er ofte sett på som å bestå av fire pillarer, (1) helsetjenester for alle, (2) utdanning for alle, (3) arbeid for alle, og (4) bolig for alle.  Bolig er altså fundamentalt viktig fra et velferdspolitisk perspektiv, og bør spille en viktig rolle i utformingen av velferdspolitikken. Derfor er boligforskningen viktig for OsloMet, som på mange måter er det komplekse, norske velferdssamfunnets universitet, med en omfattende, bred og dyp kompetanse om det norske samfunnet og dets profesjoner.

Fra et nasjonaløkonomisk perspektiv

8 500 000 000 000. Mer enn åtte billioner. Dette er omtrent størrelsen på det norske boligmarkedet. Og det er omtrent størrelsen på oljefondet. Ingen andre land i verden har et høyere boligeierskap, og i ingen andre land vil små endringer i boligmarkedet ha en like stor påvirkning på den nasjonale økonomien.  Skal vi være tabloide alarmister, kan vi si at Norge har spilt et høyt spill i blinde.

Fra et kommunalt planleggingsperspektiv

Norge trenger en sterk nasjonal nøkkelkompetanse av viktighet for kommunal og regional planlegging.  OsloMet spesialiserer seg på slik kompetanse (for eksempel har OsloMet de siste fire årene ledet en omfattende evaluering av plandelen av plan- og bygningsloven). Bolig er en svært viktig komponent i dette.  Kunnskap om boligfeltet og boligpolitikken har en stor betydning for byutvikling, urbanisering, bosettingsmønstre, og storbyenes dynamikk i landet.

Fra et nasjonalt kompetanseperspektiv

OsloMet er både sterkt deltakende i internasjonal forskning og sterkt integrert i samfunnet rundt seg. Boligforskningen ved OsloMet har flere oppgaver enn å utføre enkeltstående oppdrag.  Et eksempel er at OsloMets inviterer aktører i boligmarkedet til samarbeid – for eksempel som partnere i forskningsmiljøene våre eller deltakelse i aktivitetene. Et annet eksempel er at boligforskningsmiljøene knytter internasjonalt ledende forskning til aktørene i det norske boligmarkedet.  Et tredje eksempel er at OsloMet i samarbeid med Universitetsforlaget nå lanserer Norges første boligforskningsmagasin. Tidsskriftet er Open Access, vil være på norsk og skal kunne leses av alle med interesse for feltet.

Fra et urbankompetanseperspektiv

I tillegg til å være det norske velferdssamfunnets universitet, er OsloMet kjennetegnet ved å være urbant, både i lokasjon, lynne og kompetanse.  OsloMet er ikke bare et downtown-universitet, med et urbant blikk i sine studieprogrammer, men er opptatt av sin rolle som en nøkkelinstitusjon i Osloregionens utvikling. Det er viktig at OsloMets sterke og brede urbankompetanse kan støtte seg på Norges sterkeste boligforakningsmiljø.

Vi kan spekulere om hvorfor det har gått så mange år før Norge fikk på plass et solid boligforskningsmiljø, men det nyttigste er å bare si at den tiden er over.

Kategorier
Innovasjon og entreprenørskap

Fullt og helt – ikke stykkevis og delt

Næringsministeren vil ha en full gjennomgang av virkemiddelapparatet for innovasjon. Skal Norge lykkes med målet om å bli et av de mest innovative landene i Europa må vi jobbe med innovasjonsdrevet vekst på en helt annen måte enn i dag. I Oslo-regionen er vi allerede i gang.

Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen varslet i oktober en full gjennomgang av det statlige virkemiddel­apparatet for innovasjon og næringsutvikling – en såkalt områdegjennomgang. Røe Isaksen kaller det et av de viktigste prosjektene for ham som næringsminister og målet er at Norge blir ett av de mest innovative landene i Europa. Som et urbant universitet er OsloMet spesielt opptatt av sin rolle i utviklingen av hovedstadsregionen. I partnerskap med Akershus fylkeskommune, Oslo kommune, næringslivet, investeringskapital og entreprenører har vi derfor satt i gang et prosjekt for finne ut hva regionen kan gjøre for å bli ledende i Norden innenfor innovasjonsdrevet entreprenørskap, spesielt på områder der Osloregionen har fortrinn sammenliknet med sine konkurrenter. Dette gjør vi gjennom MITs Regional Entrepreneurship Acceleration Program (MIT REAP) og i fellesskap med åtte andre regioner fra hele verden. Etter den første fasen av prosjektet har vi tre råd til næringsministeren:Vi oppfordrer derfor Torbjørn Røe Isaksen til å tenke mest mulig som en innovasjonsdrevet entreprenør når virkemiddelkabalen skal legges på nytt.Morten Irgens og Ellinor Dalbye Kasahara

1) Økonomisk vekst kommer gjennom innovasjonsdrevet entreprenørskap. Forskning ved MIT viser at det er avgjørende å skille mellom innovasjonsdrevet entreprenørskap og utvikling av mer tradisjonelle levebrødsbedrifter. Selv om begge disse formene for entreprenørskap er viktige for økonomisk utvikling og sysselsetting, har innovasjonsdrevet entreprenørskap et langt større vekstpotensial. Det er derfor behov for en mer differensiert forståelse av hva som karakteriserer innovasjonsdrevet entreprenørskap i norske regioner, og det er også behov for å utvikle virkemidler spesielt for selskaper i sterk vekst, såkalte oppskaleringsbedrifter eller «scale-ups».

2) Innovasjonsdrevet entreprenørskap trenger et økosystem for å lykkes. Partner Rolf Assev i StartupLab har trukket fram betydningen av samarbeid mellom privat kapital, erfarne gründere og det offentlige virkemiddelapparatet. I Vækerø-erklæringen understreker næringslivsledere behovet for mye tettere samarbeid med universiteter og høgskoler. Felles for begge er at de understreker verdien av samarbeid på tvers av aktørgrupper. Forskning på nettverk viser at innovasjonsdrevne selskaper og start-ups må være en del av et aktivt regionalt nettverk med flere ulike typer forbindelser for å lykke. Dette reduserer risikoen knyttet til innovasjon og fungerer som en viktig kilde til kunnskap og kompetanse. Virkemidlene må derfor aktivt støtte opp under nettverksutvikling og samarbeid mellom næringsliv, universiteter, offentlig sektor, gründere og privat kapital.

3) Universitetene må gjøre mye mer enn å kommersialisere forskning. Næringsministeren fikk nylig utarbeidet en rapport om kommersialisering av forskning. Mye kan sies om en rapport som kun baserer seg på data fra de fem største universitetene, men allikevel foreslår vidtrekkende endringer i rammebetingelsene for alle landets høgskoler og universiteter. Det viktigste er allikevel dette: om målet er innovasjonsdrevet vekst må universitetenes rolle forstås i en mye bredere sammenheng enn det denne rapporten har hatt som mandat. Internasjonale studier viser at universiteter kan ha en viktig rolle som brobyggerorganisasjoner i innovasjonsnettverket, og at aktive universiteter bidrar til mer radikal innovasjon i næringslivet – med større regional betydning. Ikke minst er utdanning innenfor entreprenørskap og studenter og alumnis rolle som kunnskapsbærere mellom forskningsfronten og arbeidslivet avgjørende. Virkemiddelgjennomgangen må derfor se betydningen universiteters- og høgskolers rolle i økosystemet og vurdere på hvordan blant annet Innovasjon Norge og SIVA kan jobbe sammen med universiteter som OsloMet, som ønsker å bidra som drivere for verdiskapingen i sine regioner.

Vi oppfordrer derfor Torbjørn Røe Isaksen til å tenke mest mulig som en innovasjonsdrevet entreprenør når virkemiddelkabalen skal legges på nytt. Tenk helhetlig og involver hele innovasjonsøkosystemet. Det vil øke sjansene betraktelig for vi sammen lykkes med vårt viktigste politiske prosjekt.

Denne artikkelen er skrevet sammen med Ellinor Dalbye Kasahara og første gang publisert på Khrono. Bildet er fra den første brukerworkshopen i MIT REAP Oslo og Akershus, og i midten står prosjektleder Ingvild Jøranli.

Kategorier
Universitetspolitikk

Indikatorer som ikke indikerer så mye

I år bruker Norge omtrent 41,6 milliarder kroner på offentlig forskning[. Det er forståelig at samfunnet til gjengjeld for denne store investeringen ønsker å måle hva de får igjen for pengene. Og det gjøres og blir presentert i nettsider med offentlig statistikk og i ulike rapporter og artikler, for eksempel Forskningsrådets årlige Indikatorrapport og Kunnskapsdepartementets årlige «Tilstandsrapport for høyere utdanning» og Forskningsbarometer.  Til sammen skal disse gi et nyttig, meningsfullt, ikke-fordreid og komplett bilde av status innen høyere utdanning og forskning.

Men så enkelt er det selvfølgelig ikke, og indikatorbatteriet, og ikke minst bruken av det, tellekantsystemet, er derfor og med gode grunner diskutert oppad stolper og nedad vegger.  Er indikatorene nyttige? Nyttige for hva? Gir de et balansert eller forvrengt bilde? Fremmer de interessene til noen institusjoner eller grupper over andres? Er de meningsfulle? Blir de “misbrukt”, i den forstand at de ulike indikatorene blir vurdert hver for seg og ikke sett i sammenheng med hverandre? Listen av spørsmål er lang som et vondt semester.

Indikatorene som ikke bare gir minst mening, men også dessverre skaper kontraproduktiv aktivitet, er de som måler forskningsproduksjon per akademisk ansatt uten å justere for faktisk forskningstid.  Vi kan finne mange eksempler på dette i artiklene i sektoren, for eksempel i Khrono (“Idrettshøgskolen best av alle på publisering” , “Bergen passerte Oslo på mest EU-midler”, “Får mest fra Forskningsrådet per faglige årsverk”), og senest i Universitetsavisa («Torsdag legger han fram en dyster statistikk for NTNU-styret»). 

