Inntrykk fra et besøk i en fransk «barnehage»
Først må jeg bare presisere: dette er ikke noe forskningsresultat, men basert på et inntrykk etter ett besøk én dag i en «école maternelle» i en klasse for 5-åringer i utkanten av Paris. I Frankrike går barn fra 3 til 6 års alderen i det som kalles «école maternelle». Rett oversatt betyr det «moderlig skole». Hvor det «moderlige» kommer inn, er ikke godt å si, men at det er en skole, er noe som slår en fort allerede ved første besøk. Jeg var altså i en klasse med 28 femåringer og én lærer.
Dagen startet kl. 8.30, og jeg ble bedt om å være ute i god tid, ellers ville jeg ikke slippe inn. Etter terrortrusselen, er det svært strengt hvem som slipper inn på skolens område. Foreldrene har heller ikke lov til å gå inn, men kan følge barna til porten. Barna samles i skolegården der de kan leke til de blir hentet av læreren kl. 8.45. Barna gikk samlet inn til klasserommet. De barna som skulle spise lunch i skolens kantine, fant frem sine navnelapper og hengte på en oppslagstavle på inngangsdøren til klasserommet. Etterpå skulle de trekke en ny navnelapp – denne gangen med en annens navn på – og lete etter det tilsvarende navnet som stod på stolene/benkene som var satt opp til en samlingsstund. Læreren fortale meg at dette var en måte å få barna til å kjenne igjen ord og bokstaver. Det virket som om alle barna klarte dette. Rommet var omtrent som et vanlig norsk klasserom. I den ene enden, foran tavlen, var det satt opp benker og stoler som et mini-auditorium til samlinger. I den største delen av rommet var det pulter som var satt sammen til ulike grupper. I dag lå det sjakkbrett på alle bordene, som et varsel om hva som skulle foregå (det var helt tilfeldig at det var dagen etter at Magnus Carlsen var blitt verdensmester på ny – det hadde de ikke hørt om). I den andre enden av rommet, var det en vask og diverse maleutstyr, og i et hjørne var det innredet en hems til lesing med en slags dukkekrok under.
Men nå satte altså alle de 28 barna seg til samlingsstund. Læreren samlet inn alle navnelappene og ba barna si den første bokstaven. De aller fleste sa feil bokstav, og ble da rettet på, men noen klarte det. Så ropte læreren opp hvem som skulle spille sjakk (halve gruppen) og hvem som skulle være med naboklassen og synge kor. Læreren fortalte meg hvor flott det var de dagene det var mulig å dele klassen på denne måten, noe som slett ikke var vanlig. Men før klassen delte seg, skulle en av guttene lede noe som de kalte for «frosken» (le grenouille). Det bestod i at alle skulle sitte med lukkede øyne og hendene på fanget. Gutten som ledet seansen, skulle slå på et rytmeinstrument når de skulle begynne – og når de kunne avslutte. Læreren fortalte meg at dette var som en slags meditasjon for barna, noe som skulle ro dem ned. Så ble det satt på en CD, og alle sang et par sanger fra denne.
Kl. 9.30 gikk så halve klassen avsted på kor, mens resten ble igjen for å spille sjakk. Alt var nøye planlagt og godt organisert, men det er ikke til å unngå at det ble en del bråk i overgangssituasjonene. Sjakken bestod i at hvit bare skulle bruke bønder og sort bare skulle bruke tårnene. Det var om å gjøre for minst én bonde å kommer seg over brettet uten å bli slått ut av tårnene, og tårnene måtte selvsagt forsøke å ikke bli slått ut av en bonde. Jeg fikk spille med en av jentene, og jeg tror vi var omtrent på samme nivå, så det gikk fint. Etter at sjakken var ferdig, ca. kl. 10.30, var det «friminutt» og alle barna gikk ut. Læreren begynte da med en gang å forberede neste time.
Noen av bordene fikk et kulespill «solitaire», noen fikk ferdigtrykte ark med hele alfabetet som skulle fargelegges, noen fikk ark med ferdigtrykte 3-tall og noen skulle dekorere ferdig utklipte julekort i A-5-format (gullpapp).
Kl. 11.15 gikk læreren ut og hentet barna igjen. Men det viste seg at de ikke skulle sette seg til bordene. Det var en god del bråk, men læreren klarte å få alle til å sette seg til felles samlingsstund uten å måtte heve stemmen. Så ble det høytlesning av bøker som handlet om geometriske figurer.
Kl. 11.30 kom en assistent inn og hentet de som skulle spise i kantinen. De andre ble hentet av familien for å spise hjemme.
Etter en to-timers lunchpause, ble det en ny samlingsstund med høytlesning, denne gangen om Rødhette. Så ble de faste gruppene ropt opp, og barna fikk beskjed om hva de skulle gjøre av de aktivitetene som var blitt klargjort før lunchen. Læreren gikk rundt til de ulike gruppene og hjalp til så godt hun kunne. Barna titulerte henne som «lærer», ikke med fornavn. Etterhvert som barna ble ferdige, kunne de ta frem leker (biler, lego) eller gå på «bibliotek-hemsen» eller i dukkekroken. Etterhvert ble det et ganske høyt støynivå, uten at det betød at noen bråkte spesielt. Det bare var veldig mange barn på et lite rom. Til slutt fikk alle beskjed om å rydde og gå ut.
Utelekeplassen var en stor asfaltert plass med ett klatrestativ. Ingen sandkasse, ingen grøntarealer – og ikke noe leketøy. Det var til enhver tid noen lærere som hadde inspeksjon i skolegården, men det var lite eller ingen direkte involvering i barnas lek. Læreren viste meg at det var en liten park eller hage i tilknytning til skolegården. Der var imidlertid porten stengt, og det var ikke lov til å gå dit uten at det var en planlagt tur sammen med en lærer.
Klokken 16 ble alle barna samlet i et fellesareal inne. De som skulle videre til skolefritidsordningen, ble hentet av en assistent. De andre måtte vente til foreldrene kom på utsiden av porten. Da ble de ropt opp en og en og fulgt ut til foreldrene.
Og snipp, snapp, snute – så var min dag i école maternell ute.
Hva kan vi lære? Mitt besøk er et ledd i et forskningsprosjekt som skal sammenligne franske og norske barnehager (Chidren at ´risk´- negotiating ´risk´in early childhood education and care), så forhåpentligvis kan vi lære mye av hverandre når vi har fått gjennomgått og analysert dataene våre i løpet av 2017. Men mitt inntrykk er i første omgang en stor beundring for min franske lærerkollega, måten hun klarte å vise barna respekt og anerkjennelse, på tross av at hun var alene med 28 små individer. Dernest er det tydelig i hvor stor grad barn i det franske skolesystemet må disiplinere sine kropper og sin oppførsel forøvrig. Det er lite rom for lek, kreativitet og medvirkning. Her gjelder det å tilpasse seg, oppføre seg og gjøre som man får beskjed om. Femåringer er som alle andre aldersgrupper en svært uensartet gruppe. Noen av barna klarte fint å følge med på både beskjeder, høytlesninger og sjakk/fargelegging av bokstaver og tall. Andre virket som de egentlig befant seg på en helt annen planet.
Jeg gleder meg til å gå dypere inn i forskningsmaterialet vårt og lære mer om den franske barnehagen og hvordan barn og lærere har det der.