Skal vi slutte å snakke om vennskap i barnehagen?
Dette innlegget er et foredrag som jeg holdt på Nordiske Impulsers webinar 24.11.21.
Vi kan da ikke slutte å snakke om vennskap – vennskap som er så viktig for barn? Mange barn forteller jo om at det de gleder seg til i barnehagen er nettopp å leke med venner, venner er det som gir livet mening som gjør det verdt å stå opp hver dag. Ja, det å ha en venn er en stor gave.Og det skal vi hegne om. Jeg mener at de ansatte i barnehagen skal ha stor respekt for og anerkjenne og hegne om de vennskapsrelasjonene barna har.
Men det er en ting som er virkelig dumt med vennskap, og det er at vi ikke kan bestemme hvem som skal være venner. Vennskap er frivillig, og det må være en gjensidighet. Begge må ønske å være venn med hverandre. Ellers kan vi ikke kalle det vennskap. Og dermed kan vi også risikere at det er noen barn som ikke finner en venn i barnehagen.
For noen år siden hadde jeg aldri trodd at jeg skulle si at vi skulle slutte å snakke om vennskap i barnehagen. Det var da jeg hørte om at noen barnehager opererte med vennskapsgaranti, at jeg begynte å lure. Nå tror jeg den kommersielle kjeden jeg hørte om den gangen har sluttet å garantere at barna i barnehagen skal få venner, men det kan jo tenkes det er andre som gjør det. Og hva betyr det? Da gjør vi etter min mening den flotte gaven som vennskap er, om til et press, noe man må oppnå for å lykkes.
Det hjelper ikke å si at de barna som ikke finner noen venner, kan bli venner med personalet – for det er ikke gitt at barna har lyst til å bli venner med de ansatte. Vennskap er frivillig og gjensidig. Og da er veien kort til å begynne med ulike verktøy og programmer for å sikre at barna får venner. Og da er vi i ferd med å ødelegge alt sammen – og veien kan ligge åpen for mobbing, noe jeg snart skal komme tilbake til.
Vi må altså klare å ha to tanker i hodet samtidig – og det er vi barnehagelærere og barnehageansatte gode til. For det første må vi respektere de vennskapsrelasjonene som er mellom barna. For heldigvis er det jo mange barn som får venner i barnehagen. Da må vi legge til rette for at disse vennskapene kan blomstre videre og ikke forsøke å skille barna med mer eller mindre dårlige begrunnelser: at barna har dårlig innflytelse på hverandre, at de som er venner blir så ekskluderende overfor andre barn, at det blir så utrolig leit hvis vennen ikke kommer i barnehagen en dag, og så videre.
Ja, alt dette kan jo være utfordringer, men da er det viktig å ha gode barnehageansatte som kan være en støtte: «jeg ser at du er lei deg i dag, er det fordi vennen din ikke er i barnehagen i dag? Det skjønner jeg godt. Kanskje vi skal lage en fin tegning til ham/henne som vi kan gi når han/hun kommer tilbake? Skal vi finne på noe sammen?»
For det andre må vi la være å gjøre vennskap til et press. Jeg har hørt om barn som har begynt å grue seg til å gå i barnehagen, fordi de ikke har noen «bestevenn». Det vi derimot KAN garantere, er at alle barn skal ha noen å leke med. For her kan de barnehageansatte gå inn. Barnehagelærere og andre ansatte i barnehagen som er gode lekere, kan la seg invitere med inn i barns lek eller invitere barn inn i sin egen lek.
Barnehagepersonale som er gode til å leke på LEKENS premisser, helt uten baktanker om at de skal styre leken på en bestemt måte slik at man oppnår ett eller annet læringsmål, de blir gode lekpartnere. Slike barnehageansatte får som regel en helt unik relasjon til barna, fordi barna opplever at de ansatte er genuint opptatt av å være sammen med barna, de er interessert i det barna gjør, de er interessert i å være sammen med barna for å ha det gøy, for å bli bedre kjent, for å finne på spennende ting. Det åpner seg en helt magisk verden når man begynner å leke, og de som deler den verdenen, får unike opplevelser sammen. Da KAN det tenkes at det utvikler seg vennskap også, men det kan vi ikke vite.
Da den amerikanske forskeren William Corsaro, som har forsket mye på vennskap, ble intervjuet om sine egne venner, fortalte han at han faktisk har flere venner i dag som var barn i de barnehagene han opphold seg i som forsker. Fordi han viste genuin interesse for det barna gjorde, ble barna interessert i ham også, så har de holdt kontakten helt til i dag når barna for lengst har blitt voksne.
Så det viktigste vi kan gjøre i barnehagen, er å legge til rette for lek og å delta i leken sammen med barn på lekens premisser. Det vil si at vi må godta at vi ikke kan gå inn og styre, vi kan godt komme med innspill og ideer, men på lik linje med barna må vi godta at våre ideer ikke alltid blir fulgt. Og vi må godta at vi ikke alltid blir invitert med i lek. Men viser vi oss som gode lekere, blir vi nok invitert med – for barn elsker å leke med voksne.
Hva skjer hvis vi snakker for mye om vennskap? Barna som kanskje ikke har noen venn, vil fort merke presset. Og så faller vi kanskje for fristelsen til å bruke alle disse verktøyene og programmene som lover at de kan utvikle barns sosiale kompetanse, utvikle vennskap: Alle med, De utrolige årene – bare smak litt på navnene på disse programmene. Men vær forsiktig. Min påstand er at slike programmer legger grunnen for at mobbing kan oppstå.
Slike programmer legger gjerne ansvaret over på barna. Og er det en grunn til at vi ikke har lykkes så godt med mobbeproblematikken, tror jeg særlig det kommer av at vi legger for mye ansvar over på barna.
Jeg pleier å si at hvis vi er interessert i å jobbe for å unngå mobbing, skal de 15 første spørsmålene vil stiller, være: Hva er det med MEG som gjør at mobbing kan forekomme i denne barnehagen. Hva er det med MEG som gjør at mobbing kan forekomme i denne barnehagen. Har jeg en væremåte som gjør at mobbing kan være mulig? Hender det at jeg snakker nedsettende om noen mens andre hører på?
Jeg tror at vi må ta inn over oss og vite at det er vi som har ansvaret. Hvis vi for eksempel gir irettesettelser til barn i plenum, hører jo alle som står rundt det samme. Alle får høre at «Nils» er en som får andre til å begynne å gråte hvis vi sier slike ting som «Se, Nils – så lei seg Kari ble nå på grunn av det du gjorde». Da jeg forstod hvor ille det kan være å gi irettesettelser i plenum, begynte jeg å tenke på at det ikke bare er det vi sier verbalt som betyr noe. Barn er eksperter på å lese kroppsspråk: det lille øyekastet til en kollega, det lille sukket – barna fanger det opp og forstår hvem det er de ansatte ikke liker. Og til og med det du ikke kan kontrollere som den lille rykningen i øyekroken, det litt stive smilet – det fanges opp. Barn er eksperter på slikt.
Derfor MÅ vi rett og slett jobbe med oss selv og ikke gi oss, men lete etter hva det er ved det barnet som gjør at jeg kan like det barnet på ordentlig, at jeg faktisk gleder meg til å møte dette barnet når jeg kommer på jobb. For her kan vi ikke jukse. Barn finner det ut.
Dette må vi jobbe med hver dag.
Jeg tror også at vi kan mislykkes i arbeidet med å unngå mobbing hvis vi tror at vi kan bli kvitt mobbing. Vi kan aldri bli kvitt mobbing.Vi mennesker er riktignok sosiale skapninger, men vi har det i oss at det er noen i ikke liker så godt, eller noen vi ikke vil ha med i leken. Derfor må vi jobbe med disse tingene hver dag. Og det er jo heller ikke slik at de barna som sliter mest med å få venner eller lekekamerater kaster seg rundt halsen på deg i det øyeblikket du viser at du vil ha kontakt. Nei, disse barna har ofte lært seg til at det lønner seg å ha avstand. Hvis de har blitt skuffet mange nok ganger, er det en temmelig forståelig reaksjon at man ikke vil sette seg selv på spill nok en gang ved å gå inn i en tettere relasjon. Da må vi ansatte i barnehagen igjen ha to tanker i hodet: respektere at barnet ikke vil ha noe med deg å gjøre akkurat nå, men samtidig vise at du ikke har tenkt å gi opp. Selv om du blir avvist, må du fortsette å vise at du er glad i akkurat dette barnet og at du vil bli kjent, vil leke med, vil være sammen med. Men det er vanskelig. Og vi har ikke lov til å gi opp. For dette er faktisk livsviktig.
Mobbing er farlig – både for den som mobber og for den som blir mobbet. Og i barnehagen har vi en unik mulighet til å vise at vi ønsker å være sammen med barna i leken. Men da må vi øve oss på å leke, vi må være villige til å la barna være læremestere og selv bli lærlinger.
Vi må godta at leken tar en helt annen retning. Og vi må gi barna inspirasjon: Eventyr. Sanger. Bilder. Turer. Dette kan vi jo. Vi må øve oss, så vi kan ha blikk-kontakt når vi forteller eventyret, ikke gjemme oss bak et sangkort eller et manuskript. Vi må vite hvordan vi fanger alle ungenes oppmerksomhet. Vi må klare å dramatisere enkle ting, bruke stemmen, bruke blikket – skape magien. Da kan det skje store ting. Da kan leken ta fart, da kan det begynne å svinge. Og hvem vet – kanskje det kan oppstå vennskap også?