Læreres deltakelse i barns dramatiske lek – del 3
Her kommer del tre om læreres deltakelse i barns dramatiske lek i barnehage og skole. Denne serien med blogginnlegg bygger på et foredrag jeg holdt på forskningskonferansen EECERA i Glasgow i september 2022. Jeg anbefaler at du leser delene i rekkefølge. Alle innleggene tar utgangspunkt i et forskningsprosjekt der universitetslektor i drama Knut Olav Kristensen, universitetslektor i barnehagepedagogikk Eilen Bergvik og jeg (alle tre er ansatt på OsloMet) har observert, intervjuet barn og lærere, lekt selv og reflektert for å få svar på hvordan læreres deltakelse i barns dramatiske lek kan inspirere til mer lek. Resultatet av forskningsprosjektet kommer i boken Sammen i lek, Fagbokforlaget, i slutten av februar 2023. Dette innlegget vil handle om lekens status.
Vi vet at lek er viktig i barns liv. Men på den andre siden: lek har lav status i vårt samfunn. Vi fant ut at mange lærere syntes det var vanskelig og til og med skummelt å leke med barn.
Et spørsmål noen av lærerne stilte seg, var: hva om kollegaene mine ser meg? Eller foreldrene? Kanskje tenkte de videre: Hva vil de tenke om meg som profesjonell – vil de mene at jeg bare er en som driver og leker? Vil de spørre seg: hvorfor driver denne læreren og ruller rundt på gulvet med barna hengende rundt, uten å ha noen synlig læringsstrategi? Skole er ikke bare for gøy, barna skal lære noe. Hvordan kan en lærer som tuller rundt med barna oppnå den nødvendige autoriteten til å kunne lære barna disiplin og akademiske ferdigheter som matematikk og språk?
Læreres holdninger til lek er delvis relatert til statusen lek har i barnehage og skole og i samfunnet for øvrig. Når lærere i vår undersøkelse forteller om at de syns det er både flaut og vanskelig å delta i barns lek, kan det komme av at leken har lav status.
Et økonomisk rasjonale hvor bare det som kan måles, teller påvirker både barnehagelærere og grunnskolelærere i en retning hvor lek blir oppfattet som noe mindre viktig eller som et middel for læring. Jeg husker OMEPs verdenskonferanse i Gøteborg i 2010. Her diskuterte vi akkurat dette, og det ble laget en uttalelse eller en resolusjon (jeg husker ikke helt hva vi kalte det), der det ble uttrykt en bekymring for akademiseringen av barndommen og at dette er et brudd på FNs barnekonvensjon om barns rettigheter. Jeg vil legge til at det dermed også er et brudd på lærernes samfunnsmandat. Lærer har en plikt til å ivareta barns rett til lek. Det begynner å bli lenge siden 2010, men problemet har ikke blitt mindre, snarere tvert imot.
Når lærere i barnehagen blir møtt med politiske forventninger om læringsutbytte, og grunnskolelærere møter forventninger om at elevene skal skåre høyt på internasjonale screeninger som PISA, blir profesjonen satt under press. Jeg lurer på om dette presset blir enda sterkere etter COVID, når noen politikere blir veldig opptatt av å tette læringshullene som har oppstått som et resultat av nedstengningen av skoler. Alison Clark har kommet med en bok som handler om «the unhurried child» (Slow knowledge and the unhurried child. Time for slow pedagogies in early childhood education. Routeledge) . Det tror jeg er en viktig bok. Et barn som må skynde seg å lære, får ikke tid til å leke. Lek er langsom, lek trenger tid.
