Nysgjerrighet og undring i barnehagen – glimt fra praksis
En dag snakket jeg med en barnehagelærerkollega om nysgjerrighet i barnehagen. Etterpå sendte hun meg denne teksten. Jeg synes den var så fin, så jeg fikk lyst til å dele den. Heldigvis sa Ellen Morberg ja. Vær så god, her er hennes tekst:
Vi er ute i barnehagen. Det er en overskyet vinterdag. En gutt på to år står ute på plassen. Så hører han kirkeklokkene ringe i det fjerne. Han står og lytter, ser opp og sier, «I himmelen». Dette er en herlig form for undring. Å tenke på hvordan verden kan se ut for en to-åring. Han kunne ikke vite at kirken ligger i nærheten av barnehagen. Det var helt nærliggende for ham å tenke at lyden kom fra himmelen, og når det er mulig, er det jammen mye annet som er mulig også. Jeg sa ikke noe mer om hva som var kilden til lyden. Tenker at det ville tatt bort hans egen undring.
De små kommer storøyde inn i barnehagen nå, for et par uker siden. Ute lyser fullmånen. De er helt fylt av månen. De ser den når de skal legge seg også. Men jammen så vi den til og med når vi var på tur, bare at da var den blek hvit. Men det var allikevel månen. (Jeg må lese meg opp på månen. Ikke for å gi svar, men for å stille gode spørsmål).
Noen ganger er barnas undring og fascinasjon så tydelig. Det at vi voksne stadig er på jakt etter og gledes over barns spørsmål. Hva er det de egentlig lurer på? At vi setter oss i barnets sted. At vi ikke er opptatt av riktige svar, men støtte dem i å reflektere rundt egne spørsmål. Hvilke spørsmål kan vi stille da, som støtter opp under videre undring. Som utvider. Våre spørsmål og interesse vil gi barna bekreftelse på at det de tenker og gjør, er spennende og viktig. Hvordan kan vi støtte barna i å holde fast ved det de undres over eller er nysgjerrige på? Forstørre det? Hvilke opplevelser og materialer tilbyr vi, som kan invitere til undring?
Et nært tillitsforhold mellom barn og voksen gjør nok at barna i større grad deler sin undring og nysgjerrighet med oss. Ofte tenker vi ikke gjennom hva det er barnet EGENTLIG holder på med. Se for deg et barn som sitter i garderoben og forsøker å fylle en hel sko med perler. Mange av oss ville nok stoppet perleforsøket ganske raskt for at perlene ikke skulle kommet over hele gulvet. I stedet kunne vi finne noe som kunne sikre/samle perlene under forsøket. Oftere kunne vi nok være mer opptatt av hva barnet egentlig holder på med, og ikke «Nei, det er ikke sånn det skal brukes».