Et eksempel er når man forveksler publiseringsproduktivitet med antall publiseringspoeng per UFF-ansatt.  Dersom  både Per og Mari blir målt på hvor mange artikler de produserer, men Mari bare får bruke halvparten så mye tid på forskningsproduksjon som Per, er det selvfølgelig urimelig å måle produktivitet i form av antall artikler i året.  Man må justere for faktisk forskningstid.  Og slik er det også når man akkumulerer dette opp på institusjonsnivå.

Grafen under illustrerer hvor substansielt feil målemetoden er.  Figuren illustrerer publiseringsproduktiviteten til de to eldste og de to yngste universitetene. Her er produksjonen av publiseringspoeng per UFF-tilsatt satt som en prosent av produksjonen til den mestproduserende av disse fire.  De to yngste universitetene våre har en produksjon av publiseringspoeng per UFF som er henholdsvis 36 og 44 prosent av produksjonen til det mestproduserende universitetet. Beregningene er gjort med utgangspunkt i data fra DBH.

Men justerer vi for forskningstid per årsverk for UF-ansatte, ser vi en helt annen situasjon.  Da er publiseringsproduktiviteten ved de to yngste universitetene henholdsvis  64% og 80% av det mestproduserende universitetet.  Vi har her antatt at den gjennomsnittlige FOU-tiden ved de to yngste universitetene er omtrent 25% (som er tilfelle for OsloMet), og ved de to eldste universitetene omtrent 45%.  

Selvfølgelig er det umulig å ta hensyn til alle faktorer som influerer en indikator. Man bør allikevel strebe etter å konstruere indikatorer som er så meningsfullt sammenlignbare på tvers av institusjonene som mulig.  Det mest opplagte, og som i tillegg er enkelt å få til, er å justere for tiden man har allokert for oppgaven som indikatoren måler.

Velger vi indikatorer ut fra hva vi enkelt har tall på eller ut fra vi faktisk burde måle? Noen av de viktige indikatorene i tellekantsystemet til UH-sektoren tildekker i stedet for å avdekke, og krever for mye forklaring til at de er nyttige. De er ikke bare meningsfattige, de er også skadelige. Feilrepresentasjon av sektorens institusjoner kan både føre til at beslutninger blir tatt på feil grunnlag, og være demotiverende.

Det er først når vi har ryddet unna et aspekt som umuliggjør sammenlikning at vi kan begynne å lete etter mening bak forskjellene.  Da kan vi forstå at forskningens overheadsandel korrelerer negativt med forskningstiden, at forskningsperiodenes lengde korrelerer positivt, og at finansieringen til de eldre universitetene muliggjør en sterkere administrativ og strategisk forskningsstøtte og substansielt flere postdoktorander og stipendiater.  Og da kan vi bruke slik innsikt til å styrke effekten av ressursene våre, med andre ord øke produktiviteten og kvaliteten.

Denne artikkelen ble oppdatert 7/6 2019 med en graf og referanse til flere artikler. Ellers, se en liten allegori i en tidligere artikkel, om hvordan man i en bindersfabrikk kan forveksle produksjon og produktivitet.  

Kategorier
Universitetspolitikk

Bindersfabrikken

Det var en gang at Per, Pål og Espen Askeladd var ute og søkte seg arbeid.  Og de fikk alle napp i Univers & Hansen Binders og Spiker (som på folkemunne gjerne ble kalt UH-fabrikken).

Per ble bedt om å bruke halvparten av tiden sin på å lage binders, mens Pål skulle bare bruke en fjerdedel, eller litt over en dag i uka, på dette.  Og slik var det i fabrikken. Noen skulle bruke nesten hele sin tid på å lage binders, noen nesten ingen tid. Og jo mer tid du hadde til å lage binders, jo bedre bindersmaskiner og mer støtte hadde du, for eksempel til bindersassistenter, binderskonferanser og søknadsskriving til bindersprosjekter.

Hver måned ble en plakat med “Månedens Ansatt” slått opp i kantina, og lister, diagrammer og kurver ble vist i rapporter og presentasjoner, hvor alle de ansatte var rangert etter hvor mange binders de laget.  Khronen Tidende skrev stadig om det i sine spalter og intervjuet ansatte som laget mange binders.

 Pål og andre med lite binderstid klaget en del på dette.  “Mål oss gjerne på bindersproduksjon, men da må det være på antall binders per time jeg bruker på dette”, pleide Pål å si. “Jeg lager halvparten så mange binders som Per, men jeg har bare halvparten så mye tid å lage binders på. Måler du på antall binders per time jeg lager binders slår jeg Per på gode dager.”

Espen Askeladd fikk seg også en jobb, med å lete i asken etter korrelasjoner. Men det er en helt annen historie.

Og snipp snapp snute, så er ikke fortellingen ute.  Den fortsetter i en helt annen form her.

Kategorier
Ukategorisert

NORA er etablert

NORA (Norwegian Artificial Intelligence Research Consortium) er nå i gang med sin virksomhet. Formålet med NORA er å styrke norsk forskning og utdanning innen kunstig intelligens, maskinlæring og robotikk, samt andre tilstøtende fagområder relevant for utvikling av anvendelser som sorterer under begrepet kunstig intelligens.

Hva er kunstig intelligens (KI)?

Kunstig intelligens kan i korte trekk oppsummeres som samlingen av metoder og teknologier som gjør det mulig for maskiner å lære av erfaring, tilpasse seg nye situasjoner og utføre oppgaver vi oftest tenker på som forbeholdt mennesker.

Hva er NORA?

NORA er et konsortium etablert av Universitetet i Agder, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet, OsloMet, Universitetet i Bergen, Norges miljø og biovitenskapelige Universitet, Simula Research Laboratory AS og Universitetet i Oslo. NORA-samarbeidet ble første gang annonsert i Khrono (LENKE) den 2. oktober 2018. Det er etablert et eget styre for NORA. Dette styret har hatt sitt første møte og professor Pinar Heggernes, Universitetet i Bergen, er valgt til NORAs første styreleder. NORA-styret har besluttet at Universitetet i Oslo skal være vertskap for sekretariatet for NORA og så fort som praktisk mulig vil stillingen som daglig leder for NORA-sekretariatet bli utlyst. Interessen for NORA er stor og en mekanisme for opptak av nye medlemmer og et eget nettsted er under etablering.

Hvorfor NORA?

Formålet med NORA er å styrke norsk forskning og utdanning innen kunstig intelligens, maskinlæring og robotikk, samt andre fagområder relevant for utvikling av anvendelser som sorterer under begrepet kunstig intelligens. Det er behov for å synliggjøre partnernes forskning og utdanning på området og NORA skal stå for ulike arrangementer, skape møteplasser for forskere og studenter, samarbeide om utdanning, og etablere og vedlikeholde et nettsted med oversikt over partnernes aktiviteter på området.

NORA skal videre bidra i utvikling av forskningsprosjekter hos og på tvers av konsortiets partnere, være en aktiv pådriver for innovasjons og entreprenørskap på området, samt bidra til å styrke samarbeidet mellom partnernes forskningsmiljøer og næringslivet. NORA skal videre bidra i posisjonering av norsk KI-forskning på den internasjonale arena og ha et særlig ansvar for å utvikle aktiviteter rettet mot Horizon 2020 (og Horizon Europa).

NORA skal arbeide for økt forståelse for de muligheter som kunstig intelligens gir, de begrensinger som er knyttet til bruk av kunstig intelligens, og sist men ikke minst bidra til økt forståelse for etiske og samfunnsmessige forhold knyttet utvikling og bruk av kunstig intelligens.

Med hilsen NORAs styre,

  • Pinar Heggernes UiB (leder)
  • Anne Cathrine Gjærde, NMBU
  • Ole-Christoffer Granmo, UiA
  • Morten Irgens, OsloMet
  • Kenneth Ruud, UiT
  • Rachel Thomas, Simula
  • Morten Dæhlen, UiO

 

 

Kategorier
Intern interesse Ukategorisert Universitetskultur

Boosterprogrammet

Omfanget av FOU-produksjonen på OsloMet har år etter år og med stødige skritt økt. For noen år siden organisert fakultetene forskningen i forskningsgrupperfordi ulike undersøkelser og rapporter har vist at dette er en effektiv metode for å institusjonalisere forskningen og heve forskningsaktiviteten i alle stillingstyper. På alle nivåer i organisasjonen har det blitt utført et systematisk arbeid og tatt strategiske grep.   FOU-utvalget har fått en større strategisk rolle, fokus på FOU har blitt styrket i alle deler av universitetets administrasjon, et ”Forskningsadministrativt ledernettverk” har blitt etablert og koordinert med FOU-utvalget, og alle fakultetene har fått egne seksjoner for FOU-støtte.

For tre år siden flyttet vi fokuset til fellesadministrasjonens avdeling for FOU-støtte fra å være reaktiv til å bli proaktiv. I stedet for å et sted hvor forskerne henvendte seg, har vi utviklet en rekke programmer, kurs og workshops for kompetanseutvikling. Et annet eksempel er at bidrag til søknadsskriving nå har som et viktig delmål å utvikle fagmiljøet som søker, ikke bare vinne prosjekter (og dermed også gå igjennom alle tilbakemeldingene og fagfellekommentarene sammen med fagmiljøene). Et tredje eksempel er utvikling av utviklingsprogrammer som Booster- og Individprogrammene.  Jeg vil skrive litt om individprogrammet en annen gang, og heller formidle noen ord om Boosterprogrammet nå.

Boosterprogrammet er rettet mot forskergrupper og tydelig identifiserte faggrupper. Målet for programmet er at hver av de deltakende forskergruppene skal

  1. etablere et overordnet forskningsprogram, en slags forskningsstrategi med felles forskningsmessige mål,
  2. etablere en klar plan for forskningsadministrative aktiviteter,
  3. bli synlig nasjonalt og internasjonalt,
  4. delta i flere eksternfinansierte prosjekter, både som partner og leder,
  5. etablere langsiktig, målrettet samarbeid med viktige nasjonale eller utenlandske eksterne miljøer, og
  6. bli et viktig miljø for doktorgradsstudenter og postdoktorer.

Alle de deltagende forskergruppene går gjennom et tre år langt program som er organisert i tre faser:

Fase 1 – kartlegging: Vi kartlegger gruppenes sterke sider og utviklingsmuligheter og finner fram til relevante finansieringskilder.

Fase 2 – strategi: Vi utvikler en strategi for innhenting av ekstern finansiering, validerer ulike søknadsideer, profilerer gruppen og hever søkerkompetansen.

Fase 3 – posisjonering: Vi jobber med konkrete søknader og posisjoner oss mot kommende utlysninger.

Gruppene får et skreddersydd opplegg tilpasset sine behov. Alle forskningsgrupper som deltar i Booster-prosjektet får

  • en stipendiatstilling finansiert av OsloMet
  • egne strategiske midler til oppfølging av aktiviteter
  • tett oppfølging av dedikerte medlemmer fra avdelingen for FOU-støtte
  • frikjøp av tid til oppfølging av søknader
  • gratis konsulenthjelp fra eksterne aktører som OsloMet har avtale med

Avdelingen for FOU-støtte bidrar med

  • rådgiving til oppdatert profil for forskningsgruppa på nett for økt synlighet
  • spesialiserte kurs
  • CV-analyse for gruppens medlemmer sett opp mot EUs CV-mal
  • oversikt over faglige arrangementer og nettverk nasjonalt og internasjonalt

Samlet sett er et mål at halvparten av gruppene skal ha sikret deltakelse i større nasjonale eller internasjonale prosjekter etter tre år.  En første pulje på fem grupper ble startet høsten 2016 og en andre pulje på fem grupper høsten 2017, slik at i alt ti forskergrupper på OsloMet nå er i gang. Aktivitetene inneholder aktiviteter som for eksempel at nettside og film om forskningsgruppen eller forskningsprogrammet etableres, Phd-kandidat ansettes i forskningsgruppen, fremdriftsplan for ulike fase etableres, CV-ene analyseres, gruppens profil, interesser og kapasitet kartlegges,  finansieringsprogrammer og prosjektutlysninger analyseres, publiseringshistorikken til gruppens medlemmer analyseres, «grant scan»-dokument med nasjonalt og internasjonale utlysninger ferdigstilles, relevant policybakgrunn kartlegges, en analyse av andre aktører på gruppens fagormpde utføres, gruppens nettverk analyseres, prosjektporteføljen analyseres, konkurransefortrinn identifiseres, gruppenes ledere tas igjennom internt kurs i fremragende forskningsledelse, publiseringsworkshop gjennomføres, deltakerne tas igjennom ulike kompetansehevende kurs i generiske ferdigheter, oversikt over aktuelle arrangementer nasjonalt og internasjonalt etableres, «impact workshop» gjennomføres, posisjoneringsarbeid overfor Forskningsrådet gjennomføres, og søknader for Forskningsrådet og EU utvikles.

Prosjektet er «on track»; leveransene er gjennomført i tråd med prosjektplanen.  De fleste gruppene har skrevet søknader til Forskningsrådet eller EU. Gjennom programmet sikret en av gruppene, Kompetansesenteret for arbeidsinkludering (KAI), 25 millioner fra HELSEVEL for utvikling av et kjernemiljø.  Vi forventer at flere søknader om EU-tildeling vil nå opp i konkurransen i løpet av prosjektet i tråd med målsettingene.

 

Kategorier
Digital kultur

Plutselig kom framtiden

En gang for mange, mange år siden, som barn, fikk jeg Jules Vernes samlede verker i julegave. Siden sluttet jeg ikke å fantasere om framtiden og vente på at den skulle komme.

Da jeg på slutten av åttitallet startet min karriere innen feltet “kunstig intelligens”, så vi konturene av denne framtiden. Veien dit var gjennom å forsøke å fange opp hvordan mennesker resonnerer og trekker konklusjoner. Etter hvert lærte vi at mennesker ikke er spesielt analytiske, og arbeidet gikk i retning av å modellere hjernens nevrale nett. Dette kunne vi bruke til å gjenkjenne mønstre i bilder, språk, atferd og store datamengder, og systemene var lærende; de ble bedre med bruk.

Vi så konturene av hvordan maskiner kunne bli flinke til det som vi anså som svært menneskelig, det å kunne forholde seg til ufullstendig informasjon og se mønstre. Tenk hva vi kunne gjøre med dette, sa vi, når datamaskiner blir bærbare, regnekraften øker, og data blir tilgjengelig i sanntid. Tenk dere, sa vi, hva vi kunne gjøre.

Og nå er vi der. Plutselig. Vi bor nå i det fjerne stedet vi en gang kalte framtiden.

Jeg føler jeg er i framtiden når jeg tenker på sjakkprogrammet AlphaZero, som like før jul vant over sjakkprogrammet Stockfish. Sånt skjer jo, men dette var spesielt. Stockfish er et av verdens beste sjakkprogrammer. Det var programmert med masse kunnskap om sjakk, inkludert strategier, åpningsspill, sluttspill, og tusenvis av tips og råd fra sjakkeksperter. AlphaZero, derimot, kjente kun til reglene for sjakk. Men den kunne også noe annet. Den kunne lære. Den spilte sjakk mot seg selv i fire timer for å lære. Deretter spilte den hundre spill mot Stockfish, tapte ingen og vant 28.

Jeg føler jeg er i framtiden når det går opp for meg at jeg ikke har vært i en bank på fem år. Jeg føler jeg er i framtiden når telefonen min kjenner igjen ansiktet mitt, har mer regnekraft enn NASAs datamaskiner når de satte en mann på månen, og gjennom støyen i en pub, forteller meg hvilken sang som spilles i bakgrunnen, viser meg teksten og forteller meg at artisten skal spille i byen om en måned. Jeg føler jeg er i framtiden når Ruter kjøper inn selvkjørende busser, det viktigste for mennesker på flukt er mobiltelefonen, jeg snakker til leiligheten min og den snakker tilbake, og når vi har selvbetjente kassa-automater, selvkjørende støvsugere, reklameplakater med levende bilder, og tilgang til 30 millioner sanger for 99 kroner i måneden.

Det var så mye vi ikke så. Vi så ikke at selvkjørende biler kan spare omtrent like mange liv som moderne vaksiner, og tenkte ikke på hva som ville skje med Norges 60 000 yrkessjåfører. Vi så ikke at Norge ville trenge et cyberforsvar, at halvparten av dagens arbeidsoppgaver ii Norge ville kunne automatiseres, at befolkningen ville bli fragmentert i separate bobler og ekkokamre, og Datatilsynet ville bli en av våre viktigste institusjoner.

Framtiden har kommet. Den ble ikke helt slik vi trodde den ville bli. Og vi vet ikke riktig enda hva den har blitt.

Kategorier
OsloMet Universitet og samfunn

De lange linjene

Universitetene spiller en stadig viktigere rolle i samfunnet. I de siste par tiårene har høyere utdanning flyttet fra periferien til sentrum av statlige agendaer. Universitetene er nå sett på som viktige nasjonale ressurser, og som kilder til ny kunnskap og nytenkning, tilbydere av faglært personell og troverdig informasjon, bidragsytere til innovasjon, sosial og kulturell vitalitet, og helsedeterminanter og velvære, tiltrekkere av internasjonalt talent og kompetanse; og verktøy for sosial utvikling og mobilitet.

Det er er derfor både historisk og viktig at Norge har fått et nytt universitet.  Men OsloMet springer ikke plutselig til livet; universitetsakkrediteringen skjer passende nok samme året som institusjonen feirer sitt 200-årsjubileum. I 1818 fikk Norge egen jordmorutdanning ved fødselsstiftelsen i Kristiania.  OsloMet bærer videre tradisjonene og samfunnsoppdragene fra denne og mer enn tretti andre ulike institusjoner som i disse tohundre årene har blitt en del av det som nå er Norges tredje største universitet.

Jan Messel skriver en bok om OsloMets historie, om røttene til det som i dag er et av Norges største universiteter, og i OsloMets eminente podcastserie blir han intervjuet av Hallvard Lavoll og Elise Koppang Frøjd om «OsloMet gjennom 200 år».   Den første store etableringsfasen av utdanninger vi i dag har på OsloMet kom mellom 1870 til 1920, og det var spesielt kvinner som sto bak disse.  Messel tar i intervjuet først utgangspunkt i et bilde fra det første styremøtet i Norske kvinners nasjonalråd, i 1904,  hvor vi ser fem helt sentrale personer rundt den tids kvinnesaksarbeid, Karen Grude KohtFredrikke Marie QvamGina KrogBetzy Kjelsberg og Katti Anker Møller. De var også svært engasjert i etablering av utdanning for kvinner, og hadde en finger med i spillet for etableringen av en rekke forløpere til utdannelser som nå er en del av OsloMet, inkludert sykepleier-, sosionom-, fysioterapi- og yrkesfaglærerutdanningene, og deler av estetiske fag.

Siden 1818 og 1904 har verden og Norge opplevd dyptgripende endringer. Norge har blitt en svært kompleks maskin hvor alt på en eller annen måte er avhengig av alt. Forskning, utviklingsarbeid og innovasjon har blitt  et premiss for ikke bare å forstå og drifte denne kompleksiteten, men for å passe den til de stadig endrede utfordringene den blir utsatt for. Norge, og verden, står overfor substansielle utfordringer, fra klimaendringer, global avhengighet og ressursknapphet, til massiv miljøutfordringer, pandemier, globalt migrasjonspress, aldringsdemografi, resistente bakterier og teknologiskidrevne disrupsjoner.

Som utdanningene for tohundre år siden ble etablert som et instrument for sosial utvikling, er OsloMet er et instrument for det moderne samfunnets ønske om å komme en kompleks framtid så trygt som mulig i møte. OsloMets lange røtter i utvikling og formidling av samfunnsrelevant og praktisk rettet kunnskap har gitt Norge et nytt universitet med en litt annen profil enn de gamle universitetene, med en litt annen tilnærming, men med en like sterk overbevisning om forskningens viktighet og rolle i utviklingen av fagene og av samfunnet.

