Kategorier
Universitetskultur

10 tiltak for internasjonalisering

Etterhvert som kunnskapssamfunnet blir mer internasjonalt, blir også universitets- og høgskolesektoren det.  Og det er viktig, fordi de langsiktige fordelene med sterke internasjonale kunnskapsrelasjoner er enorme, både økonomisk, samfunnspolitisk og forskningsmessig.  Etter hvert som mange av våre forsknings- og samfunnsutfordringer i større grad blir avhengig av internasjonalt samarbeid, må norske universiteter og høgskoler være attraktive å samarbeide med.  Her følger 10 forslag til tiltak for å styrke norske universiteters internasjonale attraktivitet og øke institusjonenes internasjonalitet.

 

1: Bygg på komparative fortrinn

For å bli en attraktiv partner internasjonalt, bør du være noe spesielt.  Du bør ha noe ingen, eller ihvertfall få andre, har.  Spesielt gjelder dette hvilke nasjonale komparative fortinn vi har. Ved å bygge på det særnorske, kan man levere kunnskap og kompetanse som få eller ingen andre kan bringe til markedet.  Eksempler på hvor vi er sterke og nokså unike, er innen så ulike områder som gen-epidemiologi, arktis, den nordiske modellen, akvakultur og offshore.

2: Dyrk fram internasjonalt samarbeid, ikke konkurranse

«All business is personal», sier amerikanerne.  Alt dreier seg om å bygge relasjoner.  Strategiske relasjoner og samarbeid er nødvendig for å etablere studentutvekslingsprogrammer og internasjonale studieprogrammer.  Og dette vet vi blir mer og mer viktig;  i et globalt marked har studentenes internasjonale erfaring en viktig innvirkning på sysselsettingen.

Samarbeid er også viktig for å utvide forskningsfronten.  Selv vår beste individuelle innsats kan ikke adressere mange av de komplekse og sammenvevde utfordringene i vår moderne verden.

Ofte er det små ting som skal til.  Når publikasjonspoeng skal beregnes, så deler man på antall forfattere; er man fire forfattere, så får man en fjerdedel av poengene.  Siden færre medforfattere, gir flere publikasjonspoeng til norske forfattere søker man å redusere antall forfattere.  Innfør en ny regel, som belønner i stedet for straffer samarbeidet med utenlandske forskere.

Det snakkes mye om å vinne i konkurransen om prosjektmidler i Horisont 2020, men saken er at de internasjonale finansieringsprogrammene ikke er så mye preget av konkurranse som av samarbeid.  De som klarer å bygge gode internasjonale relasjoner og konsortier er de som vinner prosjektene.  Igjen og igjen.  For det er et ordtak som sier at hvis du ønsker å gå raskt, gå alene, men hvis du ønsker å gå langt, gå sammen.

3: Etablér sterke insentiver for å få studenter og ansatte til å reise ut

Stadig flere forskere og studenter reiser ut. Omtrent 40 prosent av norske forskere har et opphold i utlandet på minst tre måneder i løpet av sin karriere, og i fjor tilbrakte omtrent 20 prosent av norske studenter en periode i utlandet.  I dag studerer hele 4.5 millioner studenter i verdens universitets- og høgskolesektorer utenfor sine hjemland.

En viktig grunn til denne utviklingen er at i en global økonomi gir internasjonal kompetanse høyere status og bedre posisjon i arbeidsmarkedet.  For forskere har det blitt en essensiell del av utviklingen av sin karriere.  En annen grunn er at det er færre barrierer enn før; vi har bedre språkkunnskaper, internasjonal reising er blitt rimelig og enkelt, kommunikasjon er enklere, bedre og billigere.

Men den viktigste grunnen er kanskje at det er viktig for vårt moderne samfunn; internasjonal mobilitet er til stor samfunnsmessig og økonomiske nytte. Det er også viktig for våre høyere  utdanningsinstitusjoner, som gjennom utveksling utvikler samarbeid, etablerer konsortier, øker søknadsvolumet til Horisont 2020 og posisjonerer seg bedre i markedet internasjonalt.  Dermed legger myndigheter og utdanningsinstitusjonene i Norge og i mottakerlandene godt til rette for utveksling, og tilbyr en rekke økonomiske støtteordninger.

Vi bør øke vår internasjonale utveksling av både studenter og ansatte.  Og det kan vi få til med sterke insentiver. For eksempel:

  • Gjør studielånet om til stipend for hvert semester en student er i utlandet og samtidig møter sine framdriftskrav. 
  • Gjør utenlandsopphold til et et moment i vurderinger om fast tilsettelse.

4: Styrk internasjonalisering hjemme

Mer enn 20 prosent av norske studenter er internasjonalt mobile i løpet av studietiden, men det betyr at nesten 80 prosent ikke er det.  40 prosent av norske forskere har et semester ved en utenlandsk institusjon, men det betyr at 60 prosent ikke har det. «Internasjonalisering hjemme» innebærer at institusjonene og deres fagmiljøer utvikler aktiviteter for studentene og faglig og administrativt ansatte som gir internasjonale ferdigheter og kompetanse uten å måtte reise ut.

Internasjonale ferdigheter ligger på mange nivåer, fra kunnskap om andre land, kulturer, styreformer og forretningsmetoder, til en internalisert evne til å se verden og sitt fag i en global kontekst, ikke bare en lokal.

En økt andel av utvekslingsstudenter og gjesteforskere fra andre land bidrar til et mer internasjonalt miljø og økt kulturkompetanse.   Men det er en rekke mer målrettede måter dette arbeidet utvikles på i den norske universitets- og høgskolesektoren.

Internasjonalisering hjemme er mest forbundet med utdanningsdimensjonen. Og det er klart at internasjonal utdanning er en stadig viktigere komponent i de fleste utdanninger. Samfunnet vårt og arbeidslivet blir stadig mer globalt.   Arbeidsgivere er stadig på utkikk etter kandidater som kan arbeide i team av mennesker med ulik bakgrunn.   Med et hardere arbeidsmarked mener jeg nok at institusjonene har et ansvar for å gi studentene et globalt tankesett. I dag bør en bachelorgrad i Norge gi studentene en forståelse av sitt eget fag i en global kontekst.

