I faget Praktisk prosjektstyring skal studentene i 2. studieår på bibliotekarutdanningen planlegge og gjennomføre et prosjektarbeid i en gruppe. Nå har en gruppe tatt for seg doktorgradsavhandlinger som er avgitt ved ABI. De har både laget en utstilling med alle avhandlingene som er avlagt ved ABI, og intervjuet to ansatte ved instituttet om deres doktorgradsarbeid. Studentenes presentasjon av disse intervjuene kan du lese her, utstillingen kan du se i 4. etasje i P48 fra 9. april.
Skrevet av Matilde Alette Haughom, Johanne Carola Andersson, Line Staale og Tiril Fredhall Lannerstedt
På OsloMet er det mulig å ta en doktorgrad innenfor forskningsfeltet arkiv-, bibliotek- og informasjonsvitenskap (ABI), men hva går egentlig dette ut på? Hvem har skrevet avhandlinger? Hva handler disse om? Hvorfor skal man ta en doktorgrad?
Vi har snakket med 2 personer som har fullført doktorgrad ved OsloMet og spurt dem om:
- Hva handlet doktorgraden deres om?
- Hvorfor valgte de å ta en doktorgrad?
- Hva sitter de igjen med i dag?
Kort om doktorgradsprogrammet
En doktorgrad (PhD) er det høyeste nivået innen høyere utdanning og innebærer flere år med selvstendig forskning på et avgrenset tema. Det er ikke et eget doktorgradsprogram for ABI, men man kan ta en doktorgrad i fagfeltet gjennom samfunnsvitenskapelig program.
Åse Kristine Tveit – Barn i biblioteket
Tittel på avhandlingen: Rom for barn: Norske barnebibliotek i perioden 1914-35 og på 2000-tallet
Doktorgradsavhandlingen til Åse Kristine Tveit utforsker hvordan og hvorfor barnebibliotek har utviklet seg ved å undersøke barnebibliotek i periodene 1914-1935 og 2000-2015. Da Tveit begynte på doktorgraden var det forsket en del på folkebibliotek, men lite på deres tilbud til barn. Hun ville derfor bidra til å tette dette informasjonsgapet. Noen relevante mål for avhandlingen var å finne ut hvilke mål og strategier det har vært for arbeidet med barnebibliotekene i hver av periodene, og om vi kan lære noe av fortiden til barnebibliotekene for å bruke det i utviklingen av dem fremover.
For å finne ut av dette innhentet Tveit informasjon fra mange ulike kilder. Hun leste i gamle aviser, fagtekster, kulturpolitiske dokumenter og i upublisert arkivmateriale i tillegg til å gjennomføre intervjuer. Noe av det hun fant ut var at det var en stor forskjell i begrunnelsen til hvorfor man skal ha folkebibliotek for voksne og barn. I perioden 1914-35 var folkebibliotekene for voksne der for opplysning, så folk kunne gå og lese om ting for å ta informerte valg under stortingsvalg og slikt. Hun forteller at biblioteket for barn derimot «handlet om å få ungene vekk fra gata, fra dårlig innflytelse, og mange ble lett innblandet i uheldige ting». Videre forklarer hun hvordan barnebibliotekene i den perioden fokuserte på underholdning for barn for å lokke dem bort fra gata og inn på biblioteket i stedet. Hun nevner også hvor likt mange jobber med barnebibliotek i dag som de gjorde den gang: at det skal være et sted man kan sitte og bare være, jobbe med lekser osv.
Hvilken retning valgte du?
Tveit forteller at hun tok utdanning fra Statens bibliotekhøgskole i 1987. Det programmet er ikke likt det som i dag heter Bibliotek- og informasjonsvitenskap, men er lignende, det innbar at hun etter 3-år på bibliotekstudiet tok et hovedfag ved Universitetet i Bergen, som er forgjengeren til mastergrad. Hun forteller at «den gangen valgte jeg litteratur- og folkebibliotek-retningen». Hun forteller «jeg tenker vel at vi kaller det bibliotek- og informasjonsvitenskap, men jeg mener jo at det ikke er en egen vitenskap. Det er et fagfelt som låner fra mange vitenskaper.»
Hvorfor valgte du å ta doktorgrad?
«Fordi jeg ble veldig interessert i dette med barnebibliotekets historie og utvikling. Og så, som jeg sa, fordi det er ikke mange forskere på dette i Norge. Det er flere som har forsket på liknende ting i USA, Canada og England.» Dette svarer Tveit om hvorfor hun valgte å skrive en doktorgrad. Hun forteller også at det er undersøkelsesarbeidet og overordnet interesse som førte til at hun ønsket å ta en doktorgrad.
Birgit Kvikne – Afasi og informasjonsinnhenting
Tittel på avhandlingen:
Førsteamanuensis Birgit Kvikne intervjuet om avhandlingen hun disputerte over i september 2025: «Ingen snakkar med oss … Ingen spør oss». Ei studie av afasi og informasjonsinnhenting.
