Forskere bør unngå å opprettholde myten om at vi har et stort og økende problem med unge som ikke deltar i arbeidsliv og utdanning.

Kjetil A. van der Wel

Professor i sosialpolitikk ved Institutt for sosialfag, OsloMet.

---

I KAI-kronikken «Stadig flere unge faller utenfor skole og arbeid. Hvorfor lar vi det skje?» har Leseth mfl. valgt en overskrift som ikke bare reflekterer innholdet dårlig, men som også er egnet til å reprodusere en populær myte i norsk offentlighet: At vi har et stort og økende problem med unge som ikke deltar i arbeidsliv og utdanning, og som i stedet – implisitt – går på trygd. Myten er populær blant velferdsforskere, politikere og journalister, som alle (av ulike grunner) ønsker å skape oppmerksomhet om problemet.

Tilsvarende kunne vi lese i invitasjonen til Arbeids- og inkluderingsdepartementets lanseringsseminar av rapporten som kronikken bygger på at «Inkludering av utsatte unge i arbeid, utdanning og samfunnsliv er høyt prioritert i de nordiske landene. Til tross for en rekke innsatser over mange år står likevel for mange utenfor» (min utheving).  

Påstandene er altså 1) at stadig flere unge faller utenfor skole og arbeid, og 2) at de er «for mange». Men stemmer disse?

Rapporten tar utgangspunkt i unge i alderen 13 til 29 år og den første påstanden er ganske grei å operasjonalisere. Riktignok spesifiseres ikke i hvilken periode en økning skal ha skjedd. Den andre påstanden er vagere, og kan bety mange ting. Den kan bety «flere enn forventet» (teoretisk), «flere enn i andre land» (komparativt), «flere enn tidligere» (komparativt) eller «flere enn ønskelig» (normativt). Jeg skal her ta utgangspunkt i at en komparativ forståelse ligger til grunn. Hva det vil si å «falle» eller «stå» utenfor kan og diskuteres, men vil ikke vektlegges her.

Andelen unge utenfor i Norge er stabilt lave

Et vanlig mål på unge utenfor arbeid og utdanning er den såkalte NEET-indikatoren. NEET står for «Not in Employment, Education or Training». OECD samler inn og presenterer denne indikatoren jevnlig. Tallene går langt tilbake i tid og tillater sammenligning på tvers av land. Egne analyser av disse for unge i alderen 15-29 år i tidsrommet fra 1997 til 2021 viser for det første at andelene for Norge fluktuerer rundt åtte prosent. Dette er det nest laveste gjennomsnittet blant landene i utvalget. Bare Nederland (7,3%) ligger under, og snittet for Storbritannia (14%), Finland (11,8%), Tyskland (11,5%), Danmark (9,4%) og Sverige (9,1%) er høyere.  

For det andre kan vi se at andelen for hele perioden er svakt økende over tid i Norge, men dette gjelder ikke de siste ti årene, da faktisk samtlige land har hatt en nedgang. Sammenlignet med endringene som har vært i mange av de andre landene over tid (alle land utenom Nederland), er nok likevel den beste beskrivelsen av de norske tallene at de har vært relativt stabile (standardavviket er blant de to laveste, og endringskoeffisienten blant de tre laveste i utvalget).

Andelen unge på trygd er halvert

Her vil jeg vise til Kann og Sutterud sin artikkel «Stadig færre på trygd?» fra Arbeid og velferd nr. 3 2017. Deres figur på side 46, som viser antall unge på trygd i alt, besvarer spørsmålet på en fyllestgjørende måte. Figuren tar hensyn til det mange ofte glemmer når de bekymres over vekst i en enkelt ytelse, nemlig at de ulike ordningene påvirker hverandre. Hvilke stønader som finnes til enhver tid, reglene for å kunne få dem og tjenestenes innvilgelsespraksis, har stor innvirkning på hvilken stønad som blir mest vanlig. Gitt at behovet for trygd er konstant, vil endringer i disse betingelsene føre til at innstramminger ett sted fører til at det tyter ut et annet sted (den såkalte ballongeffekten). Selv om dynamikken i enkeltytelser er interessant, bør man derfor ikke la disse endringene styre oppfatninger vi har om omfanget av unge utenfor, men se på trygdepopulasjonen i alt.

Kann og Sutterud presenterer tall tilbake til 1992 for unge i alderen 18 til 29 år, og viser i korte trekk at andelen unge med stønad og trygd i alt er nesten halvert fra 20 prosent i 1992 til tolv prosent i 2017. Selv de siste årene etter 2010 fortsetter nedgangen.  I en annen artikkel fra 2017 viser dessuten forfatterne at andelen unge under 30 år som mottar ytelser i lengre perioder også er blitt kraftig redusert.

Forskeres ansvar i samfunnsdebatten

Lett tilgjengelige tall fra OECD viser altså at andelen unge NEETs i Norge er blant de laveste i Europa og at den ikke kan sies å være økende. Tallene for unge på stønad og trygd gir i enda mindre grad grunn til bekymring. Imot dette kan det innvendes at det er flere unge på trygd og stønad i Norge enn i mange andre land. Men slikt mottak er jo ikke i seg selv nødvendigvis et problem så lenge det ikke fører til økende eller større utenforskap, i tråd med tallene presentert her. Tvert imot sikrer inntektssikringsordningene livsopphold, forutsigbarhet og økonomisk uavhengighet også for de unge, i tråd med intensjonene i vår ambisiøse velferdsmodell.

Unge utenfor er med rette en gruppe mange er opptatt av. Det er gode grunner til å ønske seg at flest mulig har en overgang til voksenlivet der de får ta del i viktige fellesskap med oppgaver å vokse på som gir muligheter og framtidshåp. I tillegg kommer samfunnsøkonomiske hensyn. Likevel har vi som forskere et viktig ansvar for at problemet med unge utenfor heller ikke overdrives og at det tegnes bilder av en dramatisk utvikling som ikke har hold i virkeligheten. Om vi bidrar til å reprodusere slike myter – selv med de beste intensjoner – risikerer vi samtidig at opinionen gir sin støtte til tiltak og innstramminger i tjenester og ytelser som forverrer de unges situasjon, heller enn det motsatte.

---

 Vedlegg

Figur 3 Lineær prediksjon andel NEETs for hele obervasjonsperioden. OECD data.

Figur 4 Lineær prediksjon andel NEETs for 2011-2021. OECD data.

Tabell 1 Standardavvik for hele perioden, OECD data.

Tyskland	1.97
Danmark	2.77
Finland	1.12
Storbritannia	1.34
Nederland	0.84
Norge	0.85
Sverige	1.30