Denne delen av internasjonalisering hjemme får dermed et fokus på internasjonalisering av både de formelle og uformelle læringsutbyttene og læreplanene, samt utnytte  hele spekteret av verktøy for å forme internasjonalisering av studiene, slik som internasjonale klasserom, virtuell mobilitet, prosjektsamarbeid med studenter ved utenlandske læresteder hvor kommunikasjonen skjer via nye teknologier, bruk av utenlandske gjesteforelesere og studentoppgaver med et internasjonalt fokus.

Tiltakene kan altså være mange, inkludert fagfokusert språkundervisning, internasjonaliserte læreplaner, ny informasjons- og kommunikasjonsteknologi, utvidelse av fagenes dannelsesdimensjon (inkludert åpenhet, toleranse og mangfoldsintegrering), karaktersetting som tar hensyn til kulturelt mangfold, etablering av flerkulturelle utdanningsmijøer, utvikle kulturelt og internasjonalt mangfold til et permanent trekk ved universitets liv, fremme kulturelt inkluderende atferd, fremme samspill med internasjonale gjester, utvikle en internasjonal institusjonskultur, og forøvrig fremme de ferdighetene som trengs for å fungere i et internasjonalt nettverk av mennesker.

5: Gjør det attraktivt å komme til Norge

Innreisende studenter og forskere er vel så viktig som utreisende for å utvikle våre internasjonale relasjoner og posisjonere institusjonene våre i det internasjonale markedet.  I tillegg har innreising andre fordeler for Norge, slik som at en del av studentene og forskerne som kommer her blir.  Norge trenger høyt utdannet arbeidskraft, vi klarer ikke å produsere nok fra egne rekker.

Men Norge har få innreisende studenter.  Dette har blant annet sammenheng med språk, mangel på tilrettelegging og høye levekostnader.  Det er imidlertid en ting som gjør at ikke alle eliminerer muligheten av å studere i Norge – vi har ikke skolepenger.  Derfor:

  • Ikke innfør skolepenger for utenlandske studenter

De fleste andre europeiske land har innført studieavgifter for studenter fra land utenfor EØS-området. Da Sverige innførte skolepenger for utenlandske studenter, falt antall studenter utenfra EØS med nesten 60 prosent.  Norge er et av verdens dyreste land. Fravær av skolepenger en viktig måte å prøve å unngå å prise oss ut av markedet.  Det er også en viktig måte å være en støtte til norsk næringsliv og arbeidsliv. Norge har en internasjonal,  kunnskapsbasert økonomi som krever høy produksjon av kunnskap og internasjonal kompetanse.

Et annet tiltak som vil gjøre en stor forskjell på hvor mange som vil kunne komme fra et annet land til et norsk universitet eller høgskole, er:

  • Gjør engelsk og norsk til likeverdige arbeids- og undervisningsspråk.

Dette er ingen ny idé. Til og med franskmenn går over til engelsk. Toulouse School of Economics (TSE) og Paris School of Economics (PSE) har rebranded seg med engelske navn, introdusert engelsk som undervisningsspråk, og rekrutterer nå over hele verden. (PSE og TSErangeres nå på sjuende og ellevte plass av verdens handelshøgskoler, ifølge RePEc-rangeringen.)

Bør våre studieprogrammer føres på engelsk?  Ønsker man økt innflyt av utenlandske utvekslingsstudenter og sterkere internasjonal posisjon, er svaret «ja».  Undervisning på engelsk har imidlertid flere fordeler.  Ett eksempel er at studentene blir bedre trent i engelsk, og vil dermed ha en lavere terskel for å søke utveksling til utlandet selv.  Ett annet eksempel er at styrket engelskkompetane blir viktig i flere og flere bedrifter og profesjoner.

Så er det realistisk at bachelorutdannelsene går på engelsk? Nei, men det kunne være realistisk at tredje året gjør det.  Og det er realistisk at nok emner undervises på engelsk til at en utvekslingsstudent har noe meningsfullt å følge til å kunne forsvare et semesters oppgave.

Dessuten er det slik at engelsk, med få unntak, har etablert seg som det internasjonale forskningsspråket.   Det er derfor naturlig at ph.d.-programmene gjenomføres på engelsk.  Det har også mening at mange av masterprogrammer gjør det. Og det er uansett ønskelig at vi etablerer flere internasjonale fellesgrader.

6: Ansett utlendinger

Det er en rekke gode grunner til å ansette utlendinger.  For det første er det innen noen fagområder vanskelig å finne personer i Norge med den rette kombinasjonen av real- og formalkompetanse, særlig hvis man ønsker en person med forskningserfaring og -ambisjoner.  For det andre kommer utlendinger gjerne med omfattende nettverk utenfor Norge og begynner raskt å trekke på disse nettverkene for å sette sammen konsortier og søke midler fra EU.

Det er også slik at det er et potensielt stort akademisk rekrutteringsmarked i Europa, i land som har sett store nedsskjæringer i sine universitetssektorer.  De har både mange eminente akademikere som ikke får seg jobb eller som ikke har de arbeidsforholdene de trenger.  Norge kan gjøre seg selv og dem en stor tjeneste.  Men da må vi følge denne oppfordringen:

  • Slutt å kreve at søkere til stillingene våre mestrer norsk eller et skandinavisk språk.

Dette krever igjen at vi i større grad innfører engelsk som undervisningsspråk (som er et tiltak i et punkt lenger opp).  Men dette punktet er for passivt.  Vi må søke aktivt etter dyktige kandidater i andre land.

Det kan vi ikke gjøre med en annonse i Norsk lysningsblad.  Imidlertid har ikke sektoren, generelt sett, den type internasjonal rekrutteringskompetanse.  Vi når ikke ut til de vi trenger.  Akademisk rekruttering er utfordrende, internasjonal akademisk rekruttering enda mer.  Det har ikke mening at hver institusjon i Norge skal utvikle den kompetansen.  Derfor:

  • Etabler et nasjonalt, profesjonelt rekrutteringskontor for internasjonal rekruttering.

I tillegg er det slik at vi ønsker å trekke de aller beste til Norge (og kanskje å overtale noen som har vunnet et ERC-grant til å flytte på seg).  Men dette vil koster mer enn en vanlig ansettelse.  Man må kanskje tilby pakker som inkluderer laboratorium, ph.d.-studenter og postdoktorander.  Men dette vil være tungt for norske institusjoner å klare.  Derfor:

  • Etabler en nasjonal finansieringsordning for å hente toppforskere inn fra utlandet.

