Tre viktige bøker for barnehagen

Anne Greve på 26. desember 2020

Barnehagen er under press, det har den vært lenge. For eksempel vil regjeringen nå ha omkamp etter nederlaget de led på Stortinget i 2016 – de vil kartlegge alle barns norskkunnskaper (selv om de nå sier at det ikke er snakk om en kartlegging, bare en vurdering først – og så kartlegging). Videre florerer programmer og forskningsprosjekter som vil føre barnehagen bort fra samfunnsmandatet som er tuftet på barns medvirkning og rett til lek, og over mot voksenstyrte læringsaktiviteter. Derfor trenger barnehagen ansatte som våger å si nei til krav og pålegg utenfra, dersom de mener at disse ikke er til barns beste. Barnehagen trenger barnehagelærere som gjennom sin utdanning har fått et solid fundament som utgangspunkt for profesjonell skjønnsutøvelse. Jeg er urolig for om utdanningen klarer det i dag.

Det er særlig tre forhold som uroer meg med barnehagelærerutdanningen: For det første har den i mange år vært underfinansiert. Det fører til at klassene blir større og større, det blir mindre og mindre undervisning, mindre veiledning både i teoristudiene og ikke minst i praksis. Dette er kritisk for en utdanning der det ikke bare er snakk om å lese seg til kunnskaper, men også å utvikle holdninger i møte med andre mennesker. Å utdanne seg til barnehagelærer handler om å utvikle seg selv som menneske, å modnes og å bryne seg på andres meninger og holdninger. Det krever aktiv innsats og veiledning gjennom alle de tre årene en bachelorutdanning tar. For det andre er barnehagepedagogikk borte som eget fag, og de estetiske fagene er skåret ned slik at det knapt er noe igjen. Pedagogikkfagets (manglende) plass har vært kritisert og problematisert i utallige rapporter siden vi fikk ny barnehagelærerutdanning i 2012, så jeg går ikke her mer inn på hvilke negative konsekvenser det har. Musikk, forming og drama danner, sammen med barnehagepedagogikk, grunnstammen i det som er barnehagens fundament. Derfor er det kritisk at disse fagene får så liten plass i dagens utdanning. For det tredje har høgskolenes higen etter å bli, og forbli, universitet ført til at det legges større vekt på at de som underviser, har doktorgrad, enn om de kan noe om barnehager. Det fører til at personer med en eller annen doktorgrad, men som kanskje verken kan norsk eller noe om norske barnehager, får fast ansettelse. Søkere med barnehagelærerutdanning, men som mangler doktorgrad, blir vraket. Det ser ut til at universitetene som tilbyr barnehagelærerutdanning, glemmer at deres viktigste oppgave er å utdanne barnehagelærere – ikke å søke forskningsmidler fra EU. 

Med dette som bakteppe vil jeg trekke frem tre bøker som jeg mener kan gjøre en forskjell. Tre bøker som jeg mener bør ligge lett tilgjengelig i alle barnehager og danne utgangspunkt for diskusjoner på planleggingsdager og faglige møter. 

Den første boken er skrevet av professor Jan-Erik Johansson: Barnehagens opprinnelse, styring og praksis. En introduksjon til barnehagepedagogikkens kraftfelt (Fagbokforlaget). https://www.fagbokforlaget.no/Barnehagens-opprinnelse,-styring-og-praksis/I9788245013382 Den handler om barnehagepedagogikkens røtter, utvikling og betydning for barnehagefeltet. Jeg har skrevet en anmeldelse av denne boken her: https://www.idunn.no/npt/2020/04/jan-erik_johansson_barnehagens_opprinnelse_styring_og_pra. I anmeldelsen skriver jeg: «Johansson peker på hvordan kjennskap til historien og kjennskap til barnehagens gode praksis kan være viktig for å utvikle barnehagens pedagogikk videre. Det er befriende at han ikke strander i et synspunkt om at alt var bedre før, men at det også er håp for fremtiden. Selv om Johansson gjennom hele boken advarer mot en «nedmontering» av barnehagepedagogikken, ser han også at det er mulig å finne en løsning. Men den kommer ikke av seg selv. Denne boken er et viktig bidrag til den videre reisen.»

Den andre boken handler mest om skolen og ulike moderniseringsreformer den har vært utsatt for – og den motstanden som slike moderniseringsreformer påført utenfra, har ført til. Den er skrevet av professor Lars Løvlie: Politisering og pedagogisk motstand – veien til en barneorientert praksis (Fagbokforlaget) https://www.fagbokforlaget.no/Politisering-og-pedagogisk-motstand/I9788245025163. Boken er like aktuell for barnehagefeltet, for også barnehagen er gjenstand for de samme ønsker om effektivisering og måloppnåelser. Lars Løvlie har valgt å skrive i essay-form, noe som etter min mening gjør boken mer tilgjengelig enn mange bøker skrevet i en stram akademisk form. Men jeg må skynde meg å si at det ikke betyr at teksten er uten faglige referanser, tvert imot – forfatteren er solid forankret i tidligere forskning og teori. Det gir boken tyngde. Løvlie viser viktigheten av at pedagoger står opp for faget sitt og yter motstand mot det som kan rive ned årelange pedagogiske praksiser tuftet på kunnskap og erfaring. I møte med utålmodige politikere uten kjennskap til skolen – eller barnehagen – og uten kjennskap til barn, må profesjonen stå frem og kjempe for de verdiene som står på spill når reformiveren tar overhånd.