Birgit Kviknes avhandling utforsker hvordan afasi påvirker søkeadferd. “Det hadde ingen i faget vårt gjort før, så da ble det nybrottsarbeid. Jeg måtte finne en metode og problemstillingen, og det ble en stor jobb.” Afasi er en forstyrelse eller svikt i språkevnen som skyldes av en skade eller en sykdom i ett eller flere av språkområdene i hjernen, eller i nervebanene mellom disse områdene. “Vi vet at språk er helt nødvendig når man skal søke, søkesystemene trenger en eller annen form for input, og det kan folk med afasi ha store problemer med å produsere.” Kvikne holdt et tett samarbeid med logopeder og pårørende for å gjennomføre intervjuer med personer med afasi. “Vi må få kunnskap om hvordan denne gruppen sliter. Hvis vi skal lage informasjonssystemer som fungerer for alle, må vi vite hvem ‘alle’ er.” Folk med afasi blir ofte ekskludert fra studier, for de kan ikke intervjues på tradisjonell måte. “Jeg skulle også se på søkeadferden til denne gruppen, men det å gi søkeoppgaver via tekst - som er vanlig - det funker ikke for folk med afasi. Så var det jo også hvordan vansker med språkproduksjon påvirket søkeadferd, så da kunne jeg ikke «avsløre» søkeordet. Derfor så ga jeg søkeoppgaver via bilder og spørsmål som ‘Vet du hva dette er?’. Funnene viste at browsing var en vanlig søkestrategi, eller de søkte synonymer eller ting som ligner. Mange søkte også via bilder. Også diskuterte jeg om hvordan disse funnene kan brukes for befolkingen generelt, og hvordan AI kan hjelpe med å finne ord ved for eksempel bruk av bilder.” Kvikne går tilbake til poenget med ekskluderingen av folk med afasi fra studier. “Ved utvikling av søkesystemer er det viktig inkludere så mange brukergrupper som mulig. For å forstå svakheter ved søkesystemene kan de som vet hvor skoen trykker gi oss viktig innsikt. Og det er kunnskap vi trenger for å lage noen alle kan bruke. Det er lovfesta krav.” Kapittel 3 i likestillings- og diskrimineringsloven (2017) beskriver hva universell utforming er og hvordan dette skal sikre at hovedløsningen i fysiske forhold hos ulike virksomheter kan brukes av flest mulig. Dette inkluderer IKT-løsninger. “Det får du ikke til når du utelukker grupper fra studier.” De som deltok i studien sa de aldri blir spurt om dette. Derav tittelen til avhandlingen.
Hvilken retning valgte du?
(organisering vs. Litteraturformidling – bachelor og master)
“Jeg valgte dette faget fordi jeg liker å jobbe med litteratur, spesielt skjønnlitteratur, det var motivasjonen for å ta dette studiet, men så vippet jeg ganske kjapt inn mot disse søkefagene - kunnskapsorganisasjon, gjenfinning. Og så syns jeg det er kjempespennende med søking og kjempespennende med språk. Også jo mer man graver i det jo mer interessert blir man. Det var egentlig fordi Gerd Berget kom innom og fortalte om sin forskning og det syntes jeg var så spennende, og det var om dysleksi og søking. Det er gjerne sånn, at man møter på et engasjement og blir inspirert. Det var i hvert fall sånn for meg.”
Hvorfor valgte du å ta doktorgrad?
Var det fordi du så at det var behov for forsking om det?
“Ja, også var jeg veldig inspirert av miljøet her på OsloMet. Når man tar master, blir man jo bedre kjent med forskingsmiljøet. Og Gerd Berget var min veileder både på bachelor og master, hun inspirerte meg til å tenke at det går an, det så jeg ikke helt for meg. Da jeg skrev masteravhandlingen så jeg at dette var en pilot, og da gikk jeg all-in.”
Hvorfor er dette viktig?
“Jeg syns det er viktig å ha doktorgradsprogram i bibliotek- og informasjonsviteskap. Jeg synes vårt faglige perspektiv er viktig. Jeg har jobbet med søkesystemer og universell utforming, for eksempel. Mens informatikk setter søkelys på teknologien og systemer, fokuserer informasjonsvitenskap ofte på bruk av og hvem som bruker teknologi og systemer. Fordypning og forskning som en doktorgrad åpner for, gjør at faget står på egne ben. Det er samfunnsnytte. Og at det utdannes forskere, det er også viktig.”
Avslutning
Både Åse Kristine Tveit og Birgit Kvikne snakker om hvor heldige de har følt seg som har fått fordype seg så mye i noe de er interessert i. De jobber begge med undervisning og forskning for tiden, og vil anbefale andre å også ta doktorgrader om det er noe man er interessert i.