7: Styrk administrativ støtte og infrastruktur

I takt med en stadig mer komplisert verden og global økonomi, har universiteter og høgskoler stadig fått flere krav og forventninger.  De leverer fleksibel, nettbasert undervisning i samarbeid med andre lands universiteter, utvikler avanserte og store kollaborative forskningprogrammer i store prosjekter på tvers av institusjoner, sektorer, land og kulturer.

De bygger internasjonale konsortia og deltar i og leder multinasjonale og multisektorale prosjekter, bidrar til nasjonal og internasjonal policyutvikling, skaffer selv strategisk institusjonell finansiering, etablerer internasjonale studentutvekslingsprogram, videreutvikler profesjonsutdanningenes metoder, teknologi og funksjon, og eksekverer en nasjonal rolle som kritiske pilarer i vår nye kunnskapsøkonomi i samarbeid med landets industri. For å nevne noe.  Et moderne universitet vil ikke være en attraktiv samarbeidspartner internasjonalt hvis det ikke kan levere på disse dimensjonene.

Denne utviklingen krever en sofistikert infrastruktur av høyt utdannede teknisk-administrative ansatte, det såkalte TA-skiktet.  De vil proaktivt utvikle institusjonens nye dimensjoner alene eller i samarbeid med UF-ansatte.  Det er en utvikling som flytter TA-skiktet oppover i verdikjeden, opp formalkompetansen og opp i lønnsstatistikken.  Og etterhvert som det skjer, det etterfylles i bunnen med effektive teknologiske løsninger og moderne arbeidsproseser.  For å klare denne prosessen, mp institusjonene ha svært gode digitalieringsplaner og -prosesser.

Den nye virkeligheten får konsekvenser for kompetansebehovet i alle deler av organisasjonen, fra HR og økonomi til IT og læringssentre.  Universiteter som ikke satser bevisst på å utvikle og styrke TA-skiktet og tilhørende infrastruktur, vil ikke være attraktive internasjonalt.

For å ta et eksempel, utvikling av internasjonale relasjoner, konsortier og prosjektsøknad krever en ekspertise som er tung å utvikle.   Universitetene og høgskolene kan styrke dette arbeidet betraktelig ved å gi fagansatte sterkere utviklingsstøtte.

  • Bygg opp ekspertise på utvikling av konsortia og prosjektsøknader. 
  • Styrk nasjonale støtteordninger for å utvikle og ansette akkvisisjonsekspertise.

8: Endre finansieringsordningen

I Norge er en stor andel av finansieringen fra Kunnskapsdepartementet til universitetene og høgskolene frosset i tid, uendret fra år til år, uansett hvor godt eller dårlig institusjonene gjør det.   Finansiering som i større grad tilpasser seg virkeligheten etterhvert som den endrer seg, som belønner resultater, som kan agere strategisk og som inspirerer til resultater, vil kunne styrke flere institusjoner på den internasjonale arenaen.

  • Finansier fagmiljøene i sektoren etter dyktighet, viktighet, næringsskaping, samfunnsutvikling, potensiale og strategiske mål, ikke etter hvilken institusjon de tilhører

I tillegg kan Forskningsrådets programmer justeres mer mot å fremme internasjonal posisjonering.  For eksempel kan man endre kravet til gaveforsterkning fra at forskningen må være grunnforskning til at forskningen skal skje i et internasjonalt samarbeid.  (Gaveforsterkning går ut på at hvis en fagaktivitet på et universitet får en finansiell gave på mer enn tre millioner kroner, så vil det utløse en tilleggsbevilgning fra myndighetene tilsvarende 25 prosent av gavebeløpet. Betingelsen er at forskningen er langsiktig og grunnleggende.)

9: Endre kravene til universitetsakkreditering

Høgskolene har blitt forskningsaktive, og en rekke høgskoler har forskningsmiljøer i topp internasjonal klasse.  Flere høgskoler har blitt universiteter, flere universiteter har utviklet omfattende profesjonsutdanninger, og flere forskningsinstitutter har fusjonert inn i høgskoler.  Fra januar vil en rekke høgskoler få  universitetsstatus gjennom fusjonering, mens en rekke andre vil bli og får ikke høste fordelene som kommer med å kunne bruke i navnet sitt det internasjonalt anerkjente og gjenkjenbare begrepet «universitet”.

Strukturen passer ikke lenger virkeligheten.  Kroneksempelet er kanskje Høgskolen i Oslo og Akershus. For resten av verden er HiOA et universitet, med sine 20 000 studenter, mer enn 70 forskergrupper, 30 masterprogrammer, 6 PhD- programmer, en rekke forskningssentre, og et oppdragsforskningssenter som fra januar ha mer enn 200 forskere.

  • Akkrediteringsordningen må legge til rette for at institusjoner som er gjenkjennbare internasjonalt som universiteter tildeles universitetsstatus.

10: Styrk finansieringen

Det er tungt og kostbart å bli en ettertraktet samarbeidspartner internasjonalt. For å få til dette, bør institusjonene styrke sin evne til å finne finansiering både nasjonalt og internasjonalt,  og sektoren bør få økte rammer.

Dotted world map freebedotcom cropped 2

Bakgrunn for artikkelen

Arendalsuka 2015 arrangerte en debatt med tittelen «Hvordan kan norske universiteter og høgskoler gjøre det bedre internasjonalt?». Undertittelen var «Klarer vi å være attraktive som samarbeidspartnere i en globalisert verden?»  Jeg ble bedt om å holde en timinutters innledning.

Det er vanskelig å dekke dette spørsmålet på ti minutter, særlig siden det dekker både undervisnings-, innovasjons-, og forskningsdimensjonene.  Men det som gjorde jobben noe enklere, er at det er enkelt å liste opp tiltak som på kort og lang sikt utvikler sterkere ínternasjonale relasjoner som internasjonaliserer studieprogrammene og forskningen vår, og som generelt sett gjør oss mer attraktive som partnere internasjonalt.   Det er såpass enkelt å finne tiltak at det er vanskelig å gjøre listen kort nok for en ti minutters innledning.  I Arendal presenterte jeg en liste på femten-seksten tiltak som jeg i dette innlegget redigerte ned til ti punkter med noen underpunkter.

