Gammel blogg

Vinteren 2012 skrev jeg på bloggen http://blogg.hioa.no/iktuhped/. Siden denne ikke oppdateres lengre, har jeg kopiert innleggene hit.

Kildekritikk som en grunnleggende kompetanse

♣ 10. desember 2011, 20:20

Mange (bl.a. Douglas Thomas) har påpekt at studentene ikke stoler på noen enkelt kilde. De forstår at det finnes mange versjoner av historien og at alle media, deriblant Wikipedia, alle politikere bare viser én versjon. Likevel er Wikipedia overraskende ofte eneste referanse. Selv i Aftenposten. Hvor er kildekritikken i praksis?

For det første er det forskjell på hva vi sier (sjekker mange versjoner av historien) og hva vi gjør (leser Wikipedia eller Klassekampen). For det andre må vi akseptere at kildekritikk ikke er framtredende i alle fag.

Kildekritikk kan være en viktig – til og med grunnleggende – kompetanse. Hva skal sykepleiere og leger fortelle pasienter med (mistenkt) kronisk utmattelsessyndrom (også kjent som «ME») tro? Oktober 2009: Amerikanske forskere påviser virus som sannsynlig faktor/årsak. Januar 2010: Britiske forskere forkaster hele analysen. Oktober 2011: Norske forskere lanserer en alternativ teori.

Når norsk forskning er involvert, blir det selvfølgelig store oppslag. Men i andre sammenhenger kan et første, oppsiktsvekkende funn bli velkjent mens tvilen ikke kommer fram.

I total: Det føles litt rart å i disse dager lage kurs om digital kompetanse når en av de grunnleggende kompetansene ikke kommer med i programmet. Vel, dere får alle ta turen innom Læringssenteret.

«Klikkeren» på mobilen for aktive studenter

♣ 13. desember 2011, 19:50

Mobilapplikasjon aktiviserer læringen.
Påstanden kommer fra HiOA. «Læreren kan stille spørsmål, studentene kan motta dem på sin mobiltelefon […] og svare på dem, slik at læreren får tilbakemeldinger.»

Høgskolen i Sør-Trøndelag har et lignende prosjekt. Men det er bredere. I begge tilfeller er det lettere å se teknologien enn pedagogikken forløpig. Så alle som har lyst oppfordres til å kaste seg over metodeutvikling. Å implementere redskapen virker enkel. Men å garantere et bedre læringsutbytte kan være krevende.

Undertegnede har forsøkt å oppsummere noen trender innen IKT i UH-sektoren, basert på hvor pengene og interessen fra næringsliv og offentlig sektor har vært i det siste. Også der er klikkere framme. Innenfor en større ramme av oppgaveløsning, PBL, testing og utprøving.

Forutsatt at vi som foreleser er frie nok fra planer og forberedte presentasjoner, kan slike spørsmål med svar indikere hva vi må bruke mer tid på å forklare, og hva vi kan overlate til selvstudium, for eksempel. Slik kan det bidra til å styre undervisningen. Mer kreative/produktive forslag eller eksempler mottas med takk!

Når universitetet blir nettbasert.

♣ 22. desember 2011, 09:43

Det nærmer set med stormskritt et nytt år. Dersom noen utdanningssituasjoner skull tenke på nye rekruteringsstrategier, se til MIT: MIT launching certificate program based on OpenCourseWare

Det er enkelt: Ta kursene gratis på nett. Bestå prøver. Be om kursbevis/diplom, betal, og få tildelt bevis. Det ligner modellen til blant annet Legeforeningens nettkurs. Men Legeforeningens nettkurs er et tilbud til medisinere som allerede har bestått fem år på universitetet og bestått medisinsk embedseksamen og nettkursene bare kan utgjøre en liten del av en videre- eller etterutdanning. Det later til at MIT skal tilby nettbaserte kurs for hele studieløpet og uten begrensninger.

Med vårt kjennskap til amerikansk prøvekultur antar vi at eksaminasjonsprosessen er nøye overvåket. Slik sett vil det antagelig være en kvalitetssikring i form av en streng sluttevaluering.

Sammen med Khan Academy og veksten til en del fullstendig nettbaserte tilbud kan dette være en interessant trend å følge. Å studere har blitt dyrt i USA, kostnaden stiger i UK og det ser ut til at kostnadene vil stige i mange EU-land samtidig som arbeidsmarkedet for også akademikere er svakt. Det er derfor sosio-økonomiske grunner til å se på nettbaserte løsninger. Ikke minst lar det oss rekruttere mange flere studenter uten å øke bemanning eller bygningsmasse. De pedagogiske begrunnelsene er ikke nødvendigvis like gode.

Uansett er dette en trend vi bør ta på alvor. Selv om den økonomiske motivasjonen er mye svakere i Norge blir vi påvirket av trender i land vi liker å sammenligne oss med. Som pedagoger bør vi se på hvike argumenter som taler for eller mot mer nettbasert undervisning, og vi bør vite hva som egner seg som nettbasert og hva vi må kjempe for å beholde som samlingsbasert undervisning.

Lærebøker et skritt nærmere sin digitale revolusjon.

♣ 19. januar 2012, 20:30

Apple introduserte i dag verktøy som gjør det enkelt å lage og publisere interaktive, digitale lærebøker som kan leses på iPad. (Apples reklame video eller reportasje fra Ars Technica.)

eBøker har vi hatt lenge. Men markedsleder Kindle (fra Amazon) har ikke blitt populær med lærebøker. Selv om de nå forsøker å leie ut lærebøker i høyere utdanning. Studentene savner blant annet muligheten til å gjøre notater i bøkene. Interaktivitet, farger og bilder har også vært et savn.

Den nylig oppdaterte (åpne) standaren ePub – nå i versjon 3 – åpner for alle disse mulighetene. Vi kan nå endelig få gode lærebøker!

Apple gjorde Podcast til et massefenomen ved å lage en godt og enkelt verktøy for å lage podcast (Garage Band), for å publisere og distribuere dem (iTunes) og enheter for å lytte til dem (iPod). Seinere kom mange andre med sine verktøy og koblingen mellom podcast og Apple er vel i dag svak.

Kan Apple gjøre det samme for digitale lærebøker?
Argumenter for:

  • Forfatterverktøyet er veldig bra og enkelt
  • Flere store forlagshus er med på laget
  • Når Apple kommer på banen, pleier konkurrenter å mobilisere
  • Publisering og distribusjon er enkel
  • Antallet iPads er stort

Argumenter mot:

  • Apple følger ikke ePub-standarden, og vi vet ikke hvor vanskelig det er å «brekke om» (konvertere) fra Apple sin versjon til ePub
  • Andelen iPads er kan hende ikke stor nok innen de enkelte fagfelt til å skape et marked
  • At forlagshus står sammen med Apple betyr ikke at de kommer til å tilby kvalitet eller bredde

Det er sikkert flere argumenter for eller imot. Er det noen som har innspill?

LMS som minimumskompetanse

♣ 22. januar 2012, 21:08

Som krav til administrasjon, undervisere og studenter sin kompetanse innen teknologi er LMS minimumskrav. (Et LMS – eller VLE i engelsk litteratur – er et ”Learning Management System”, slik som Fronter.)

Vi kan ikke tenke på et LMS som teknologi som kan eller ikke kan brukes. Den menneskelige infrastrukturen, personer som kan spørres, forsvinner. Studenter informeres om endringer så seint, de er så lite på studiestedet, vi har så mange innleveringer og så videre at de færreste studier kunne håndtert normal virksomhet uten et slikt system. Vi er avhengige av en digital kanal for informasjon og innleveringer osv. Det er min absolutte påstand.

Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) har – som jeg håper mange vet – et stort prosjekt kjent som Læring i arbeidsliv og utdanning (LAU). Herunder er det levert flere rapporter (og flere kommer). En av dem er om eCampus. Rapporten konkluderer med å si noe om nivåer for digital kompetanse: Alle må kunne bruke Fronter. Så er det en rekke verktøy enkelte utdanninger må bruke, og en del verktøy som alle lett burde kunne ta i bruk ved behov. (Videokonferanse og opptak av forelesninger f.eks. – se eCampus.no). Så må vi legge til rette for eksperimenter og piloter hos teknologiinovatørene.

Hva kan Fronter brukes til? Det brukes litt til diskusjon (forum). Men å få høy faglig aktivitet er vanskelig. (Det er vissnok enklere å få høy aktivitet som ikke er særlig faglig. Men den flytter seg raskt over på Facebook eller lignende.) Derfor arrangerer LUI & PUS kurs…

Så er det alt som har med testing og prøver å gjøre. Men da kommer vi raskt inn på forskjeller på fag hvor prøveformatet i Fronter o.l. løsninger er bra, og alle fag hvor man forventer tekster man kan diskutere. Og problemer med flervalgstester uansett. Mer om det en helt annen gang.

Når kan vi, når bør vi bruke LMS; når kan vi, når bør vi bruke Google Docs?

♣ 26. januar 2012, 09:17

Kurset om Pedagogisk bruk av Fronter skulle forsøksvis være nivået forbi ”klikkekurs”. Men i løpet av kurset – når vi skal jobbe med samskriving, når vi hører om studenters foretrukne samarbeidsformer – så forlater vi Fronter.

Ingen overraskelse. Men det er synd at høgskolen nå mangler en debatt om at …
— Fronters store salgsargument er sikkert og pålitelig håndtering av studenter, rettigheter og dokumenter … men på HiOA skal vi ikke bruke Fronter til eksamen, som krever nettopp disse kvalitetene.
— Våre framtidige profesjonsutøvere benytter Facebook, Google docs osv … men vi har ingen debatt om sikkerhet, krav til personopplysninger, hva man kan fortelle fra praksis osv. (For ikke å snakke om at interessante debatter går uten læreren eller alle medstudentene ser dem.)

Har noen fagmiljøer en debatt om dette? Vet noen om høgskoler som bruker Fronter til eksamen?

—Fagfelle ”Liker” din artikkel, vil du publisere? En ny form for nettbasert fagfellevurdering.

♣ 6. februar 2012, 09:18

Online Educational Research Journal (OERJ.org) prøver ut en ny form for fagfellevurdering (peer review). I korthet:

  1. Du publiserer din artikkel på nettsiden, den ligger som ”for vurdering” uten forfatter oppgitt
  2. Artikkelen sendes til tre andre brukere for vurdering
    (En forfatter må selv være fagfelle på tre andre artikler.)
  3. Når din artikkel har fått sine tre vurderinger kan du velge: enten trekker du artikkelen for å forbedre den bassert på tilbakemeldinger, eller så publiserer du den men da blir alle vurderinger og kommentarer du hittil har fått og kommer til å få synlige for verden; og nå vises navn på forfatter og fagfellevurderere.

Alle som vil kan kommentere og vurdere din artikkel når den er publisert, krever bare registrering

NSD har valgt å stole på dette systemet og publikasjonene er tellende som nivå 1.

Det ligner på logikken som ligger bak Amazons – og de fleste nettbutikkers – produktvurderinger. iTunes, og sikkert andre, har et krav til et visst antall vurderinger før resultatet publiseres. Tre venner av en artist skal ikke kunne gi 5 stjerner til et album på iTunes for at den skal havne på Top rank-lista. (Det finnes en annen modell. Noen nettsteder aggregerer istedet anmeldelser fra aviser/nettaviser osv. Altså fra ”profesjonelle” aktører, hva nå det begrepet dekker i dag.)

