En postindustriell tid. Også i utdanning.

Industrimelding

Regjeringa la fram sin industrimelding — med pressekonferanse på i Grenland, hvor jeg vokste opp. Passende! Der har teknologiutviklinga kastet om på arbeid og samfunn — uansett politikk.

Fabrikkarbeideren som forsvant

Når jeg ble født, kjørte faren min skiftrute. Fabrikkarbeiderne var mange nok til at det gikk egne bussruter fra boligfelt og tettsteder til fabrikkportene. En annen tid!

Den gangen måtte mekaniske målere rundt om på fabrikkene leses av og ventiler justeres manuelt. Men så kom teknologien som lot alt bli avlest og justert i og fra kontrollrom med datamaskiner. Det ble ikke lengre ansatt “vanlige” ingeniører.

Fabrikkene som forsvant

Når barneskolen hadde planleggingsdag, satt jeg på lastebilen med min far når han kjørte godsruta. Lastebilen kjørte en fast rute, for eksempel innom Brevik mekaniske verksted for å hente elektroskap som ble kjørt opp til NEBB (Norsk elektrisk, Brown Boveri) hvor skapene skulle fylles med elektronikk.

Snart forsvant økonomiske hindringer for transport og import, og teknologien gjorde det mulig å presisjonsskjære metallskapene like enkelt i Asia som i Brevik — og billig å transportere dem. Så da forsvant de små, lokale fabrikkene.

Din kollega roboten kommer uansett

Dagens nyheter, 15.05.17. 18 driftssentre slått sammen til ett, styrt av fire tilsatte.

Robotene kommer inn i produksjonen. (Dette har jeg skrevet om før.) Det blir som med de digitaliserte fabrikkene og elektroskapene som kommer fra Sør-Korea isteden for Brevik mek.: Den teknologiske endringen treffer oss og må håndteres. I den grad politikken kan spille en rolle, så må den tolkes inn i en endring som uansett vil påvirke oss. (Meld. St. 27: 65-66)

Utdanning for en verden i endring

Forrige bølge med endring kom med automatisering, globalisering av handelen, og økt presisjon som gjorde distribuert produksjon mulig. (Den lange argumentasjonen kan du lese hos Castells.) Da var ikke utdanningene forberedt!

IT-komponenten i universitetsfagene var lav på slutten av 1990-tallet og famlende på begynnelsen av 2000-tallet. Nå skal Høgskolen i Oslo og Akershus få på plass en bedre infrastruktur. “Det digitale universitetet 1.0” forteller allerede i navnet at vi ikke har kommet så langt. I forbindelse med “Digitalisering av utdanning” er nå-situasjonbeskrivelsen trist lesning. Men dette er et ærlige (og godt!) utgangspunkt.

Makerspace, Hackerspace?

Uten å gå inn i debatten om hvor, så vil jeg trekke fram at det nå snakkes om et makerspace ved TKD.
Nylig besøkte jeg en høgskole i Tyskland som har opptil flere makerspace-lignende områder og et hackerspace. Førstnevnte brukes til raskt å prøve ut ganske fysiske idéer. Lage prototyper, og blant annet se hvordan digitale komponenter kan integreres i fysiske objekter.
Helseteknologi krever full-skala modeller.

Hackerspace brukes mer enn til kun det digitale. Programmering og forsøk med ulike visningsflater, for eksempel. Det er et poeng at terskelen for bruk er lav, samtidig var det veiledere tilgjengelig stort sett fra 9 til 17. Underviserne vet om de ulike mulighetene og kan henvise studenter som jobber mest med det estetiske til de mer tekniske miljøene — og motsatt.

— Lav brukerterskel,
— gode åpningstider,
— et UF-kollegium som kjenner mulighetene og
— henviser på tvers av studieretninger var altså en god kombinasjon.

Relevans

For å returnere til fabrikkene. I perioder med endring, er det vanskelig å utdanne de riktige ferdighetene. (En av dem som ble intervjuet av DN på Borregaard hadde jobbet der siden 1966.) Men vi kan forsøke å spre holdninger og tankesett. For eksempel at teknologi er noe å leke med og at utprøving (rapid prototyping) er en rasjonell utviklingsmetode i alt fra limpistoler til helseteknologi.
For på en eller annen måte må vi forberede studentene på en verden vi ikke kan forutse.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *