Sunn – eller usunn – konkurranse?
En forkortet utgave av dette innlegget har stått i Dagsavisen 2.8.21.
Fagsjef i Norlandia Hege Cecilie Eikseth lurer i Dagsavisen 28.7. på hvordan vi havnet dit hen at eierskap får mer oppmerksomhet enn kvalitet i barnehagen. Det er lett å svare på. Der havnet vi da vi fikk kommersielle, gjerne internasjonale, konsern som begynte å drive barnehager for å hanke inn offentlige midler som profitt. Dette er relativt nytt i Norge. Vi har gjennom hele barnehagens historie hatt et mangfold av private og offentlige barnehager, men de private har inntil ganske nylig vært drevet av ideelle organisasjoner. Nå bukker disse barnehagene under fordi konkurransen med konsernene blir for stor. De kommersielle barnehagene klarer på regnskapstekniske finurlige måter å tjene store penger. Kritikken mot disse barnehagene retter seg mot eierskapet som tapper det offentlige for midler. Dette er midler som burde ha kommet barna til gode. Kritikken retter seg ikke mot de ansatte i barnehagene.
Det er uklart hvor Eikseth har det fra at det er «spesielt venstresiden og de ulike fagforeningene» som er opptatt av å snakke om utfordringene med eierskap, utbytte og innholdet i de kommersielle barnehagene. Meg bekjent er det en utstrakt kritikk mot slik drift fra et bredt faglig ståsted, uavhengig av politisk tilknytning. Eikseth bommer når hun hevder at det er en iver etter «å svartmale private istedenfor å bygge bru mellom private og kommunale barnehager». Kritikken handler ikke om private barnehager generelt, men de kommersielle barnehagenes mulighet til å ta ut profitt. Her burde man ha like retningslinjer som private skoler som ikke kan ta ut profitt på samme måte. Det er også uklart hvordan Eikseth kan slå fast at «tida etter barnehageforliket i 2002 har vist at mangfold og sunn konkurranse skjerper og forbedrer praksis til beste for profesjonen og barna». Tvert imot viser forskning, blant annet den ferske doktorgradsavhandlingen til Hanne Fehn Dahle, at mangfoldet forsvinner i de kommersielle barnehagene. Her er det standardisering som rår. Konkurransetanken slår inn for eksempel ved at ansatte ikke får lov til å dele gode ideer med barnehager utenfor kjeden. Slik konkurranse er ikke sunn.
Eikseth hevder videre at barnehagetradisjonen er ung. Ja, alt er relativt. Den første barnehagen ble etablert i Norge på slutten av 1800-tallet. Hennes neste påstand om at det foreligger lite forskning på sektoren, stemmer ikke. Faktisk finnes det etter hvert mye forskning på hva som skal til for å få god kvalitet i barnehagen. Nok kvalifisert personale er en av de viktigste faktorene. Det er altså ikke riktig det Eikseth hevder, at det ikke nødvendigvis er antall ansatte som er nøkkelen til barns trivsel, utvikling og læring.
Den groveste påstanden til Eikseth er imidlertid at «slagsiden [ved den nordiske tradisjonen] er ansatte som med kulturarven i hevd kan stå å se på uten å være mentalt og aktivt til stede i leken og aktiviteten.» Det kommer ikke helt klart frem hva Eikseth mener med dette, men det kan virke som om hun vil skape et inntrykk av at ansatte i tradisjonelle barnehager nærmest bare står og henger. Eikseth må ha fulgt dårlig med på forelesningene om barnehagens historie. Barnehagens kulturarv kan hentes fra Fröbels pedagogikk der observasjon av barna er barnehagelærerens viktigste redskap. Barnehagelæreren skal legge til rette for og delta i barns lek. For å få til det, må man være både mentalt og aktivt til stede i barnas liv.
Jeg er enig med Eikseth i at eierskap i seg selv ikke er viktig når vi skal diskutere barnehagens kvalitet og barns velvære i barnehagen. Det som er viktig, er en åpen diskusjon og en reell mulighet for ansatte til å komme med kritikk av føringer fra eier, uavhengig av hvem eieren er. Det finnes mange gode ideelle private barnehager. Men for at barnehagene skal kunne leve opp til sitt samfunnsmandat, må ikke ressursene tas fra barna for å havne i eiernes lommer. Både avhandlingen til Fehn Dahle og debatten den har skapt, viser en klar tendens til at de kommersielle kjedene lukker seg for kritikk, og at ansatte ikke får uttale seg om kritikkverdige forhold ved barnehagekjeden de er ansatt i. Dette svekker muligheten for faglig utvikling, noe som igjen svekker kvaliteten på tilbudet.