«Faren min er sterkere enn faren din»

Anne Greve på 1. juni 2018

«Bilen min er større en bilen din». «Norge skårer bedre på PISA enn Sverige». «Vår lærerutdanning er bedre enn deres». Hva er det med denne troen på at vi alltid skal strebe etter å være størst, best, flinkest? At det er konkurranse som skaper kvalitet? OsloMet  – storbyuniversitetet har som sitt hovedmål nr. 1 i strategiplanen at vi skal «utvikle lærer- og sykepleierutdanningene våre til å være landets beste». Jeg har aldri skjønt at dette kan være en god strategi. Det vil jo si at dersom lærerutdanningene (og sykepleierutdanningene) i resten av landet er skikkelig dårlige, behøver vi på OsloMet bare å bli bittelittegranne bedre, så har vi nådd hovedmålet vårt. Det forteller ingen ting om kvalitet. Hva med «OsloMet skal i samarbeid med de andre institusjonene som tilbyr lærerutdanning sørge for at Norge får en best mulig lærerutdanning»? Eller noe sånt?

Denne tankegangen om å være «best» føyer seg inn i måle- og veiediskursen som råder i resten av samfunnet med rapporteringer av målbare indikatorer. Det kan være fint men noen tall av og til, men det må brukes med fornuft og klokskap. Og så må man tenke over hva man IKKE får vite hvis man bare baserer seg på målbare størrelser. Kvalitet handler om så mye mer enn tall. På høyskoler og universiteter – og i skoler og barnehager – er tiden før sommerferien gjerne tiden for rapporteringer. Mitt inntrykk er at det er viktigere AT vi har fylt ut evalueringsskjemaene enn HVA som faktisk står der.

Tankegangen om målbare resultater som kan rangeres, forplanter seg videre til ulike programmer som noen skole- og barnehageeiere griper med begjær og pålegger sine ansatte om å følge til punkt og prikke. Det vil si at lærerne må legge vekk sitt profesjonelle skjønn og bare følge oppskriften. Et av de siste eksemplene på hvor galt det kan føre av sted, er programmet fra firmaet God Skole (sic) som ber lærere om å registrere barns uvaner. Barnas UVANER! Som de skal få på et skjema og ta med hjem, så foreldrene kan snakke med barna om at de ikke må lage grimaser, snu seg mot sidebordet, løpe i gangen eller drikke vann. Alt dette som barnekropper i vekst MÅ gjøre, nettopp fordi de er i vekst og utvikling. Og som vi voksne blir anbefalt å gjøre for ikke å stivne med muskel- og skjelettplager. Hva med å notere ned alle barnas styrker og heller sende dette skjemaet med hjem, så barn kan få størst mulig selvtillit og tro på egne evner? Jeg tror det ville gitt et mye bedre læringsmiljø. Men igjen – det krever kanskje mer, det er ikke alltid like lett å få ned på et skjema, det blir vanskeligere å rangere.

Heldigvis har vi mange eksempler på kloke lærere og barnehagelærere som gjør opprør mot rangeringsregimet. Men vi vet at det koster. Derfor må vi stå sammen, gjøre samarbeid til den kanskje viktigste kvalitetsindikatoren heller enn å være «best». Å være «best» oppfordrer til det motsatte: å sørge for at de andre er dårligere enn deg selv. Da er vi på vei til å skape et dårligere samfunn.

Vi trenger ikke «voksne» i barnehagen

Anne Greve på 26. januar 2018

Egentlig er det ganske enkelt: for å heve kvaliteten i barnehagen, trengs det kyndig personale. Det er ikke noe hokus-pokus. Det samme gjelder på alle andre områder: det er dyktige elektrikere som sørger for at strømmen fungerer, det er kompetente flyvere som sørger for at vi flyr sikkert, det er dyktige leger og tannleger som er garantister for at vi får et godt helsetilbud, osv. De er ikke først og fremst «voksne», de er profesjonelle. Et kyndig barnehagepersonale er et personale som kan utøve profesjonelt skjønn i samværet med barna. Et slikt skjønn er avhengig av at man har både god teoretisk kunnskap og praktisk erfaring slik at man kan gjøre de rette vurderingene: Når er det viktig å la seg invitere inn i barnas lek, når er det nødvendig å gripe inn for å forebygge konflikter, hvordan kan jeg nå inn til et barn som isolerer seg, hvordan kan jeg møte barns uttrykk for motstand på måter som styrker barns selvtillit, hvordan kan jeg forebygge mobbing. Dette er bare noen av de daglige dilemmaene som barnehagelærere blir stilt overfor i sitt arbeid. Siden arbeidet handler om samvær med (små) mennesker, er det ikke mulig å utarbeide oppskrifter eller maler på hvordan ting bør løses. Enhver situasjon vil være ulik alle andre, og må løses på best mulig måte basert på barnehagelærerens kunnskaper og erfaringer. Barnets beste skal være styrende for hva man velger. Derfor er det ikke nok å være «voksen» i barnehagen. Det trengs kompetanse i tillegg, en kompetanse barnehagelærere har.

Det er ikke tvil om at det er mange dyktige assistenter og fagarbeidere i barnehagen. Men det å samspille med barn på måter som styrker barnets selvtillit i enhver situasjon, er komplisert. Det krever kompetanse. Mye kompetanse. Det får man gjennom utdanning og gjennom kontinuerlige refleksjoner med fagfeller. Gode assistenter er gull verdt i en situasjon der vi ikke har nok barnehagelærere. Men for å øke kvaliteten, trenger vi kompetansen barnehagelærere bringer med seg. Derfor oppfordrer jeg alle dyktige assistenter der ute: ta utdanningen. Du kommer til å bli en super barnehagelærer, og du vil oppdage at jobben blir enda mer interessant når du har teoretisk kunnskap i tillegg til din lange erfaring.

Nå ser det ut til at politikerne begynner å enes om en barnehagelærernorm og en bemanningsnorm. Det er på tide. Men husk at normen må gjelde gjennom hele dagen, det må tas høyde for at barnehagelærerne trenger tid til planlegging og etterarbeid, det skal avvikles pauser og gjennomføres nødvendige møter og samtaler med foreldre. I en barnehage er det ikke bare å sette inn en tilfeldig vikar. Små barn er avhengige av å ha kjente personer rundt seg, et stabilt personale som barnet kan bygge et tillitsforhold til. Derfor er det så viktig at bemanningsnormen og barnehagelærernormen tar høyde for at alt personale sjelden er til stede samtidig gjennom hele dagen.

Helt siden regjeringen Stoltenberg kom med «kvalitetsmeldingen» (Stortingsmelding 41 2008-2009. Kvalitet i barnehagen) for ti år siden, har vi hørt at politikerne har snakket om at det skal skje et «kvalitetsløft». Ti år er lenge å vente, og vi venter fremdeles. Men hva som må til for å heve kvaliteten, det vet vi: mange nok kompetente barnehagelærere.