Demokratiet vårt er tuftet på et samfunn der kunnskap står i sentrum. Politikere ønsker å treffe valg som er såkalt kunnskapsbaserte. Det bevilges store summer til forskning og kunnskapsutvikling. Med så mye forskning, kan det bli et problem å finne frem. I et komplekst samfunn, vil også forskningen sprike, kanskje særlig innen de humanistiske fagene. 

Kanskje er dette årsaken til at politikere på nasjonalt nivå i stadig større grad tyr til ekspertutvalg. Som eksempel kan nevnes at det i 2017 ble satt ned et ekspertutvalg som skulle se på barnehagelærerrollen, et annet ekspertutvalg skulle se på hvordan tilbudet til barn og unge med behov for særskilt tilrettelegging kan bli bedre i barnehage og skolen. I 2019 kom et ekspertutvalg som skulle se på hvordan skoler og skoleeier kan bidra mer til elevenes læring. Under koronapandemien var det selvsagt mange ekspertutvalg som skulle se på alle mulige konsekvenser av korona-tiltakene. I 2023 fikk vi ekspertutvalg som skulle se på rettssikkerheten i barnevernet, ett ekspertutvalg som skulle se på barns skjermbruk. Et annet ekspertutvalg skulle se på hvordan vi på en kostnadseffektiv måte kan bidra til bedre kosthold og utjevne sosiale forskjeller i kostholdet, og ett utvalg skulle se på barn i fattige familier. I 2024 har vi fått et ekspertutvalg som skal se på hvordan barnehage, SFO og skoler kan bidra til å utjevne sosiale forskjeller. Og dette er som sagt bare eksempler. Det finnes helt sikkert mange, mange flere ekspertutvalg. Unni Bleken poengterte allerede i 2011 at det den gangen de siste ti årene hadde kommet ikke mindre enn fem rapporter om kvalitet i barnehagen (Greve, m.fl. 2019).

Hva er forskjellen på disse ekspertutvalgene og den forskningen som drives? For det første er forskning mer tidkrevende, fordi den er langt grundigere. Det som kjennetegner mange av ekspertutvalgene, er at de skal være «hurtigarbeidende». Politikerne vil ha konkrete råd og forslag til tiltak raskt. Da har man ikke alltid tid til å vente på hva forskningen finner ut. For det andre er de som sitter i disse ekspertutvalgene, gjerne gjengangere. De tilhører ofte den delen av forskningstradisjonen som driver med «effektforskning», altså forskning som kan vise til effekter av tiltak som blir innført. Det er forskning som viser hva som «virker». Problemet her, er at det innenfor fagfelt som for eksempel pedagogikk, ikke er mulig å vite eller å finne ut hva som virker. Dette har man visst lenge, se for eksempel Gert Biestas artikkel Why  «what works» won´t work (Biesta, 2007), eller Hans Skjervheim om det instrumenalistiske mistaket (Skjervheim, 1972). Et annet kjennetegn ved ekspertgrupper er at de sjelden består av personer som kommer fra praksisfeltet; de som kjenner på kroppen hver dag hva det handler om, er sjelden med i slike utvalg.

Jeg mener at alle disse hurtigarbeidende ekspertgruppene er med på å undergrave den viktige forskningen som gjøres. Og siden politikerne har en tendens til å høre mer på «ekspertene» enn å sette seg inn i aktuell forskning, kan ekspertgruppene få for stor innflytelse. De bidrar til å forenkle en kompleks verden, der det ikke er én løsning på problemene, men der man må gjøre verdimessige avveininger. 

I for eksempel utdanningsforskning er det ikke mulig å finne ett svar på hva som er «riktig». Selve kjernen i pedagogikken er at det alltid vil være en usikkerhet og ikke minst et normativt element. Hva som anses som det beste å gjøre, handler om hvilket menneskesyn man har, men det handler også om konteksten man står i. Det som er riktig å gjøre én dag, er ikke nødvendigvis riktig en annen dag – eller senere samme dag. Det som er til det beste for ett barn, er ikke nødvendigvis til de beste for et annet barn. Derfor trenger vi forskning som kan få frem kompleksitet og mangfold, slik at vi står bedre rustet til å gjøre kloke valg. Ekspertutvalgene er i liten grad egnet til å fremskaffe slik kompleks kunnskap. 

Sammen med professor emeritus Per Brodal og barnehagelærer Kari Brodal har jeg skrevet et debattinnlegg i Aftenposten hvor vi kritiserer det siste ekspertutvalget om sosiale forskjeller. https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/8JeXWG/ekspertutvalg-med-daarlig-bakkekontakt

Referanser:

Biesta, G. (2007). Why «what works» won´t work: evidence-based practice and the democratic deficit in educational Research. Educational Theory, 57(1), 1-22. https://onlinelibrary.wiley.com/doi/full/10.1111/j.1741-5446.2006.00241.x

Greve, A., Jansen, T. T., Pettersvold, M., Røtnes, K., Soleheim, M. & Østrem, S. (2019) Førskolelærer, form framtiden! Barnehageforum.no. https://barnehageforum.no/artikkel.asp?artikkelid=6053

Skjervheim, H. (1972). Det instrumentalistiske mistaket. Dagbladet. https://pedagogiskefenomener.cappelendamm.no/binfil/download2.php?tid=2162128&h=3b9624951e99812142b1c96bd5d288d1&sec_tid=2160742