I forskningen bruker man ulike metoder for å samle inn informasjon om det man ønsker å undersøke. Disse metodene kan man tenke på som verktøy med ulike formål, og som alle har sine styrker og svakheter. Hvilken metode som er best egnet for å samle inn informasjon, henger nøye sammen med hvilket spørsmål man ønsker å få svar på.
Når vi forsker på virkningene av en behandling- for eksempel om det å ta C-vitaminer hjelper mot forkjølelse- må vi sammenligne denne behandlingen med en annen behandling eller å ikke gjøre noe. Dette gjøres helst i det som kalles eksperimentelle studier.
Når man undersøker virkningene av en behandling, er det viktig å ha kunnskap om hva som ville ha skjedd uten behandlingen. Det er også viktig å kunne utelukke at resultatene skyldes tilfeldigheter eller andre bakenforliggende årsaker. Av erfaring vet man at folk kan bli friske helt på egen hånd, og at det er mange andre faktorer enn selve behandlingen som kan være med å påvirke resultatene.
Sammenligningen må være rettferdig
I eksperimentelle studier blir deltakerne fordelt på to eller flere grupper. Én gruppe får behandlingen man er interessert i å undersøke, mens den andre gruppen får en annen eller ingen behandling.
Det er viktig at gruppene er så like som mulig. Det eneste som bør skille de to gruppene fra hverandre, er behandlingen de får. Den beste måten å forsikre seg om dette på er gjennom tilfeldig å fordele (randomisere) deltakerne på de to gruppene. På denne måten vil faktorer som kjønn, alder, helsestatus og andre relevante faktorer bli likt fordelt mellom de to gruppene.
Gruppen som får behandlingen, kalles ofte intervensjonsgruppen eller eksperimentgruppen, mens gruppen som får en annen eller ingen behandling, gjerne kalles sammenligningsgruppen eller kontrollgruppen.