Stikkord: rammer for lek

Denne bloggserien bygger på boken Sammen i lek som kommer på Fagbokforlaget i slutten av februar/begynnelsen av mars. Boken er resultat av et forskningsprosjekt som jeg har holdt på med i flere år, sammen med universitetslektor i drama Knut Olav Kristensen og universitetslektor i barnehagepedagogikk Eilen Bergvik. Vi har forsket på hvordan læreres deltakelse i barns dramatiske lek i barnehage og skole kan inspirere til mer lek. I del seks kommer jeg med et eksempel fra en lærer som jobber mye med lek i skolen.

En av informantene våre, en skolelærer, var bekymret for alle de barna som ikke så lett kommer inn i leken. Når det er storefri på skolen og alle barna får beskjed om at de kan gå ut og leke, vil det alltid være noen barn som syns dette er veldig utfordrende. Denne læreren understreket derfor betydningen av at lærerne tar del i leken og lager noen trygge rammer. Læreren organiserte lek for alle barna fra 1. – 4. klasse – av og til også helt opp til 7. trinn. Barna kom sammen i grupper, ca 16 elever, stort sett fra samme klassetrinn, men noen ganger fikk hun eldre elever til å være lekassistenter som hjalp til med lek med de yngre. Den samme gruppen fikk leke sammen én skoletime (45 minutter) én gang i uken, 3-4 ganger, før en ny gruppe fikk slippe til. Læreren har valgt «hotell» som ramme for leken.

Barna begynte med å sitte i ring hvor de valgte hvem de ville være: turist, resepsjonist, jobbe i kafeen eller butikken, lege, hund eller kanskje en berømt fotballspiller. Da vi observerte denne leken, var det til og med én som valgte å være daværende statsminister Erna Solberg, som var der med datteren sin og skulle skrive brev hjem til mannen Sindre.

På et hotell er det plass til absolutt alle – både dyr og mennesker. Læreren hadde, med hjelp fra noen eldre elever, gjort i stand rekvisitter (pass, penger, kaker, kaffe, legeutstyr) og et stort utvalg av kostymer. Barna fikk litt tid til å forberede seg før leken begynte: resepsjonisten måtte ordne penger og romnøkler og brosjyrer, butikkansatte måtte sørge for at alle varene var utstilt og at det var vekslepenger i kassa, osv. For å gi dem denne tiden, tok læreren med alle «turistene» til et annet rom, hvor de lekte at de fløy til England. Da de landet, måtte turistene gjennom passkontrollen før de kom til hotellet. Læreren blandet seg ikke så mye, men fulgte med om det var noen som trengte henne – for eksempel hvis legen manglet pasienter eller en hund trengte å lære noen triks. Da kunne hun selv ta rollen som syk eller som en turist som var redd for hunder – og så gikk leken videre.

Selvfølgelig var det frivillig for barna om de ville delta i denne leken. Noen barn ville ikke være med, men de fleste barna deltok før eller senere. Selv innenfor rammen av et hotell, er det et viktig prinsipp at leken er fri, og barna kunne selv bestemme hva de ville gjøre. Vi spurte læreren om det ofte var konflikter, noe hun benektet. Det var svært sjelden at det oppstod konflikter. Hun observerte ofte at denne leken gjerne fortsatte utenom disse mer organiserte leksesjonene. Når barna hadde lekt sammen innenfor trygge rammer på denne måten, ble det lettere å leke sammen også i friminuttet eller etter skoletid også.

Jeg har allerede nevnt, med referanse til Faith Guss, at dramatisk lek kan bli betraktet som et spesielt språksystem som særlig barn behersker. Dette språket omfatter å bruke en dramatisk (symbolsk) form for å utrykke hva man vil. Når lærere skal delta i barns lek er det derfor viktig at de, på lik linje med barna, mestrer dette lekfulle språket. De må bruke den tiden som trengs for å skape et symbolsk uttrykk, tid til å reflektere over og kanskje gjenskape sine egne uttrykk, tid til å prøve ut sine egne symbolske uttrykk sammen med andre, tid til å repetere og forandre uttrykkene.

Det å mestre dette lekne språket omfatter både å mestre hva den dramatiske leken handler om og å bruke dette språket sammen med barn. Dette betyr at læreren må gi avkall på kontrollen og la seg fange inn i til-og-fra bevegelsen og være åpen for hva som kan skje. Læreren kan ikke tviholde på sine egne ideer, men må også lytte til de andre. Forskningsmaterialet i vår studie viser at noen av lærerne syns dette er vanskelig. De fortalte oss om lek som gikk i stykker fordi barna ikke fulgte det læreren hadde planlagt. Videre var det viktig at lærernes forslag bygget videre på noe som allerede hadde hendt i leken. Så er det opp til de andre deltakerne i leken å gjøre hva de vil med dette forslaget – forkaste det, eller bygge videre på det.