I denne bloggposten kan du lese Leiv Bjelland sin omtale av en nylig publisert rapport om forvaltning av kunstnerarkiv. Flere ved ABI, Leiv, Herbjørn Andresen og tidligere stipendiat Ida Uppstrøm Berg, har bidratt i arbeidet på oppdrag fra Kulturrådet. Lenke til rapporten finner du i teksten nedenfor.
Det er åpenbart at ikke all arv etter visuelle kunstnere –ikke-offentliggjorte verker, skisser, gjenstander og personarkiver, oa. – skal bevares. Men det er også åpenbart at noe likevel har verdi over lang tid, f.eks. fordi den kaster lys over enkelte sentrale kunstnerskap, eller fordi den representerer mangfoldet i visuell kunst. Dette er utgangspunktet for rapporten Arv etter visuelle kunstnere – Ta vare eller la fare?, der Tore Slaatta fra TSL Analytics er hovedforfatter og flere nåværende og tidligere ABI-ansatte er medforfattere. Rapporten, som utkom i september 2026 og er skrevet på vegne av Kulturdirektoratet, undersøker i hvilken grad arven etter kunstnere blir ivaretatt når kunstnerskapet avsluttes. Rapporten er basert på dokumentstudier og særlige intervjuer med kunstnere, arvinger og kunstinstitusjoner fra Nasjonalmuseet og Nasjonalarkivet til Norske Billedkunstnere og KulturIT.
Rapporten peker på hvordan denne delen av kulturarven ligger i skjæringspunktet mellom flere ulike politikkområder: Kulturpolitikk, kunstpolitikk og ABM-politikk. Den avdekker også at både kunstnere og arvinger finner de vanskelig å vite hvordan kunstnerskapet kan dokumenteres, registreres og bevares. Bevaring kompliseres av at kunstnerne jobber med ulike medier og materialer, som kan ulike bevaringsbehov. Andre igjen arbeider mer konseptuelt – hvordan kan performancekunst best dokumenteres?
Siden denne delen av kulturarven er ikke underlagt noen pliktavlevering, står ABM-institusjoner fritt til å avvise privatarkiver (i bred forstand) som ikke er ordnet og beskrevet i tilstrekkelig grad. Dette gjør registrering av arven viktig, men også vanskelig, fordi det er tidkrevende og krever en viss museums- eller arkivfaglig kompetanse, men også fordi kunstnerarven i bred forstand kan ligge i skjæringspunktet mellom kunst og arkiv, mens deskriptive standarder oftest er mer spesialiserte.
Rapporten inneholder også en rekke forslag til tiltak. Disse varierer fra «infrastrukturelle» tiltak som å styrke koordineringen mellom sentrale statlige institusjoner samt å utvikle en nasjonal bevaringsplan for kunstnerarven, økonomiske tiltak som tilskuddsordninger, til pedagogiske tiltak som å styrke undervisning i dokumentasjonsarbeid i kunstutdanningsinstitusjoner, samt å lage veiledere om dokumentasjon, registrering ol. for kunstnere og arvinger.
Med unntak av ingress er teksten skrevet av Leiv Bjelland