Å samtale og samhandle med barn

Anne Greve på 26. november 2020

Dette innlegget er bygget på en forelesning jeg hadde på fysioterapistudiet høsten 2020. 

Hovedbudskapet er at det å snakke med barn på mange måter er som å snakke med voksne eller hvem som helst. Utgangspunktet for å få til en god samtale eller en god samhandling med andre mennesker henger nøye sammen med hvilke holdninger man har til andre mennesker. 

Diskursen om hva barn og barndom er har endret seg gjennom tidene. Barn har blitt sett på som sårbare, omsorgstrengende, robuste, uskyldige, noen barn blir betraktet som flyktninger, noen som minoriteter, barn kan bli ansett som en investering, som medborgere, rettighetshavere, noen barn kan ha behov for ekstra hjelp og støtte, noen har funksjonsnedsettelser, noen er klienter, noen er pasienter….listen kan gjøres nesten uendelig lang. Men det som er felles for alle barn, er at de er mennesker. Og i et land som legger vekt på menneskerettigheter, har også barn de samme rettighetene. Barn er først og fremst subjekter, personer som både er sårbare og kompetente, som både har behov for hjelp og støtte, og som har rett til å ytre seg og protestere på det de opplever som urettferdig.

Jeg har i tidligere blogginnlegg skrevet om min grunnholdning som barnehagelærer og barnehagelærerutdanner: at hvert enkelt barn/hver enkelt student hver dag skal oppleve å bli respektert og anerkjent. At hver enkelt skal erfare at de er viktige, at de har en betydning, at det spiller en rolle at akkurat han eller hun er til stede. Alle skal få kjenne at det den enkelte har å bidra med, blir verdsatt av de andre i omgivelsene.

Når vi tenker tilbake på vårt eget liv, vil de fleste huske episoder det det motsatte har skjedd: episoder der vi ikke har blitt lagt merke til, ikke blitt hørt, eller episoder der vi har blitt ledd av eller oversett. Det er minner som gjerne vekker til live vonde følelser. Men slike minner er også verdifulle, for de kan hjelpe oss med å forstå andre som kanskje har det på samme måten, og de kan hjelpe oss med å reflektere over egen væremåte: kan mine holdninger eller min måte å være på føre til at andre opplever å bli overkjørt, ikke anerkjent eller redusert til et objekt?

Berit Bae, som har skrevet mye om anerkjennelse og anerkjennende relasjoner, poengterer at anerkjennelse ikke er en teknikk, men en holdning og en væremåte. Det er en holdning som innebærer at vi ser den andre som et unikt subjekt. Det er vanskeligere enn det kanskje høres ut. Vi er på mange måter vant til å se særlig barn som objekter, objekter som skal evalueres, roses, irettesettes, osv. i et oppdragerøyemed. Men enten vi roser eller irettesetter, setter vi oss selv opp som dommere og gjør dermed den andre om til et objekt, et objekt som enten fortjener ros eller «ris» (selvsagt i overført betydning). 

Å anerkjenne barn som subjekt innebærer også å anerkjenne barns motstand. Barn som protesterer, er ikke «ulydige» barn som må lære sosial kompetanse (=gjøre som den voksne sier). Barn som protesterer, enten verbalt eller kroppslig, utøver sin selvsagte rett til å ytre seg som en medborger i et demokratisk samfunn. Det betyr ikke at den voksne skal legge seg flat og abdisere som voksen autoritet. Men det betyr å møte barnets utsagn med respekt, ta ytringen på alvor og lytte til det barnet mener. 

I sin doktorgrad analyserer Berit Bae (2004) kommunikasjonsmønstre som oppstår i dialog mellom voksne og barn. Hun finner at noen mønster er trange, mens andre er romslige. Eksempler på trange kommunikasjonsmønstre er spørsmål der det finnes ett riktig svar, der den ene har definisjonsmakten til å vite hva som er «riktig» og den andre blir redusert til et objekt som enten svarer riktig eller galt. Eksempler på romslige mønstre er når det stilles åpne spørsmål, når samtalen går mellom to med likeverdig subjektstatus, der man spør av interesse, ikke for å få et riktig (eller galt) svar. 

For å få til et godt samarbeid og en god samtale med barn, må man rett og slett være genuint interessert i hva de faktisk har å si, ikke være ut etter å sjekke om svaret de gir, stemmer med ditt forhåndsdefinerte skjema. En felles oppmerksomhet om noe, der barn og voksen sammen er opptatt av noe, slik Skjervheim beskriver «det felles tredje», er et godt utgangspunkt. Men det er av og til lettere sagt en gjort. Derfor trengs det mye kompetanse for å arbeide med barn, enten det er som lærer eller som fysioterapeut eller i andre yrker som har med barn å gjøre. 

Referanse:

Bae, B. (2004). Dialoger mellom førskolelærer og barn – en beskrivende og fortolkende studie (doktorgradsavhandling). Oslo: HiO-rapport 2004 nr. 25

Skjervheim, H. (2002). Deltakar og tilskodar. I: H. Skjervheim, J. Hellesnes & G. Skirbekk (red.) Mennesket (s. 20-35). Oslo: Universitetsforlaget.