Men selv om disse punktene opplagt vil bidra, er det ikke sikkert de er ønskelige.  Det er som sagt ikke vanskelig å finne tiltak, men det er vanskelig å finne tiltak som ikke har bieffekter.  Bieffekter som, tja, vil føre til debatt.  Men det var jo nettopp oppdraget mitt og poenget med innledningen.

Det vanskelige med å utvikle policies er jo å balansere og veie ulike hensyn mot hverandre.  Men kanskje du finner, når alle hensyn er godt veiet mot hverandre, at det er helt OK å gå et godt stykke på vei med noen av disse tiltakene.  Det er jo noe å tenke på.

arendalsuka-15 Morten 2

På Arendalsuka, 2015

Kategorier
OsloMet

Kompetanse for arbeidsinkludering: et løfte og et mål

Helt siden opplysningstiden har vi beveget oss mot forviklingstiden.  I århundrer har mennesker skapt stadig mer kompliserte systemer og et stadig mer komplisert samfunn.  Kompleksitet er en sideeffekt av menneskets vilje og evne til å organisere seg så effektivt så mulig selv med en sterkt økende befolkning; og vi gjør det ved bruk av maskiner, informasjonssystemer, infrastruktur som for eksempel produksjon og distribusjon av strøm, vann og drivstoff, lover, internasjonale avtaler, sosiale normer og en lang liste med mer.  Alt er med på å holde vår sivilisasjon sydd sammen.  

Motoren i denne samfunnsutviklingen er kunnskap.  

Det moderne samfunn er helt avhengig av svært gode institusjoner som med dyp innsikt i deler av denne kompleksiteten arbeider dag inn og dag ut med å sørge for at det komplekse maskineriet fungerer så godt som overhodet mulig.  NAV er en av disse.  NAV er et av de viktigste instrumentene i Norge for at Norge som en moderne, komplisert velferdsstat skal fungere.   NAV leverer Norges  arbeids-, trygd- og sosialtjenester, inkludert gjennom ordninger som for eksempel dagpenger, arbeidsavklaringspenger, sykepenger, pensjon, barnetrygd og kontantstøtte.  Alle Norges innbyggere er brukere.

I dette arbeidet, i NAVs arbeid som den del av den komplekse samfunnsutviklingen vi ser, er motoren kunnskap.  

Det moderne samfunn er helt avhengig av svært gode institusjoner for kunnskapsutvikling og kunnskapsformidling.  Og Norge er så heldig å ha en rekke av disse.  Høgskolen i Oslo og Akershus, HiOA, er et godt eksempel.  Høgskolen har nesten 20 000 studenter, 2 000 ansatte, 72 forskningsgrupper, 30 masterprogrammer, 6 ph.d.-programmer, og en rekke forskningsinstitutter.  Med dette er HiOA er en massiv leverandør av kunnskap og studenter til det norske samfunnet – og spesielt til velferdssamfunnets fagområder og yrker.  

Og nå har NAV og HiOA blitt enige om å etablere et kompetansesenter for arbeidsinkludering.   

Senteret skal drive fram arbeidsinkludering til et strategisk forsknings- og utdanningsfelt, og bli en kraft i norsk og europeisk sammenheng for utvikling av kunnskap og formidling innen arbeidsinkluderingsproblematikken.   

Dette er viktig.  Høy yrkesdeltakelse er blant de fremste målene i arbeidsmarkedspolitikken. De siste årene har NAV hatt om lag 75 000 personer på ulike arbeidsrettede tiltak per måned – og etter seks måneder er omtrent 37% av de arbeidssøkende og 27% av de med nedsatt arbeidsevne ute i arbeid.

Ja, det er fabelaktig.  Men glem tall.  Tenk på Johan som kommer seg inn igjen i arbeidslivet etter et lengre sykeleie.  Tenk på Lise, som er funksjonshemmet, men som NAV har hjulpet med å tilpasse en arbeidsplass til henne. Tenk hva dette betyr for dem og deres familie. Deltakelse i arbeidslivet gir dem økonomisk trygghet, selvstendighet og selvrealisering.  Og nå kan du gange det med titusenvis, titusenvis.  

Det er dette som definerer oss som en sivilisasjon.  

NAV har en rekke spørsmål og utfordringer. Hvordan kan dette gjøres bedre? Hvordan skal vi utvikle oss selv og våre tjenester til fordeler for både den enkelte og samfunnet som helhet?

NAV forvalter en tredjedel av det norske statsbudsjettet, eller nesten 400 milliarder kroner årlig.  Slike utgiftsstørrelser tilsier at til og med små endringer kan gi svært store menneskelige og økonomiske gevinster.  Ikke bare fra et drifts- og kostnadsperspektiv, men fra et samfunnsproduktivitetsperspektiv.   Høy sysselsetting er ikke bare viktig for den enkelte, men også for velferdsstatens økonomiske grunnlag.

Men små endringer kan også gi store negative konsekvenser.  Både det moderne samfunn og en organisasjon som NAV er så komplekst, sammenvevd, interagerende, dynamisk og uoversiktlig at det er vanskelig å utvikle ny innsikt og forutse effekten av endringer, policyer og tiltak.  Ideen om en enhetlig, kausal modell er ikke annet enn en idé.  

Derfor går NAV til akademia for å bygge en sterkere kunnskapsbase, gjøre utviklingsarbeidet mer forskningsbasert, påvirke studietilbudene, og i det hele tatt finne ut av hvordan de stadig kan gjøre ting bedre, om det dreier seg om tiltak, organisering, ledelse, eller noe annet.  

Deriblant til HiOA.  

Høgskolens arbeidslivsnære forskning, brede representasjon av relevante fagperspektiver, og tverrfaglige profesjonsinnretting gir et svært godt grunnlag for å utvikle dette feltet.  Det er allerede så mange miljøer som leverer ulike deler av kunnskapen og kompetansen som NAV er en forbuker av, at det har vært vanskelig å samle en oversikt.   

Og det illustrerer noe av kjernen i utfordringen.  Det finnes ikke ett fagområde, ett miljø eller én sann forståelse av det den komplekse virkeligheten vi lever i, men det finnes mange enkeltforståelser med krav på gyldighet.  