Det er flere eksempler på at den tradisjonelle fagfellevurderingen ikke fungerer som ønsket. (Et merkelig eksempel; et deprimerende eksempel; et norsk eksempel.) Men alternativene har hittil virket mindre robuste. OERJ forsøker seg med en modell som er ”i tiden”. (Peer-to-peer networking, sosiale medier, samskriving, brukerinnvolvering …) Undertegnede følger tidsskriftet og lover å komme tilbake med en oppfølging om den holder en viss standard. Og om fagfellevurderingene holder seg saklige.

Akademikere på den sosiale veven.

♣ Del 1: 23. februar 2012, 22:09

Sosial nettjenester sniker seg inn i foreleserenes hverdag på stadig flere områder (del 1). Dette kan være en fordel (del 2—28/2). Men det kan også oppstå problemer (del 3—2/3).

Hva, hvor og hvordan

La oss se på noen forekomster av akademisk, sosiale medier.

LinkedIn.com lar oss holde kontakten med tidligere medstudenter, og lar institusjoner lage enkle alumniløsninger. (Alternativt kan vi vissnok gjøre det dyrt.)

ResearchGate.net skal hjelpe forskere med å dele og følge med. Det er nærmest en blanding av LinkedIn og Facebook. Mer om den i del 2.

Twitter lar oss følge aktivitetene og interessene til mange fagfeller samtidig, forhåpentlig uten å drukne i informasjonen.

Facebook brukes nå aktivt av studenter. Det er enklere å opprette grupper der enn på vår LMS. Det er også raskere, selvfølgelig, å kaste ett blikk på mobilen for å se om det har kommet inn nye Fb-meldinger enn å logge på vår LMS, klikke inn på riktig rom og så se om det har kommet nye foruminnlegg. (Men vi må problematisere bruken – se del 3.)

Men logikken bak sosiale medier sniker seg inn over alt. Papers er et program som konkurrerer med EndNote. Jeg har valgt ”HiOA” og skrevet inn mitt brukernavn og passord. Nå kan jeg søke i programmet og få tilgang til alle tidsskrift, databaser og Bibsys som HiOA har tilgang til. Jeg laster ned direkte, og programmet hjelper meg med å få på plass riktige metadata. Så lager jeg samlinger med artikler; og disse samlingene kan deles med andre. De kan deles blant noen få eller deles offentlig. Denne delingen har klare likheter med sosiale medier, vi kan til og med dele vurderinger (0–5 stjerner) og kommentarer.

Vi kan forvente at det blir mer. Nå skal vi også registrere oss som forfattere på Scholar Google. (Uten at jeg ennå har oppdaget nytten av dette.) Antagelig skal vi forvente mer. Dersom Amazon og Apple skal selge lærebøker, så må vi forvente at de spisser sine ”kjøpsanbefalinger”-løsninger for et nytt marked.

♣ Del 2: 28. februar 2012, 07:00

Sosial nettjenester sniker seg inn i foreleserenes hverdag på stadig flere områder (se del 1). Dette kan være en fordel (del 2). Men det kan også oppstå problemer (del 3—2/3).

ResearchGate.net skal hjelpe forskere med å skape nettverk, kan hende til og med community of practice.

At the moment, most of those users are in their 20s. Their favourite activity is to ask each other questions about practical research problems, from DNA-sequencing techniques to statistical tricks. […] Scientists whose reputations are established may be more hesitant, though, and not just because they are set in their ways. Science is not only about collaboration but also about competition. This limits what people are willing to share.
The Economist

Den skal la forskere laste opp sine artikler – hvis tidsskriftene tillater. Masterbloggen.no lar studenter spre en popularisert kortversjon av sin oppgave. Vi kan dermed få spredning av faglige skrifter utenfor institusjonene. Undertegnede var fire år tilsatt i en organisasjon uten tilgang til relevante tidsskrift eller forskningsbibliotek. Det er et problem når forskerspirer og forskere som tar seg jobb i det private faller utenfor alle faglige nettverk. Det er vanskelig å tenke seg andre løsninger enn at fagfolk selv sprer sine tanker, og at det skjer gjennom systemer som er åpne på tvers av nasjoner og institusjoner.

