Risiko: Oppgaver vs teknologi

Innlegget er skrevet for studenter ved TKD. Kanskje har spørsmålene også mer generell interesse. Men forsøk på svar skjer ikke her, det skjer i klasserommet. Derfor er innlegget uten konklusjon.

Når Covid-19 førte til full stenging av universitetets campus måtte vi ta teknologien i bruk på nye og uforutsette måter. Med ett var det to risikobilder som stod mot hverandre.

— Hva om universitetet ikke klarer å levere undervisning, veiledning og eksamen?
— Hva om de tekniske verktøyene bryter sammen, eller vi eksponerer sikkerhetshull ved å endre bruken, eller brukerstøtten ikke klarer å håndtere pågangen?

Den første er en formåls-risiko, det handler om organisasjonens formål og usikkerhet om vi klarer å levere det studentene bør kunne forvente. Det er en kvalitativt opplevd usikkerhet; den er vanskelig å kvantifisere når vi ikke vet hva 1200 relativt autonome undervisere velger å gjøre. For eksempel, dersom veldig mange vil lage videoopptak av forelesninger, så oppstår andre utfordringer enn hvis veldig mange vil bruke videokonferanse.

Den andre er en teknisk/ teknologisk risiko, det handler om avgrensede verktøy og organisering av brukerstøtte og tilganger. Dette er vi vant til å kjøre en risiko- og sårbarhetsanalyse på, hvor det også kvantifiseres en risiko basert på sannsynlighet for og en konsekvens av at feil oppstår. Begge deler har en skala fra 1 til 4, og en total på 6 eller høyere ansees som kritisk.

Hastverk…

Det spesielle med nedstengingen som følge av Covid-19 var at den kom så raskt. Fredag 28. februar hadde Auditoriehjelpen første vurdering av tiltak. Mandag 9. mars, effektivt bare én uke seinere var vi i kriseberedskap, og samme torsdag ble OsloMet stengt ned. Vi antar at omtrent samme tidslinja gjelder for resten av organisasjonen. Med så korte frister blir det lite rom for å diskutere prioriteringer, det er de forhold som allerede ligger implisitt i organisasjonen som blir gjeldende.

Dilemmaet

Hvis vi må velge, gjøre det enklest mulig for flest mulig å motta undervisning hjemme – eller gjøre det så sikkert og trygt som mulig å tilby undervisning, hvordan velge?

På en glidende skala fra raskt & usikkert til tregt & trygt vil ulike miljøer ta ulike valg. Ikke overraskende velger undervisere ofte å ta en sjans og forsøke å gi studentene sine et godt tilbud så raskt som mulig. Likeledes er det IT-avdelingens ansvar å si ifra om tekniske risiki og forsøke å gjøre alt så sikkert som mulig.

Organisasjonens hierarki dikterer risiko-hierarkiet?
Som i alle organisasjoner må en ledelse veie formålet (undervisning, best tjent med raske løsninger) opp mot sikkerhet (best tjent med grundig vurdering før utrulling). Da avsløres hierarkiet mellom Utdanningsavdelingen, med ansvar for å ivareta overordnet studiekvalitet, og fakultetene, med ansvar for undervisning, veiledning og muntlig eksamen, opp mot IT-avdelingens ansvar for sikkerhet.

Som i de fleste organisasjoner blir det også et spørsmål om eierskap. De tekniske løsningene kan eies på ulike nivåer. For et universitet kan teknologi som brukes i undervisningen eies av en fagavdeling (slik som Utdanningsavdelingen), et senter (slik som Link eller Digin), en fellestjeneste (slik som biblioteket), et fakultet (f.eks. Mat.-Nat.) eller av IT-avdelingen. OsloMet har alle disse variantene! Så hvem har et overordnet ansvar? Hvilke behov skal vurderes først — sikkerhet, tilgjengelig brukerstøtte i en ny situasjon, eller nytteverdi for undervisning?

Paradokset: Kunnskapsbasert ledelse når de som skal ledes innehar kunnskapen

I tillegg er et universitet i langt større grad enn de fleste organisasjoner en distribuert organisasjon. Det sitter mer kompetanse i kundefront, i pereferien i organsiasjonskartet, enn det sitter i ledelse og «stab» (altså fellesadministrasjonen). I en butikkjede kan du forvente at de som står i kundefront — altså i disken — har relativ liten erfaring og utdanning og mindre tilgjengelig informasjon, sammenlignet med dem som planlegger salgskampanjer, for eksempel.

I universitetet er det tett med doktorgrader i kundefront, men ikke i administrasjonen. Undervisere har ofte 20 års erfaring med å tilrettelegge undervisning, ta i bruk ulike verktøy og så videre, mens administrasjonen ofte ikke har undervisningserfaring overhodet. Selv mange ansatte som er veldig synlige med uttalelser om teknologibruk og som framstår som interne eksperter på pedagogisk bruk av teknologi underviser ikke selv. Til og med IT-tjenesten på et universitet kan oppleve at enkelte fagmiljøer sitter med vel så mye kompetanse innenfor teknologibruk og risiko.

Så hvordan skal en slik organisasjon ta kunnskapsbaserte avgjørelser?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.