Messel har en interessant blogg om OsloMets historie, og en av bloggartiklene er «Fem statselige kvinner rundt et bord».

Kategorier
Metaforisk mysing Universitet og samfunn

Universitetet er en rebell

(Det ser ut til at noen misforstår dette innlegget, så derfor legger jeg til denne parentesen. Den som leser til slutten av innlegget vil se at jeg skriver eksplisitt at dette er to karikaturer. Selvfølgelig mener ikke jeg at UiO er et kloster eller at OsloMet er en rebell som er allergisk mot serifer.  Beskrivelsen her av de klassiske universitetene finner du i bøker og artikler om universitetenes historie, det er ikke noe jeg har funnet på. En del av tradisjonene ønsker de eldre universitetene gjerne å ta med seg inn i en moderne verden, slikt som segl og kapper, og det spøkte jeg altså med her.  Og spøker jeg med våre naboer, må jeg jo spøke med oss selv.  Vi har valgt et navn og en grafisk profil som har skapt noen reaksjoner, primært fordi vår profil bryter  med universitetstradisjonene.  Jeg tror det er riktig at universitetene tar ulike roller og at unge universiteter bør profilere seg annerledes.) 

Under arbeidet med å etablere OsloMet ble et spørsmål stadig stilt; om Oslo trenger to universiteter.  Det er et underlig spørsmål og trigger selvfølgelig motspørsmål, som for eksempel om det er bedre med ett universitet enn to av halve størrelsen, om det er et problem at andre byer på vår størrelse i Europa har flere enn ett universitet, og om hva man trodde ville skje med Høgskolen i Oslo og Akershus den dagen den ble omakkreditert til universitet.

Men la nå det ligge og heller ta fram et annet aspekt av dette spørsmålet, en mulig smal forståelse av hva et universitet er og skal være. Dersom OsloMet skulle vært en kopi av Universitetet i Oslo, og dermed likt i lynne, arbeidsform, strategier og tilnærming til samfunnet rundt seg, ville spørsmålet vært like feil, det er så, men litt mer forståelig.

I  de mange byene med mer enn ett universitet, er ofte bildet at universitetene tar ulike roller.   Som regel har man et gammelt, ærverdig og disiplinbasert universitet som gjerne er assosiert med en metafor av universitetet som et kloster, en metafor som hinter om et andektig og beskyttet sted for kontemplasjon og refleksjon dedikert til et høyere formål, et sted hvor innsikt, og kunnskap har en egenverdi, ubesudlet av verden omkring, med et klassisk, tidløst akademisk ideal, hevet over samfunnet, et universitet opptatt av vitenskap for vitenskapens skyld. Det er en metafor som tydeliggjør universitetets uavhengighet og privatiserte, men kollegiale natur, en metafor som forteller om et kollegium av lærde og lærlinger, et brorskap. 

Som regel har man også et universitet som er mer påvirket av en annen metafor, rebellen, en metafor som hinter om at universitet ikke bare er, men også ønsker å markere at det er annerledes enn sin eldre nabo.  Universitetet fremmer sitt fokus på utdanning, av anvendelse av kunnskapen som utvikles, og av dens relevans og effekt på samfunnet. Det er engasjert i byen og verdiskaping, ser på seg selv som et instrument for samfunnsutvikling, men føler seg som regel underkjent og dårligere belønnet. Det bryr seg gjerne ikke om Examen Philosophicum, unngår latin, fokuserer på FNs bærekraftmål og digitalisering, bruker ikke segl, men logoer, og grøsser over serifer (og Times New Roman spesielt). Det velger farger som varsler brann og fare og sier at kapper og seremonier er symboler på privilegier og klasseskiller som også representerer en videreføring av et tradisjonelt religiøst skille imellom presteskap og lekfolk i form av et anakronistisk skille imellom akademiske og ikke-akademiske ansatte.  Og ikke minst sier det at pluralisme er viktig for å adressere utfordringene samfunnet står over, og at det ville være en tragedie hvis alle universitetene var like.

«Klosteret» er en forførende og kraftfull metafor som få utfordrer. «Rebellen» er en engasjert og kraftfull metafor som mange utfordrer. 

Verden er full av formeninger og delvis ubevisste metaforer om hva et universitet skal være, metaforer som beskriver, på en eller måte, en flik, en synsvinkel, en virkelighetsforståelse. De er, i bunn og grunn, karikaturer. 

Kategorier
OsloMet

Om innovasjon på OsloMet (spørsmål og svar på en scene)

I en ledersamling nylig intevjuet Curt meg om innovasjon på OsloMet. Her er en transkripsjon etter hukommelsen.

Curt: Hvorfor skal OsloMet arbeide med innovasjon?

Morten: Det er et godt spørsmål, og jeg har to svar på det. Et dårlig svar og et godt svar. Det dårlige svaret er at det kreves av oss, blant annet i kvalifikasjonsrammeverket. Det blir stadig stilt flere forventninger til universitetene, forventningene materialiserer seg i styringsdialoger, styringsbrev og lovverk. Innovasjon blir nå gjerne blir kalt universitetenes fjerde oppdrag –i tillegg til undervisning, forskning og formidling.

Curt: OK, så det er det dårlige svaret. Hva er det gode svaret?

Morten: Det gode svaret finner vi ved å spørre oss selv hvorfor naboene betaler lønna vår. Når jeg stiller det spørsmålet får jeg som regel som svar at det er for å undervise, eller forske, eller begge deler. Men polemisk kan jeg si at det er feil. Det skaper ingen entusiasme blant mine naboer når jeg sier «gi meg litt av lønna di så skal jeg forske for penga».  Naboene betaler lønna vår, samfunnet finansierer oss, for at vi skal gjøre framtiden litt bedre. 

Curt: Hvor vil du hen med dette, Morten?

Morten: Vi skal arbeide med innovasjon fordi vi ønsker å gjøre framtiden bedre, og det å bidra til å skape verdier i samfunnet hjelper oss til det. Mens oppdraget vårt er å gjøre framtiden litt bedre, er verktøyene våre undervisning, forskning, formidling,… og innovasjon.

Curt: OK, men hva er innovasjon?

Morten: En av oppgavene til OsloMet er å utvikle ny kunnskap. Innovasjon en spesiell type ny kunnskap. Det er er ny kunnskap som mer direkte kan skape verdi. For eksempel en ny ide, en ny ting, en ny metode, eller liknende.

Curt: Men da kan vi bare sitte her og komme med nye ideer? Hvordan skaper det verdi for samfunnet?

Morten: Nettopp, det er ikke nok. Det er tretten gode ideer på dusinet. Spørsmålet er hvordan ny kunnskap skal gi verdi for Norge. Vi kan formidle kunnskapen ved å publisere en artikkel som kanskje ikke blir lest av så mange. Eller inkludere det i en forelesning som ikke blir hørt av så mange. Men samfunnet ber oss altså om å ta et skritt til, nemlig å bidra til at mer av kunnskapen, mer av den nye innsikten vi skaper, mer av de ideene vi produserer, faktisk blir en verdi for Norge. Da må vi forstå mer om hvordan vi kan omdanne ny kunnskap til verdi for samfunnet.

Her er et eksempel, når studenter på sykepleie lærer mer om innovasjonsprosesser, så lærer de mer om hvordan de skal finne bedre måter å gjøre ting på. Innovasjon er altså ikke bare å lage nye duppedingser som kan selges i markedet, men det er også å lage bedre rutiner, bedre prosesser, bedre tjenester, og så videre.

Curt: OK, men hvordan skal vi på OsloMet arbeide med dette?

Morten: Det første er å satse på våre studenter. Det er enormt mye kraft i 22 000 studenter. Vi vil arbeide for at alle studieprogrammene våre skal inkludere innovasjon i læringsutbyttene.

En god del studier inkluderer innovation camps, hvor studentene arbeider i team for å finne innovative løsninger på caser som de får tildelt, og hvor løsningene skal pitches. Vi skal bringe fram flere av disse workshopene og flere av dem skal bli tverrfaglige.

Fakultet TKD har laget et makeri, eller et «makerspace» hvor studentene kan leke seg med all slags spennende teknologier slik som roboter og 3D-printere. Dette gir løft til innovasjonskulturen blant studentene. Vi bør bringe slike tilbud til studenter fra alle fagmiljø og i alle fakulteter

Videre så er vi medlem av Oslo studentinnovasjon som arbeider for å fremme innovasjon og entreprenørskap blant studentene i Oslo. I fjor vant to grupper med studenter fra OsloMet 1 million kroner hver fra Forskningsrådets STUD-ENT-program. Det ene utvikler ny helseteknologi som skal gi økt livskvalitet og trygghet til eldre og kronisk syke.Det andre utvikler et kleskonsept med utgangspunkt i sirkulærøkonomi og dulte-teori for å øke bærekraften i klesindustrien.

Og straks åpner vi i samarbeid med Simula en inkubator, «Gründergarasjen», hvor ansatte og studenter får sitte i et kontorfellesskap med andre gründere, og få veiledning til å omsette ideene og energien til verdier.

Ellers ønsker vi å etablere en mentorordning for gründere, en startpakke for studententreprenøre, en trappetrinnsstøtte til tilsatte og studenter, og et mobiliseringsstipend for bachelor- og masterkandidater.

Curt: Jeg begynte med å spørre deg om hvorfor OsloMet skal arbeide med innovasjon

Morten: OsloMets profil gjør innovasjon til en naturlig og forventet oppgave. OsloMet er nærmere arbeidslivet, nærmere profesjonene, nærmere samfunnet rundt oss. Vi er opptatt av relevans, «impact» og anvendelse.

Bare for å ta en del av vår aktivitet, så kan jeg si at OsloMet i stor grad er det moderne, komplekse velferdssamfunnets universitet. Det er et enormt innovasjonspotensiale i sykehusene, skolene, velferdstjenestene, helsetjenestene, offentlig administrasjon, byenes organisering, og så videre.

Klart vi må arbeide med innovasjon!