Av ulike grunner er mange studenter misfornøyd med mulighetene for å lage grupper på vårt Fronter (vårt LMS) og dele informasjon der. Om det er den tekniske siden om hva som er mulig eller den sosiale biten, at Fronter ikke er integrert (appropriated) i vårt dagligliv, kan vel diskuteres. Uansett er studentene allerede på Facebook, og der er de vant til å lage grupper, dele og diskutere. Dermed får studentene en nettbasert (og dermed fleksibel) løsning for samarbeid, selv om de ikke er fornøyd med Fronter. Men se del 3 for problemene.

I teorien kan vi stole på alle artikler som er publisert i fagfellevurderte tidsskrift, og vi kan stole på at Google Scholar bare henter artikler fra slike tidsskrift. Men det er ikke alltid en publisert artikkel er av høy kvalitet. Og noen ganger skulle jeg gjerne visst mer om forfatteren bak artikkelen. Da kan det hende Google vil gi oss en løsning. Når vi nå bes om å registrere oss som forfattere, kan det bli litt enklere å vite mer om forfatteren før man siterer. Det er tross alt ikke alle som har en utfyllende personlig–faglig nettside, og Cristin er ganske norsk og ganske lukket.

Derfor: For akademikere er sosiale tjenester eneste veien framover.

♣ Del 3: 2. mars 2012, 11:00

Sosial nettjenester sniker seg inn i foreleserenes hverdag på stadig flere områder (se del 1). Dette kan være en fordel (se del 2). Men det kan også oppstå problemer (del 3).

I don’t want to have to watch my language on Facebook for fear of being judged by a professor. And to be honest, I don’t really want to know which of my professors are obsessed with their cats or what they’re doing on their Saturday nights. — Polis @LSE

Utsagnet er fra en master-student ved London School of Economics. Hun vurderte å kontakte sin foreleser på Facebook, de var jo allerede koblet sammen på Twitter. Hun lot være. Facebook blir for privat.

Som student hopper jeg over deler av pensum i to fag. Jeg tok en sjanse. Da diskuterte jeg det gjerne med medstudenter. Men jeg ville jo ikke diskutert det med foreleser i samme rom! Så jeg ville i dag hegnet om Facebook som en privat sfære. Jeg ville ikke sluppet inn min foreleser.

Vissnok er ikke alle enig.

There are a lot of faculty who have the mentality ‘Why not go where the students are?’ — Bloomberg.com

Ikke alle studenter er på Facebook. Vi kan i alle fall ikke kreve det, eller kreve at de er gode til å skille de lukkede gruppene fra åpen ”status”. Så når studenter oppretter grupper for å diskutere studiet, så risikerer vi at noen studenter blir utelukket eller at informasjon som var ment for medstudenter blir spredt.

Studenters samtaler på høgskolen er ikke alltid egnet for offentlig publisering. Tvert imot har mange av våre studenter praksis med pasienter eller mindreårige som har krav på særlig vern. Dette strekker seg til mer enn bare konfidensiell informasjon om enkeltpersoner. Uformelle samtaler om forholdene på en skole, et sykehus eller et apotek kan hefte ved alle som jobber der, hvis det blir tatt ut av sin sammenheng. Vi stiller krav til at studentene skal bli gode profesjonsutøvere som skiller mellom jobb og privat. Men vi må gi dem et trygt sted å øve, og et trygt sted å ha et fagfellesskap som kan reflektere over praksis.

På en eller annen måte har vi endt opp med et LMS som oppfyller alle kravene til sikkerhet og stabilitet, men som er så tungvint (?) å bruke at studentene foretrekker «åpne» alternativer. De sosiale mediene kan absolutt være en styrke og en berikelse. Men vi som lærere for profesjonsutøvere må også ta på alvor eventuelle problemer – og vi må komme fram til en felles, rasjonell politikk for bruk/ikke bruk.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *