Endret undervisningspraksis for å styrke studentenes praksisforberedelser
Yngve Røe er førsteamanuensis på Institutt for fysioterapi, der han blant annet underviser 2. års-studenter i emnet MENDI2000. Til tross for gode emneevalueringer og en viss vegring mot å gå vekk fra de tradisjonelle forelesningene, tok han i fjor initiativ til å endre undervisningspraksisen i faget. I dette innlegget forteller han hvordan kombinasjonen av digitale verktøy og studentaktive læringsformer har gjort studentene bedre forberedt til deres praksisperiode, og hvorfor han nå aldri vil gå tilbake til den tradisjonelle forelesningsformen igjen.
Jeg har vært emneansvarlig for MENDI2000 i flere år, et 15 studiepoengs kurs om muskelskjelettlidelser ved Bachelorstudiet i fysioterapi. Frem til nå har emnet vært lagt opp med teoretiske forelesninger, ferdighetstrening, en 6-ukers praksisperiode og en avsluttende muntlig, teoretisk eksamen. Evalueringene har vist at studentene har vært fornøyde med emnet, men min opplevelse har likevel vært at de ikke har vært så godt rustet til praksisperioden. Av den grunn begynte jeg å tenke på om det kunne være nyttig å endre undervisningsopplegget i emnet. Det snakkes mye om digitalisering av undervisning på høgskolen om dagen, men jeg har lenge kviet meg for å gjøre slike endringer. For mange undervisere tror jeg de tekniske forholdene kan være en grunnen til at de ikke ønsker å benytte digitale verktøy, men for meg var det faktisk det pedagogiske som var en barriere. Jeg var usikker på hvilke fordeler et endret undervisningsopplegg kunne gi, og hvordan digitale verktøy kunne bidra til et bedre læringsutbytte for studentene.
For min del var den avgjørende faktoren at det på institutt- og fakultetsnivå er et utrolig godt støtteapparat for de som ønsker tips og hjelp til å endre undervisningen sin. Jeg tok kontakt med Nina Ødegaard på Læreverkstedet og fortalte at jeg ønsket å utvikle et mer variert undervisningsopplegg, men fordi det var kort tid til studiestart var det viktig at endringene ikke ble for omfattende. Sammen med tre andre lærere i emnet bestemte vi oss for å digitalisere forelesningene, og ha en påfølgende seminarrekke med studentaktive læringsformer. Alle forelesningene i emnet ble digitalisert gjennom bruk av programmet Office Mix. Her laget vi en rekke PowerPoint-presentasjoner, og supplerte lysbildene med lydfiler. Forelesningene ble lagt ut på fronter, og studentene ble bedt om å se på disse og gjøre seg kjent med innholdet. Det var for meg et poeng at vi undervisere skulle kunne digitalisere forelesningene på egenhånd, uten teknisk bistand. Hovedpoenget var de pedagogiske aktivitetene «in classroom».
«Mens man tidligere har vært «eksperten» som demonstrerer ulike ferdigheter studentene skal øve på, har lærerne nå en tydeligere tilrettelegger- og støttefunksjon».
Deretter gjennomførte vi 6 seminardager som tok utgangspunkt i de digitale forelesningene, og som skulle forberede studentene til deres praksisperiode. Her ble studentene delt inn i grupper, og sammen skulle de jobbe med ulike pasient-caser. Dette dreide seg blant annet om å utarbeide en kartleggings- og behandlingsplan, samt å øve på ferdighetene knyttet til disse tiltakene. Jeg og de andre lærerne sirkulerte rundt blant gruppene, og var tilgjengelige dersom de skulle ha spørsmål. Vi var opptatt av å ikke gripe for mye inn, noe som ga oss som undervisere en helt ny rolle. Mens vi tidligere har vært «eksperter» som demonstrerer ferdigheter studentene skal øve på, fikk vi i større grad nå en tilrettelegger- og støttefunksjon. Det var veldig uvant, men evalueringene etter seminarrekken har tydelig vist at det er denne typen undervisningsopplegg studentene ønsker; arbeid og diskusjon med sine medstudenter er det de ser på som mest læringsfremmende.
På studentevalueringene ser vi også at selvrapportert læringsutbytte er signifikant bedre ved de digitale kontra de tradisjonelle forelesningene. I tillegg tyder tilbakemeldingene fra praksisveilederne på at studentene nå er bedre rustet til å møte pasientene. Samtidig ser vi at det er behov for å gjøre noen justeringer, særlig nær det gjelder oppsummeringsbiten. Studentene ga tilbakemelding på at de savnet en strukturert oppsummering etter seminardagene, og vi ønsker derfor å finne måter gruppene kan presentere arbeidet sitt til hverandre på. En annen ting vi nå skal se på er om vi kan forankre det nye opplegget bedre i emnets eksamensform. Hvis vi kan bruke gruppearbeidet som utgangspunkt for emnets eksamensform, tror jeg dette kan øke motivasjonen for gruppearbeidet ytterligere.
For meg har endringene vi har gjort virkelig vært en døråpner. Jeg var i utgangspunktet skeptisk til hypen rundt digitalisert undervisning, men når jeg har sett på studentenes tilbakemeldinger er jeg ikke i tvil om at endringene har vært riktige. Vi har også fått forespørsler fra andre undervisere som ønsker å bruke materialet vi laget, noe som er veldig hyggelig. Å gi fra seg undervisningsopplegg til andre kan for noen kanskje oppleves som ubehagelig fordi man da blir «sett i kortene». Jeg tror derimot at det å utvikle en delingskultur blant oss tilsatte vil være veldig viktig for å skape gode læringssituasjoner for studentene.
Ønsker du mer informasjon om prosjektet? Her finner du evalueringsrapport-etter-utviklingsarbeid-i-emnet-mendi2000