Forelesningene forsvinner ikke… så heller ikke auditoriene

En variant av denne setningen dukker stadig opp – av og til som et spørsmål, andre ganger som en påstand: “Nye undervisningsformer erstatter forelesningen og derfor trenger vi ikke så mange auditorier i framtiden.»
Dette er antagelig feil. Forelesningen endres, men består.
Nye undervisningsformer
… er ikke så nye. Litt forenklet: Studenter skal lese pensum, de skal skrive egne betraktninger, de skal diskutere og de skal få fortellinger rundt fag og fagutøvelse. I profesjonsutdanningene skal de av og til løse praktiske oppgaver også. Alt annet handler om hvor mye av hva, når, og hvor mye av hvert. “Nye” former, som ikke er så nye lengre, har i stor grad handlet om at studentene skal diskutere mer, bruke mer tid på å løse oppgaver – også i disiplinutdanninger – og skrive mer.
Det siste først: Kvalitetsreformen oppfordret til flere og bedre tilbakemeldinger til studentene; intensjonen var underveisvurdering (formativ vurdering). Resultatet ble mer obligatoriske innleveringer og tilbakemelding Bestått/Ikke bestått.
Diskusjon og oppgaveløsning har vært løst gjennom nevnte innleveringer, som oftere skjer i grupper. Antallet innleveringer som følge av Kvalitetsreformen står kanskje i veien for de positive gevinster vi skulle fått av mer underveisvurdering [1].
Omvendt undervisning handler for universitetene om å trekke dette inn i klasserommet hvor underviseren er tilstede som veileder. Til gjengjeld skal teorien flyttes fra forelesning til hjemmearbeid. Forestillingen er at 1) den klassiske forelesningen er lik teoriinnlæring eller repetisjon og at 2) 2×45 minutter forelesning kan erstattes av korte videoer og tekster. Slik flyttes eksempler og teori over på video for hjemmelekse og “klasseromstida” blir viet til oppgaveløsning. I praksis har omvendt undervisning så langt blitt mer blanding av nytt og gammelt.
Hva forelesningen var, er og forblir
Forelesningen gir oversikt over et tema, der pensumtekstene er dyptgående analyser. Slik har det vært så lenge dagens forelesere har levd, og slik fortsetter det [2]. Akademiske tekster er snevre, metode- og teoritunge og ofte vanskelig tilgjengelige. Et resultat av vår forskningstradisjon som må læres som en del av en bachelorgrad. Forelesningen blir derfor 1) en veiledning til å lese akademiske tekster, 2) en hjelp til å sette dem i sammenheng og 3) en anledning til å trekke inn fortellinger fra praksis.
Først: Veiledning til å lese tekster kan bedre gjøres i seminargrupper. En seminargruppe kan ha for eksempel tjue studenter og ledes av en stipendiat med faktor to — altså at antallet veiledningstimer ganges med to for å angi lønn. En forelesning kan gjerne ha ti ganger så mange studenter og lønnes med faktor tre eller fire; altså langt rimeligere og enklere å arrangere.
Dernest: Hjelp til å sette ulike tekster kan i teorien gjøres med video. Men det er grunn til at skole-TV ikke har revolusjonert utdanningen allerede, det fysiske møte fungerer bedre – selv i store forsamlinger [3]. Kanskje fordi vi ikke kan trykke på “Pause”?
Som finale: Noen hendelser på sykehusene og i skolene kan ikke fortelles offentlig. Samtidig er de fulle av lærdom for blivende sykepleiere, leger og lærere. Forelesningen er arena for kasuistikkene som aldri skal på YouTube.
Nye undervisningsformer: Forelesningen v4
Vi kan være aktive selv om vi sitter hundre studenter i en sal. (Spør forskningsgruppen «Studentaktiv læring innen ingeniørutdanning”). Om middelalderens opplesning fra en bok var versjon 1, renessansens kommenterende forelesninger var versjon 2, etterkrigstidens problematisering og fortellende form er versjon 3, [4] så kanskje foreleseren som aktiviserer studentene i forelesningssalen er versjon 4. Det skjer ved at studentene retter hverandres besvarelser (under veiledning) slik det gjøres ved matematikk på Ingeniørutdanningen eller med peer-instruction og diskusjonsgrupper som det gjøres ved Lærerutdanningen. Av og til kombinerer våre forelesere dette med teorivideoer som hjemmelekse i en delvis omvendt undervisning.
RomtyperStudenerDet fortsetter å være i auditoriet
Derfor fortsetter vi, og alle universiteter vi har besøkt de siste årene, å bruke de store rommene. Vi trenger flere grupperom og arbeidsplasser for studentene også. Men ikke fordi forelesningene forsvinner – den lever videre selv om formen er i endring.
Men vi hører at…
For å oppsummere: Det skrives mye om endringer i undervisningsformer. Det snakkes mye om at forelesningen ikke virker og må erstattes. Det vi ser er undervisere som tilpasser “Det store didaktiske formatet” og dermed lever forelesningen videre. Eiendomsavdelinger i universiteter vi har besøkt og kontaktet mottar fortsatt bestillinger for forelesninger. Endringer i retorikk gjenspeiles ennå ikke på bakkeplan.
  1. Michelsen, S., & Aamodt, P. O. (2006). Kvalitetsreformen møter virkeligheten (pp. 1–162). Oslo: NIFU STEP.
  2. Skodvin, A. (2011) Forelesningens kunst
  3. Selwyn, N. (2011). Education and Technology: Key Issues and Debates. London: Continuum.
  4. Friesen, N. (2011). The Lecture as a Transmedial Pedagogical Form: A Historical Analysis. Educational Researcher, 40(3), 95–102. http://doi.org/10.3102/0013189X11404603

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *