Å samtale og samhandle med barn
Dette innlegget er bygget på en forelesning jeg hadde på fysioterapistudiet høsten 2020.
Hovedbudskapet er at det å snakke med barn på mange måter er som å snakke med voksne eller hvem som helst. Utgangspunktet for å få til en god samtale eller en god samhandling med andre mennesker henger nøye sammen med hvilke holdninger man har til andre mennesker.
Diskursen om hva barn og barndom er har endret seg gjennom tidene. Barn har blitt sett på som sårbare, omsorgstrengende, robuste, uskyldige, noen barn blir betraktet som flyktninger, noen som minoriteter, barn kan bli ansett som en investering, som medborgere, rettighetshavere, noen barn kan ha behov for ekstra hjelp og støtte, noen har funksjonsnedsettelser, noen er klienter, noen er pasienter….listen kan gjøres nesten uendelig lang. Men det som er felles for alle barn, er at de er mennesker. Og i et land som legger vekt på menneskerettigheter, har også barn de samme rettighetene. Barn er først og fremst subjekter, personer som både er sårbare og kompetente, som både har behov for hjelp og støtte, og som har rett til å ytre seg og protestere på det de opplever som urettferdig.
Jeg har i tidligere blogginnlegg skrevet om min grunnholdning som barnehagelærer og barnehagelærerutdanner: at hvert enkelt barn/hver enkelt student hver dag skal oppleve å bli respektert og anerkjent. At hver enkelt skal erfare at de er viktige, at de har en betydning, at det spiller en rolle at akkurat han eller hun er til stede. Alle skal få kjenne at det den enkelte har å bidra med, blir verdsatt av de andre i omgivelsene.
Når vi tenker tilbake på vårt eget liv, vil de fleste huske episoder det det motsatte har skjedd: episoder der vi ikke har blitt lagt merke til, ikke blitt hørt, eller episoder der vi har blitt ledd av eller oversett. Det er minner som gjerne vekker til live vonde følelser. Men slike minner er også verdifulle, for de kan hjelpe oss med å forstå andre som kanskje har det på samme måten, og de kan hjelpe oss med å reflektere over egen væremåte: kan mine holdninger eller min måte å være på føre til at andre opplever å bli overkjørt, ikke anerkjent eller redusert til et objekt?
Berit Bae, som har skrevet mye om anerkjennelse og anerkjennende relasjoner, poengterer at anerkjennelse ikke er en teknikk, men en holdning og en væremåte. Det er en holdning som innebærer at vi ser den andre som et unikt subjekt. Det er vanskeligere enn det kanskje høres ut. Vi er på mange måter vant til å se særlig barn som objekter, objekter som skal evalueres, roses, irettesettes, osv. i et oppdragerøyemed. Men enten vi roser eller irettesetter, setter vi oss selv opp som dommere og gjør dermed den andre om til et objekt, et objekt som enten fortjener ros eller «ris» (selvsagt i overført betydning).
Å anerkjenne barn som subjekt innebærer også å anerkjenne barns motstand. Barn som protesterer, er ikke «ulydige» barn som må lære sosial kompetanse (=gjøre som den voksne sier). Barn som protesterer, enten verbalt eller kroppslig, utøver sin selvsagte rett til å ytre seg som en medborger i et demokratisk samfunn. Det betyr ikke at den voksne skal legge seg flat og abdisere som voksen autoritet. Men det betyr å møte barnets utsagn med respekt, ta ytringen på alvor og lytte til det barnet mener.
I sin doktorgrad analyserer Berit Bae (2004) kommunikasjonsmønstre som oppstår i dialog mellom voksne og barn. Hun finner at noen mønster er trange, mens andre er romslige. Eksempler på trange kommunikasjonsmønstre er spørsmål der det finnes ett riktig svar, der den ene har definisjonsmakten til å vite hva som er «riktig» og den andre blir redusert til et objekt som enten svarer riktig eller galt. Eksempler på romslige mønstre er når det stilles åpne spørsmål, når samtalen går mellom to med likeverdig subjektstatus, der man spør av interesse, ikke for å få et riktig (eller galt) svar.
For å få til et godt samarbeid og en god samtale med barn, må man rett og slett være genuint interessert i hva de faktisk har å si, ikke være ut etter å sjekke om svaret de gir, stemmer med ditt forhåndsdefinerte skjema. En felles oppmerksomhet om noe, der barn og voksen sammen er opptatt av noe, slik Skjervheim beskriver «det felles tredje», er et godt utgangspunkt. Men det er av og til lettere sagt en gjort. Derfor trengs det mye kompetanse for å arbeide med barn, enten det er som lærer eller som fysioterapeut eller i andre yrker som har med barn å gjøre.
Referanse:
Bae, B. (2004). Dialoger mellom førskolelærer og barn – en beskrivende og fortolkende studie (doktorgradsavhandling). Oslo: HiO-rapport 2004 nr. 25
Skjervheim, H. (2002). Deltakar og tilskodar. I: H. Skjervheim, J. Hellesnes & G. Skirbekk (red.) Mennesket (s. 20-35). Oslo: Universitetsforlaget.