Det var en gang seks blinde menn som bodde i en landsby. En dag sa en nabo til dem: «Hei, det er en elefant i landsbyen i dag.»  De visste ikke hva en elefant var og var veldig nysgjerrige. «Selv om vi ikke ville være i stand til å se den, la oss gå og føle på den allikevel.» Og så gikk de alle dit elefanten var.  

«Elefanten er en trestamme,» sa den første mannen som følte seg rundt et av bena til elefanten. «Å, nei! Elefanten er som et tau,» sa den andre mannen som rørte halen.  «Å, nei! Det er en slange,» sa den tredje mannen som følte på snabelen. «Det er som et teppe» sa den fjerde mannen som tok på øret. «Det er som en stor vegg,» sa den femte mann som trykte seg mot siden av elefanten. «Elefanten, den er som et spyd,» sa den sjette mann som holdt på en av støttennene.  

Og etterhvert begynte de å krangle og alle insisterte på at han hadde rett. En klok kvinne gikk forbi og så dette. Hun stoppet og spurte dem: «Hva er i veien?» De sa: «Vi kan ikke bli enige om hva elefanten er lik,» og hver og en av dem fortalte henne hva han mente elefanten var. “Dere har alle rett”, sa den kloke kvinnen. “Hver av dere har ulike inntrykk av hva elefanten er, fordi dere alle følte på helt ulike deler av den. Så, dere har alle rett.»

Moralen i historien er at virkeligheten er kompleks, og avhengig av hvilken del vi studerer får vi ulike bilder.  

I kompetansesenteret for arbeidsinkludering er ulik kompetanse, innsikt, fagområder og ekspertise samlet innenfor områder som er høyst relevante for NAV og arbeidsinkluderingsproblematikken.  I dag sitter slik ekspertise spredt, arbeider med ulike ting, og ser ulike deler av problemet, av elefanten.

Men dette skal vi endre. Vi skal gjøre denne mangfoldigheten til en styrke.  Vi skal sammen bygge en tverrfaglighet og en samlet forståelse som vil hjelpe til å utvikle arbeidsinkludering som et fagområde.   Vi skal bidra til å bygge ned stengsler mellom ulike fag, både i utdanning, forskning og arbeidslivet.  Vi skal arbeide med å utvikle tverrfaglig toppforskning.   Og vi skal arbeide for å bøte på en alvorlig mangel på profesjonskompetanse og studieprogrammer for arbeidsinkludering.

I første fase, og hvis alt går etter planen, vil vi det første året bygge senteret opp til 25 personer, bestående av femten eksperter på ulike sider på problematikken fra ulike deler av høgskolen og ti ph.d.-studenter.  Senteret starter altså ikke med blanke ark, men bygger på mye godt arbeid som gjøres i ulike fagmiljøer blant partnerne.  Fra høgskolen blir det en rekke studieprogrammer, faggrupper og anvendte forskningsmiljøer.  NAV vil være en aktiv deltaker, men vi ønsker også å gå i dialog med miljøer utenfor HiOA og NAV for å utvide senteret med flere partnere.   

Vi stanset opp, vi reflekterte og vi satte langsiktige mål. Og på inkluderingskonferansen tok vi hverandre i hånden, Yngvar Åsholt og jeg.  Yngvar er kunnskapsdirektør i NAV, og  i stedet for å klippe en snor, knøt vi sammen to tau.  Nå har vi knyttet bånd.  For å bygge ny kunnskap om et svært viktig område for Norge.    

P1080709.MOV.03_19_49_33.Still010 cropped

Følg rektoratet

Du finner meg på min Facebookside, på Twitter, på LinkedIn og denne HiOA-bloggen.  

Rektor Curt Rice har også en HiOA-blogg.  Du finner ham også på Facebook, Twitter og LinkedIn.

Nina Waaler, prorektor for utdanning, har også en HiOA-blogg, og du finner henne også på Twitter og LinkedIn.

Kategorier
Ukategorisert

At the doorstep… hesitating

Congratulations!

You’ve been admitted to a fine institution for higher education and research.  Now you’re here, and this is your first day.  

Think about how lucky you are.  The competition was hard, that’s true.  But you don’t even have to pay for the privilege.  Your neighbours do that.  Your family, the people you meet on the street.  We, as a society, decided to provide free college and university education.  There is no tuition.

Why do we do that?  Why do all of us participate in paying for your education?  The answer is simple; it is in our interest.  We all benefit; we recognize the significant return on investment.  Universities and colleges are powerful instruments to develop our society towards equal rights, social mobility, welfare, financial security and economic growth.  They develop our society through knowledge and competence.

Oslo and Akershus University College is a significant contributor.  We develop knowledge and we make it available for our national goals, our industry, our health sector, our education sector, other universities, for those who can turn this knowledge into change, into action, into development.

The knowledge we bring to you and thousands of other students, as well as the knowledge we develop through our research, will improve people’s health and wellbeing, will develop new products and create new jobs, will develop international relations, will make it possible to organize and run this society, which is getting increasingly complex.  That is why our research groups and study programs in economy, computer science, management, teacher education, nursing, and a long list of other, are so important.

And you are a part of this.  You, the students, may be the most important part.  You’re not only a receiver of information.  You make us focus, you sharpen our thinking, you ask the critical questions, you have another insight and understanding than we have.  And you demand substance, you demand relevance, you demand clarity of thought.  

But right now, maybe you don’t.  Maybe you’re standing in the door, not sure if you want to enter?  Hesitating.  You can still turn, walk away.  For what’s awaiting you inside?  You probably don’t know very well, it is a mystery.  Maybe you are a bit nervous, maybe you’re really scared.  Other students around you seem so confident.  And you’re not.  

I am also standing at the doorstep.  I started in this job a week ago.  I am also uncertain and a bit scared.  I am not sure what’s expected of me.  I am also been tempted to turn away.

But no.  We’re not going to do that.  You and I will enter this door.  We will be brave.  At least we will do our best to feel brave. Because we should embrace this opportunity.  We shouldn’t do this half-way. It is too important for us.  For all of us,

There is a phenomenon called the butterfly effect.  Our planet is so amazingly complex, and all the parts have effect on each other in a multitude of ways.  The butterfly effect is a consequence of the sensitive dependence on initial conditions.  This means that a small change can result in large differences later.  Think about a butterfly flapping her wings i Spain causing rain in Oslo several weeks later.

And stretching it we can use the butterfly effect as a metaphor of consequences of decisions in your lives.  Every little thing you do these years as a student may have big consequences in ten years, in twenty years.  Big consequences.  Every little thing you do.  Or don’t do.  These years decide the rest of your lives.

So I would like to ask you to promise me something:  Put your heart into these years.  Believe in yourself.  Be critical.  Be prepared.

But do not only put your heart into the studies.  Find a hobby.  Be a good friend.  Call home. Care for your friends. Go for a run. Go to the movies with a pal.   Visit an old relative.  Get engaged in what’s important. And ask for help when you need it.  

Good luck

Kategorier
Studenter og studier

På dørstokken…nølende

Kjære student.  La oss tenke litt over hvor heldige vi er, du og jeg. Jeg har en fantastisk spennende jobb og får være med på å gjøre noe som er fabelaktig viktig for samfunnet. Du har fått en studieplass ved en fabelaktig spennende institusjon som gir deg et verktøy en grunnlag, til å gå ut i verden og møte framtiden.  

HiOA er ettertraktet, med tydelige tradisjoner, lang erfaring og sterk utvikling. Og det er hard plass om studieplassene.  Det er til og med slik at du ikke betaler for den.  Det gjør naboene dine, familien din, folk på gata,… vi som samfunn har gått sammen om å bygge og betale for en helt fantastisk universitets- og høgskoleektor. Så det er ikke sant det jeg nettopp sa at du ikke betaler for utdannelsen din, du er med på å betale for den, igjennom skatter og avgifter, sammen med alle andre.

Hvorfor gjør vi det?  Hvorfor er vi alle med på å betale for utdannelsen din, for utdannelsene våre?  Det gjør vi fordi vi alle tjener på at du tar deg en høyere utdanning. Universiteter og høgskoler er verktøy for samfunnsutvikling, en samfunnstutvikling i retning mot like rettigheter, sosial mobilitet, velferd, økonomisk trygghet og vekst.  En samfunnsutvikling drevet fram av kunnskap og kompetanse.  

Høgskolen i Oslo og Akershus bidrar sterkt til dette.  Kunnskapen vi utvikler og formidler stiller vi til rådighet for samfunnet vårt, for de nasjonale oppgavene våre, for næringslivet og arbeidslivet vårt, for helsevesenet vår, for de nasjonale institusjonene våre. Kunnskapen vi formidler, til deg og tusenvis av andre studenter, og kunnskapen vi utvikler, vil bedre helse og velferd, vil utvikle nye produkter og skape nye arbeidsplasser, vil utvikle de internasjonale relasjonene våre, vil gjøre det mulig å organsiere og drive dette samfunnet som blir mer og mer komplisert for hvert eneste år som går.  Det er derfor fagmiljøene våre i økonomi, i informatikk, i offentlig ledelse, i lærerutdanning, i sykepleie, og en rekke annet, er så viktige.

Og du er en del av dette.  Du, studentene, er kanskje den viktigste delen.  Du er ikke bare en mottaker av kunnskap.  Du fokuserer og skjerper tenkingen vår, du stiller kritiske spørsmål, du har en annen innsikt og forståelse enn oss.  Du krever substans og du krever relevans.  Du er en del av kunnskapsutviklingen.

Og dere skal være med på dette.  Linn. Ståle. Awij. Hilde. Ida. Og alle dere andre.

Du står på en terskel, en dørstokk.  På vei inn i et nytt hus.  Og kanskje nøler du litt.  Skal du gå inn?  Du kan fortsatt snu og gå videre, til en annen dør, et annet hus, en annen opplevelse.  For hva er det som venter deg inne i dette huset?  Hva skjer der inne? Hvil du mestre dette? Og hva med de andre som står ved siden av deg ved dørstokken. De ser ut som om de har alt under kontroll. Vil du klare dette?  

Jeg står også på en dørstokk. Jeg startet i denne jobben for en uke og en dag siden.   Jeg er også usikker og litt redd.  Det har også vært fristende for meg å ikke gå in døren.  

Men det skal vi ikke gjøre!  Ikke fanden!  Vi skal gå inn døren.  Og vi skal gå inn døren tøffere enn toget.   

For ikke gjør dette halvveis når du først skal gjøre det!  Det er for viktig til det.  Det er for viktig for deg. Og det er for viktig for alle rundt deg.

Det er et fenomen som kalles sommerfugleffekten. Kloden vår er så utrolig kompleks, og alle delene påvirker hverandre på så mange måter; vi forstår det ikke helt. Men sommerfugleffekten går ut på at en bitteliten handling kan få store konsekvenser.  En sommerfugls vingeslag i Brasil kan, fordi det ene fører til det andre, føre til en regnskur i Bergen.  

Og kanskje vi kan bruke sommerfugleffekten som en metafor som spiller på kompleksiteten i livene våre.  Hver minste ting du gjør i disse studieårene, ubetydelige som de noen gang kan virke, vil kunne ha store konsekvenser for deg om to år, om ti år, om tjue år. Store konsekvenser.  Hver minste ting du gjør. Og hver minste ting du ikke gjør.  Disse årene bestemmer resten av livet ditt.  Hele resten av livet.

Så jeg ber deg om å love meg noe: Legg sjela inn i studiene. Ikke ta noe bullshit. Tro på deg selv.  Vær kritisk. Vær forberedt.   

Og så ber jeg deg om noe mer.  Legg sjela inn i disse studieårene, ikke bare studiene. Dyrk en hobby.  Vær en god venn. Ring hjem. Ha omsorg for dine studiekamerater.  Engasjer deg i det som er viktig.  Besøk en gammel slektning.  Ta en løpetur. Gå på kino med en studiekamerat.  Og be om hjelp når du trenger det.

På bildet ser du en samling med nye studenter ved HiOA i Sandvika ved semesterstart høsten 2015.

 

Kategorier
Ukategorisert

Jeg er i gang

Dette blir moro

Kategorier
Ukategorisert

Om å skyte se selv i foten

Statsråd Røe Isaksen nedsatte i høst en ekspertgruppe for å gå gjennom finansieringsordningen for våre universiteter og høyskoler. I januar leverte gruppen sin innstilling, og nå er høringsfristen ute.

Grunnen til at kunnskapsministeren har gått til dette bryet er at kartet ikke lenger stemmer med terrenget. Ikke litt her og litt der, men nærmest i ett og alt. Universitets- og høgskolesektoren har gått igjennom en revolusjon de siste årene, men vi finansierer sektoren fortsatt som vi gjorde i det forrige århundret.

Vi har sett en administrativ og politisk desentralisering som har gitt oss en utvisking av skillet mellom universiteter og høgskoler. I dag har vi breddeuniversiteter, profesjonsorienterte universiteter, forskningsintensive høgskoler og en markert økning i forskningskvalitet, forskningsbredde og forskningsbasert undervisning. Vi har fått økt mangfold, økt konkurranse om studentene og forskningsmidlene, økt internasjonalisering og deltakelse i internasjonale forskningsprosjekter, økt samarbeid med nærings- og arbeidslivet og med det økt avhengighet av ekstern finansiering.

Vi har med andre ord sett en sterk økning i kvalitet og pluralisme. Og en nøkkel til denne utviklingen har vært forskning.
Figuren under gir et glimt inn i den revolusjonen som har skjedd. Den viser EU-finansiering per ansatt for norske universiteter og høgskoler. Figuren viser ikke resultatet for et enkelt år, men gjennomsnittet over de tre siste årene. En av våre høgskoler ligger på tredje plass, rett foran NTNU.

Graf
Figur: EU-finansiering per ansatt ved enkelte norske universiteter og høgskoler, gjennomsnitt for årene 2012-1014.

Dette kommer som en overraskelse på noen. Men figuren tar ikke en gang hensyn til at høgskoleansatte har mye mindre forskningstid enn universitetsansatte. Det er mer korrekt å dele på antall forskningsårsverk i institusjonen, og ikke antall ansatte – og da ser statistikken enda bedre ut for høgskolene.

Gamle forestillinger står altså for fall. Høgskolene er langt fra hva de en gang var. I dag ligger flere verdensklassemiljøer ved høgskolene og tiltrekker seg internasjonal oppmerksomhet og lovprisninger.

Samtidig henger finansieringssystemet for universitetene og høgskolene etter utviklingen. Basisbevilgningen til institusjonene er i stor grad basert på hvordan og hvor mye de forsket for 15 år siden. Denne delen utgjør mellom 60-70 prosent av de totale statlige bevilgningen til institusjonene. Vi har altså et system som er lite fleksibelt, som ikke justerer seg etter virkeligheten. Dette tjener de gamle universitetene på, og derfor ønsker de å beholde det slik. Det er egeninteresse – ikke nasjonens interesse.

Et resultat er at for de samme utdanningene er den billigste universitetsutdanningen dyrere enn den dyreste høgskoleutdanningen. Og et dårlig miljø ved et universitet har mye bedre finansiering enn et eminent miljø ved en høgskole. I dag finansierer vi ikke fagmiljøer etter hvor gode de er. Vi finansierer dem ikke etter hvor stort potensiale de har. Vi finansierer dem ikke etter hvor viktige de er for landet.

Vi finansierer dem etter hvilken klubb de tilhører.

Nå har regjeringens ekspertgruppe kommet med et forslag til endringer i dette systemet. Men forslaget går ikke inn i kjernen i problemet – at basisbevilgningen fordeles basert på historiske rolle og ikke dagens situasjon eller framtidens behov. For at universitets- og høgskolesystemet system skal bli suksessfull, må finansieringsmodellen gå fra å se på verden som primært repetitivt til å se på verden som primært definert av endring. Sektoren trenger en fleksibel finansieringsmodell.

Men ekspertgruppens hovedkonklusjon er at man skal la være å gå til kjernen av problemet, ”don’t rock the boat”. Og et av hovedargumentene ekspertgruppen har er at utvikling av et mer fleksibelt, rettferdig og nyttig system for Norge innebærer at institusjonene da må gjøre rede for hvordan de faktisk bruker pengene. For det er for krevende og omfattende oppgave til at det er bryet verdt.

Tenk litt på det argumentet.

Når vi bruker 31 milliarder kroner i året, burde vi ikke da se på hvordan pengene brukes? Burde ikke det være et moment i fordelingen av midlene? Denne type transparens er nødvendig for endringsledelse av sektoren. Den er nødvendig for et fleksibelt system som vil tilpasse seg endringene i samfunnet og i sektoren. Og den er nødvendig for våre demokratiske policydiskusjoner

Men det ønsker altså ikke ekspertgruppen. Vi skal altså ikke synliggjøre hvordan institusjonene bruker pengene, for da kunne det tenkes at vi kunne ønske å fordele dem på et annet vis. Ikke etter vane, ikke etter hevd, ikke etter privilegier, ikke etter adel. Men etter dyktighet, potensiale og viktighet.

Vårt universitets- og høgskolesystem er fundamentalt viktig for framtiden vår. Og kanskje det viktigste instrumentet for hvor godt systemet fungerer er finansieringsmodellen. Da kan vi ikke ha et rigid system basert på hvordan ting alltid har vært. Vi kan ikke fryse fordelingen for de neste femten årene, den feilen gjorde vi for femten år siden og den feilen trenger vi ikke å repetere. Nå må vi lage et system som endrer seg i takt med virkeligheten og som oppmuntrer til endring. Nå må vi gjøre det riktig.

(Artikkelen ble først trykket i avisen Khrono her.)

Kategorier
Ukategorisert

Sort er hvitt og bra er dårlig

Khrono skrev i dag at Høgskolen i Bergen er beste høgskole hvis vi ser på den høgskolen som har flest A-er og samtidig minst stryk. På bunnen ligger høgskolene i Stord/Haugesund og Gjøvik. Krig er fred, kaldt er varmt, og Stord/Haugesund og Gjøvik er dårligst fordi de er strenge i sin karaktergivning.

Det er selvfølgelig ikke så enkelt at institusjonene som gir flest A-er og har minst strykprosent er de beste, ei heller er det slik at institusjonene med høyest strykprosent har de dårligste studentene eller lærerne. Og et hint kom høsten 2013 med en rapport fra Senter for økonomisk forskning (SØF) som sier at noen institusjoner i høyere utdanning er snillere med karakterene enn andre. Og så viser de at dette spesielt gjaldt mange høgskoler i forhold til universitetene.

Intensjonen ved dagens karaktersystem er at en gitt karakter skal reflektere samme kunnskapsnivå uavhengig av hvilken institusjon eksamenen er avlagt på. Studier (2005) ved Jarle Møen og Martin Tjelta ved NHH indikerer at karaktersettingspraksis i Norge varierer systematisk mellom institusjonene i høyere utdanning. SØF-rapporten skriver at det kan «være en indikasjon på strategisk karaktersetting, for eksempel for å påvirke inntektene til institusjonen eller rekrutteringen av nye studenter.»

De skriver videre at «De som har studert på en institusjon med «snill» karaktersettingspraksis vil da lettere oppnå sine ønsker om studieplass ved at de fortrenger mulighetene til de som er utsatt for «streng» eller «korrekt» karaktersetting.» Estimater (Forskerforum, 2007) viser at nær 10 prosent av studentene ved NHH er tatt opp på bekostning av bedre søkere. Det samme problemet får vi når studentene skal ut i arbeidslivet. Systematiske forskjeller i karaktersettingspraksis vil svekke karakterenes informasjonsverdi for potensielle arbeidsgivere.

Jeg kjenner ikke Høgskolen i Stord/Haugesund, men Høgskolen i Gjøvik praktiserer «streng» karaktersetting, fordi de ser det som naturlig å bruke de beste universitetene i Norge som referanseramme.

Det er ikke slik at systematiske forskjeller i praksis i karaktersetting svekker karakterenes informasjonsverdi for potensielle arbeidsgivere. En viktig justerende faktor er nemlig merkevaren. Vitnemålets verdi er en funksjon av institusjonens merkevare. Merkevaren bygges opp over mange år. Hvor stolte er studentene av sitt vitnemål? Hvor fornøyde er arbeidslivet med studentene som kommer fra en institusjon versus en annen?

Det føles nok urettferdig for Høgskolene i Stord/Haugesund og Gjøvik å få oppslag som beskriver dem som Norges dårligste høgskoler, hvis det er fordi institusjonene setter høye krav. Høgskolen i Gjøvik, for eksempel, er en forskningsintensiv høgskole som henter mer EU-midler per ansatt enn de feste universitetene i landet, og får toppkarakterer for flere av studiene sine på Studentbarometeret.

Bra er ikke dårlig og topp er ikke bunn.

 

Første gang publisert i Khrono.

Kategorier
Ukategorisert

Tolererer du det du ikke liker?

På bildet ser du meg med en t-skjorte fra Vancouver Public Library. Det er et av de vakreste bibliotekene i verden, modellert etter Colosseum i Roma.  Bibliotekarene i Vancouver Public Library er knyttet sammen med bibliotekarne rundt i verden, i kommunebiblioteket på Dokka, i fagbibliotekene på Høgskolen i Oslo og Akershus, gjennom et ideologisk nettverk, et søskenskap definert gjennom et felles ideelt oppdrag.

Bibliotekarer er informasjonsaktivister.  Frihetskjempere. Informasjonsfrihet, meningsfrihet, debattfrihet fri kunnskap. Fri som i frihet, ikke fri som i gratis. Den amerikanske bibliotekforeningens (The American Library Association) informasjonspolitiske plattform sier at «for å leve opp til sitt ansvar for å skaffe informasjon og skape opplysthet bør bibliotekene utfordre sensur.»

Bibliotekarer er også kuratorer.  Og det skaper en spenning med rollen som frihetskjempere. Sensur er nattsiden av kurering. Hvordan er katalogen utformet? Hvem er ansvarlig for å utvikle den? Hvor er bøkene om brannbomber, hacking og dødelige giftstoff? Kan jeg bruke 3D-skriveren i hjørnet for å skrive ut en pistol? Hvor er kart som viser vannledningene i Oslo? Skal vi virkelig vise denne utstillingen?

Biblioteker har begrenset hylleplass og budsjetter og må velge hva de skal anskaffe.  Manglende etterspørsel, relevans for målbrukerne, litterær kvalitet, og dårlige kritikker er rimelige avvisningsgrunner. Men bibliotekarer bruker også andre prioriteringskriterier på andre måter, det være seg egne holdninger eller ideologi, press fra eksterne, eller at man rett og slett ønsker å unngå for mye bråk. I en undersøkelse i School Library Journal, sa 70 prosent av lærerbibliotekarene at de unngår å kjøpe kontroversielle titler på grunn av frykt for reaksjoner fra elever, foreldre, ledere eller andre. Dette er en interessant parallell til nyhetsdekningen av terrorangrepet på det franske satiremagasinet Charlie Hebdo, hvor noen aviser valgte å sensurere bilder av forsiden av bladet, mens andre gjorde et poeng av å trykke karikaturtegningene. 

Biblioteket ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) har for tiden en interessant utstilling av karikaturer og satiriske tegninger. Satiriske tegninger er laget for å formidle sine budskap raskt. De kan ikke være forsiktige, milde og høflige. De er laget for å provosere, for å spre emosjonelle holdninger og for raskt å treffe en nerve hos mottakerne.

En satirisk tegning er en trussel rettet direkte mot et mål, mottakeren for satiren. Og noen ganger så slår mål tilbake. Vi gjorde derfor noen andre valg rundt denne utstillingen enn vi vanligvis gjør.

Og det ledet til en interessant debatt.  I går deltok jeg i en diskusjon med en interessant gruppe av bibliotekarer og andre likesinnede folk om det vanskelige forholdet mellom ytringsfrihet, ansvar og roller. Vi er enige, universiteter og bibliotek deler idealet: Vi er informasjonfrihetskjempere. Og frihetskjempere tar forholdsregler.

Kommentarer og referanser

Dette er studien fra School Library Journal: Lau Whelan, Debra. (2009).A Dirty little secret: Self-censorship. School Library Journal.

En relatert studie fra to skoledistrikter i USA viser et signifikant fravær av prisbelønnede og kritikerroste, men kontroversielle ungdomsbøker:

Coley, Ken P. (2002). Moving toward a method to test for self-censorship by school library media specialists. Retrieved from the American Association of School Librarians’

Bellows, Nicholas K. (2005). Measuring self-censorship in school library media centers.

 

Følrste gang publisert i Khrono.