Den siste boken jeg vil trekke frem, er skrevet av barnehagelærer Birgitte Fjørtoft – og da skjønner nok de fleste at den må handle om lek: Perlet furunål, en innføring i barns lek (Universitetsforlaget). https://www.universitetsforlaget.no/perlet-furunal-1. Birgitte Fjørtoft har i en årrekke vært en ivrig talskvinne for leken i barnehagen. Nå har hun skrevet en glitrende bok som ikke på noen måte romantiserer leken, men som forteller og viser i klare ordelag hvorfor lek er det mest sentrale i barnehagelæreres arbeid med barn. Jeg har selv skrevet om lek i flere år, og vet hvor vanskelig den er å beskrive på en god måte. Lekens magi blir nærmest borte i det øyeblikket man skal sette ord på hva som skjer eller forsøke å forklare hva magien består av. Derfor er det så lett at det man skriver, enten blir nedlesset av tunge teorier som gjør at man glemmer hva det egentlig handler om, eller motsatt, at det blir banalt, romantisk eller fremstår som tøysete. Birgitte Fjørtoft klarer det kunststykket å balansere disse tingene. Hun har med teoretiske betraktninger og analyser samtidig som hun viser at lek også er tull og tøys. Det aller viktigste budskapet til Fjørtoft, er at lek er en viktig del av jobben som barnehagelærer. Det er gjennom å leke med barna at du som barnehagelærer viser barna at du er tilgjengelig, at du er «på deres parti», at du virkelig ønsker å komme nær og forstå hva som er viktig i barnas liv. Først da kan du ha håp om å fortjene barns lojalitet og barns tillit. 

Vi trenger ikke «voksne» i barnehagen

Anne Greve på 26. januar 2018

Egentlig er det ganske enkelt: for å heve kvaliteten i barnehagen, trengs det kyndig personale. Det er ikke noe hokus-pokus. Det samme gjelder på alle andre områder: det er dyktige elektrikere som sørger for at strømmen fungerer, det er kompetente flyvere som sørger for at vi flyr sikkert, det er dyktige leger og tannleger som er garantister for at vi får et godt helsetilbud, osv. De er ikke først og fremst «voksne», de er profesjonelle. Et kyndig barnehagepersonale er et personale som kan utøve profesjonelt skjønn i samværet med barna. Et slikt skjønn er avhengig av at man har både god teoretisk kunnskap og praktisk erfaring slik at man kan gjøre de rette vurderingene: Når er det viktig å la seg invitere inn i barnas lek, når er det nødvendig å gripe inn for å forebygge konflikter, hvordan kan jeg nå inn til et barn som isolerer seg, hvordan kan jeg møte barns uttrykk for motstand på måter som styrker barns selvtillit, hvordan kan jeg forebygge mobbing. Dette er bare noen av de daglige dilemmaene som barnehagelærere blir stilt overfor i sitt arbeid. Siden arbeidet handler om samvær med (små) mennesker, er det ikke mulig å utarbeide oppskrifter eller maler på hvordan ting bør løses. Enhver situasjon vil være ulik alle andre, og må løses på best mulig måte basert på barnehagelærerens kunnskaper og erfaringer. Barnets beste skal være styrende for hva man velger. Derfor er det ikke nok å være «voksen» i barnehagen. Det trengs kompetanse i tillegg, en kompetanse barnehagelærere har.

Det er ikke tvil om at det er mange dyktige assistenter og fagarbeidere i barnehagen. Men det å samspille med barn på måter som styrker barnets selvtillit i enhver situasjon, er komplisert. Det krever kompetanse. Mye kompetanse. Det får man gjennom utdanning og gjennom kontinuerlige refleksjoner med fagfeller. Gode assistenter er gull verdt i en situasjon der vi ikke har nok barnehagelærere. Men for å øke kvaliteten, trenger vi kompetansen barnehagelærere bringer med seg. Derfor oppfordrer jeg alle dyktige assistenter der ute: ta utdanningen. Du kommer til å bli en super barnehagelærer, og du vil oppdage at jobben blir enda mer interessant når du har teoretisk kunnskap i tillegg til din lange erfaring.

Nå ser det ut til at politikerne begynner å enes om en barnehagelærernorm og en bemanningsnorm. Det er på tide. Men husk at normen må gjelde gjennom hele dagen, det må tas høyde for at barnehagelærerne trenger tid til planlegging og etterarbeid, det skal avvikles pauser og gjennomføres nødvendige møter og samtaler med foreldre. I en barnehage er det ikke bare å sette inn en tilfeldig vikar. Små barn er avhengige av å ha kjente personer rundt seg, et stabilt personale som barnet kan bygge et tillitsforhold til. Derfor er det så viktig at bemanningsnormen og barnehagelærernormen tar høyde for at alt personale sjelden er til stede samtidig gjennom hele dagen.

Helt siden regjeringen Stoltenberg kom med «kvalitetsmeldingen» (Stortingsmelding 41 2008-2009. Kvalitet i barnehagen) for ti år siden, har vi hørt at politikerne har snakket om at det skal skje et «kvalitetsløft». Ti år er lenge å vente, og vi venter fremdeles. Men hva som må til for å heve kvaliteten, det vet vi: mange nok kompetente barnehagelærere.