Anerkjennelse – vanskeligere enn man kanskje tror?

Anne Greve på 29. desember 2017

Et nytt år får mange av oss til å reflektere over det som har vært og det som skal komme. Nyttårsforsetter blir satt opp, og ofte brutt igjen etter et par dager. Det er nemlig ikke så lett å endre seg selv, endre holdninger eller adferdsmønstre.

Vi lever i et samfunn hvor mange av oss blir satt på prøver daglig. Vi blir stilt krav til. Det er selvsagt bra, men ikke hvis kravene blir for store. Vi hører om unge mennesker som nesten bukker under av krav om å lykkes på mange fronter. Barn helt ned i barnehagealder opplever press for å lykkes med å få venner og med å prestere. Barn blir bokstavelig talt målt og veid for å passe inn i en mal som noen har satt opp. Hensikten er selvsagt god – vi vil jo at alle skal lykkes. Men kan det bli for mye av det gode? Da regjeringen forsøkte å få vedtatt en språknorm for barnehagebarn, svarte fagfeltet, foreldre, besteforeldre og andre med interesse for barn og barndom er rungende NEI. Vi vil at barn skal få vokse opp uten å måtte passe inn i en mal bestemt av politikere.

Et krav jeg mener vi må stille til alle som arbeider med barn, er at de skal arbeide for anerkjennende relasjoner. Det er kanskje lett å være enig i, men ikke fullt så lett å gjennomføre. Det er ikke så mange genererasjoner siden en slik tanke var helt absurd. Barn skulle sees, ikke høres. Selv om vi ikke liker å måtte innrømme det, henger nok en lignende tankegang igjen mange steder fremdeles. Det handler om at vi ser på barn som et objekt for vår (velmenende) oppdragelse, ikke som selvstendige subjekter med krav på respekt og anerkjennelse. Noe annet som henger igjen fra tidligere tider, er en oppfatning av at barns utvikling skjer helt uavhengig av omgivelsene. Et slikt syn kan vi for eksempel kjenne igjen i noen anti-mobbeprogrammer, som retter ansvaret mot barnet, ikke mot omgivelsene. Et eksempel er når man retter oppmerksomheten mot at «Per» må endre seg, uten å stille spørsmålet: «Hva er det med meg eller miljøet her som gjør at «Per» mobber eller blir mobbet»? Nyere pedagogisk og psykologisk kunnskap viser at ingen utvikler seg i et vakuum, men at det sosiokulturelle miljøet spiller en avgjørende rolle. Dette handler også om yrkesetikk. Vi kan ikke legge ansvaret på andre enn oss selv.

Anerkjennelse er en holdning, ikke en teknikk. Anerkjennelse er ikke noe man kan «skru på» mellom klokken 8 og klokken 16, eller når det er samlingsstund i barnehagen. Det er en væremåte som må gjennomsyre alt du gjør. Det betyr å rette oppmerksomheten mot den andres opplevelser gjennom innlevelse og forsøk på å forstå. Det gjelder å legge vekt på nonverbale signaler i tillegg til det verbale i kommunikasjonen. Og det gjelder å aldri slutte å reflektere over sin egen oppførsel og handlemåte samt sine egne holdninger.

Berit Bae har lenge vært opptatt av anerkjennende relasjoner i sin forskning. Hun snakker blant annet om definisjonsmakt, hvem er det som har makt til å definere opplevelser? I mange relasjoner der voksne og barn er involvert, blir det den voksne som sitter med definisjonsmakten, dersom man ikke arbeider med å unngå det. Det skyldes at den voksne har mer makt generelt i egenskap av å være fysisk og som regel også mentalt sterkere enn barnet. Da er det avgjørende at den voksne tar ansvaret for at definisjonsmakten blir jevnt fordelt – at også barnets stemme blir hørt og tatt hensyn til. I en relasjon der den ene parten blir et objekt og den andre et subjekt, kan det ikke oppstå anerkjennelse. I sin doktorgrad fra 2004 snakker Bae om romslige og trange samtalemønstre. Romlige mønstre åpner for anerkjennelse og gir plass til den andres opplevelser. Slike mønstre er preget av innlevelse, fokusert oppmerksomhet, aktiv lytting, velvillig fortolkning, toleranse og subjekt-subjekt-relasjon. Mens trange mønstre er opptatt av «riktige» svar og innebærer vurderinger, ensidig rollefordeling, definisjonsmakt og subjekt-objekt-relasjon.

Slik jeg ser det, innebærer anerkjennende relasjoner rett og slett at man er ekte nysgjerrig og opptatt av den andre – uten å skulle «oppdra». Det er på mange måter den samme holdningen man kan ha når man leker. I det øyeblikket du har en skjult agenda i leken, som for eksempel et konkret læringsmål, slutter det å være lek. Like fullt kan de som deltar i lek og de som deltar i anerkjennende relasjoner, lære mye. Gjennom selv å møte anerkjennelse og respekt, lærer man å anerkjenne og respektere andre. Og ikke minst: man lærer å anerkjenne og respektere seg selv. Det er kanskje den viktigste lærdommen.