Læreres deltakelse i barns dramatiske lek – del 7
Her er del syv i bloggrekken om læreres deltakelse i barns dramatiske lek i barnehage og skole. Denne bloggrekken tar utgangspunkt i et forskningsprosjekt som nå snart utkommer i bokform på Fagbokforlaget: Sammen i lek. Der har jeg og medforfatterne Knut Olav Kristensen (universitetslektor i drama) og Eilen Bergvik (universitetslektor i barnehagepeagogikk) utforsket hvordan lærere kan delta i barns dramatiske lek på måter som inspirerer til mer lek. I del syv skal jeg skrive noe om dilemmaer lærere kan stå i, og om viktigheten av å ha kunnskap om og kompetanse i improvisasjon.
Å være i tvil er en del av det å være en profesjonell lærer. «Hva skal jeg gjøre nå?» er nok et spørsmål mange lærere stiller seg i løpet av dagen, ikke minst i forbindelse med dramatisk lek. For å kunne reflektere over tvil og usikkerhet trenger læreren et språk for å snakke om hva som skjer når han eller hun leker. Vår studie viser at kunnskap om improvisasjon kan tilby et slikt språk, som kan gjøre det mulig å snakke om prosessen som oppstår når barn og lærere leker sammen. Improvisasjon ser ut til å være viktig for alle som deltar i leken, uavhengig av alder. Fordi leken er uforutsigbar, er det nødvendig å kunne møte det som skjer i leken med et åpent sinn. Hvis vi ser til musikken, må musikere som er gode på å improvisere, ha god kunnskap om både instrumentet de spiller på, og om musikk. Selv om «alle» kan leke, må læreren som en profesjonsutøver, ha kunnskap om barn og om dramatisk lek for å kunne improvisere på en måte som inspirerer til mer lek. Lærerne som deltok i vår undersøkelse, fortalte at de måtte vite når det var tid for å foreslå noe nytt, når det var viktig å få tak i nye rekvisitter, nye kostymer, når det var greit å inkludere flere barn og når bare ett nytt barn i gruppa kunne føre til at leken ble ødelagt. Det er så mange dilemmaer. Som lærer må du forholde deg til dilemmaer hele tiden. Med kunnskap om improvisasjon, og evne til å improvisere, vil lærere vite at når de foreslår noe – for eksempel når de som scenograf arrangerer dukkene slik at de er klare for teselskap, så er dette bare et tilbud som det er opp til de andre deltakerne i leken å ta videre eller forlate. Hverken barn eller lærere kan være sikre på hva dukkene i teselskapet kan bli til. Men fiksjonen er allerede etablert når læreren arrangerer dukkene på denne måten.
Noen av barna var opptatt av at man trenger fantasi for å kunne leke. Lærere så vel som barn må bruke forestillingsevnen sin, fantasien, og visualisere og skape fiksjonen. På denne måten kan man si at både scenografen, rekvisitøren så vel som skuespillerne er deltakere i leken.
Vi finner i vår studie at improvisasjonskompetanse er helt nødvendig for å kunne delta i dramatisk lek på måter som inspirerer til mer lek. Improvisasjon kan fremheve hvordan lærere kan leke med barn på en mer likeverdig måte uten å dominere, men rett og slett bare følge barna. Dramatisk lek er et språk som kan åpne døren til en hel ny verden for dem som våger å kaste seg ut i det.
En av lærerne fortalte oss at det ikke egentlig var leken i seg selv som var det viktigste når hun lekte med barna. Det viktigste var heller hvordan hun kunne lære å kjenne barna på en annen måte gjennom den dramatiske leken. Hvis leken blir det viktigste, er det større sjanse for at læreren «tar over» leken – at barna på en måte blir litt i veien for lærerens egne ideer. Da kunne læreren glemme hva som er viktig i improvisasjon: å lytte til de andre som leker. En av lærerne som var veldig glad i å leke med barna fortalte oss at hun ofte fikk rollen som en død eller døende person. Kanskje dette var en måte for barna å fortelle at denne læreren var litt «for mye»? Når hun var død, kunne hun ikke dominere leken mer.
En annen lærer som hadde 13 års erfaring som lærer, sa at hun satte mer og mer pris på leken. Hun fortalte at leken virket mer og mer meningsfull. Kanskje er det slik at jo mer du lærer om lek, jo flere nyanser og detaljer blir du klar over. Med andre ord, man blir aldri utlært i å leke med barn. Kanskje dette kommer av at dramatisk lek er uforutsigbar og at det alltid vil være nye situasjoner hvor læreren må improvisere og utøve sitt profesjonelle skjønn i vurderingen av hvordan han eller hun skal handle videre. Av og til passer det å tilby noe nytt til leken, andre ganger er det bedre med en mer tilbaketrukket rolle. Av og til må lærere i løpet av et kort øyeblikk gi avkall på alle planer for å følge det som fremstår som viktig for barna der og da. Mange av lærerne fortalte oss om slike situasjoner. Av og til var det vanskelig for læreren å forstå at hans eller hennes ideer ikke så ut til å vekke noen interesse hos barna. Men lærere med kompetanse i å improvisere og evne til å være til stede, og som også kunne vurdere hva som var best for leken her og nå, kunne fortelle at leken faktisk ble morsommere når de fulgte barnas forslag og ønsker. Men dette fordrer at man har kunnskap om både dramatisk lek, improvisasjonskompetanse og kan utøve profesjonelt skjønn. Hvis du trår feil her, må du raskt revurdere situasjonen og forsøke noe nytt. Det er denne dynamikken som skaper spenning i det å være en lærer. Som lærer kan du aldri vite på forhånd om det du har planlagt vil fungere som du hadde tenkt. Evnen til og kunnskap om improvisasjon kan bli en inngang til å forstå hvordan læreren kan delta i lek.
Carrie Lobman beskriver nøkkelhandlingene i improvisasjon: si JA (akseptere invitasjonen), si JA, OG…(akseptere den andres forslag og foreslå noe mer) eller å si NEI (blokkere eller avbryte handlingen). Ved å være åpen for det som kan skje, og ved å bruke disse nøkkelhandlingene i improvisasjonen, kan man få det til å svinge på samme måte som jazzmusikere kan oppnå i musikken. Men vi har sett at dette fordrer at læreren har en åpenhet for det faktum at dramatisk lek kan ta en fullstendig annen retning enn læreren hadde tenkt seg i utgangspunktet.
Vi har hørt lærere fortelle at de erfarte dramatisk lek som helt mislykket hvis leken ble noe annet enn de hadde sett for seg. Hvis læreren ikke har nok kunnskap om improvisasjon til å kunne analysere hva som skjer, hvis læreren ikke klarer å være åpen for det uforutsette, men heller blokkerer innspillene eller dominerer med sine egne ideer, kan lærernes deltakelse føre til at leken stopper opp eller blir avbrutt.
Hvis lærer som deltar i leken klarer å improvisere med barna, kan leken fortsette med frem- og tilbakebevegelsene og det uforutsette som Gadamer beskriver. For kjennetegnet på både lek og improvisasjon er at vi ikke kan vite på forhånd hva som kommer til å skje.
