Da har vi kommet til slutten av nok et år, et spennende år med hendelser som jeg tror vil dypt påvirke oss som institusjon og akademikere. Hvis vi zoomer langt ut og prøver å få et blikk over planetens affærer, har nok ikke dette vært et godt år. Tvert imot, det har på mange måter vært et Annus Horribilis. Nordpolen, Antarktis, Nice, Orlando, Paris, Berlin, Aleppo, Brexit, Putin, Duterte, Boris Johnson, Carl I. Hagen, Trump, Mossack Fonseca, Zika. Merriam Webster utpekte i forrige uke “surrealistisk” til årets ord; det er det ordet som oftest ble slått opp i året som gikk.
Men for rektoratet har nok året også styrket oss i vår besluttsomhet om hvor vi forsøker å ta institusjonen. Jeg vil dele noen av refleksjonene jeg sitter med nå når vi går inn i julehøytiden.
2016 har styrket vårt ønske om å ta et sterkere ansvar for å utdanne unge samfunnsborgere som har verktøyene for å skille løgn og demagogi fra fakta. Mens Merriam Webster mente «surrealistisk” er årets ord, mener Oxford Dictionaries at det er “postfaktuell”. Jeg skrev en artikkel i Dagsavisen med tittel “Dannelse i en postfaktuell tid” og Nina en kronikk i Khrono om Examen Philosophicum.
2016 har styrket vår oppfatning av at teknologifag generelt og IKT spesielt vil bli svært viktig for HiOA i årene framover. Teknologiutviklingen er en primærdriver for endringene i yrkene vi utdanner til og samfunnet vi forsker på og for. Denne prosessen er imidlertid substansielt aksellerert av den sammenfallende fremveksten av massive datavolum, smarttelefoner, appifisering av tjenester, tingenes internett, robotisering og renessansen til mitt eget fagområde, “kunstig intelligens”. HiOA søker derfor aktivt ut samarbeid med teknologitenkere som Simula og IBM for å være i front på forståelse av hvordan teknologi kan være med å påvirke, våre utdanninger, vår forskning og samfunnet rundt oss.
2016 har styrket vår tro på viktigheten av å substansielt øke forskningsvolumet og integreringen av forskningen i HiOAs virke. God, relevant og anvendt kunnskapsutvikling for samfunnet er viktigere enn noen gang før. I året som har gått har HiOAs ansatte gjort HiOA til en slagkraftig forskningsinstitusjon og en nøkkelleverandør av ny kunnskap om velferdssamfunnets utfordringer. Dette arbeidet skal vi arbeide videre med å styrke i det nye året.
2016 har styrket vår motivasjon til å internasjonalisere HiOA. Internasjonalisering styrker kvaliteten på forskning og utdanning, knytter næringsliv og akademia sammen på tvers av grenser, øker studentenes internasjonale kompetanse og forståelse for tverrnasjonale utfordringer og muligheter, styrker innovasjonsevnen og styrker personlig og institusjonell solidaritet. HiOA har 1 700 studenter med utenlandsk statsborgerskap, men har et godt stykke igjen til en internasjonal mobilitet blant ansatte og studenter som vi kan være fornøyd med. I 2016 startet vi derfor opp et institusjonelt internasjonaliseringsprosjekt som vi gleder oss til å videreføre i det nye året.
2016 har styrket vår motivasjon til å digitalisere HiOA. I året som har gått har vi ansatt direktør for digitalisering og infrastruktur som har startet en omfattende prosess med å strukturere og organisere et digitalt skifte. Vi har også startet opp et digitaliseringsprogram for å flytte utdanningene mot digitale læringsformer. I tillegg arbeider vi med Simula Research Laboratory for å utvikle et doktorgradsprogram og et forskningssenter i digitalisering.
2016 har styrket vårt ønske om full universitetsakkreditering. Vi mener HiOA er langt fremme i Europa når det kommer til å drive kunnskapsutviklingen for et moderne velferdssamfunn framover, men trenger tyngden som universitetsakkreditering gir. Norge trenger HiOA, dets kunnskap og ekspertise, mer enn noen gang. Det er derfor ledelsens oppdrag og plikt å arbeide systematisk for å fjerne alt som hindrer, forsinker eller svekker HiOAs arbeid, leveranser og gjennomslag. Og det største institusjonelle hinderet vi har i dag er at selv om vi etter alle internasjonale standarder er et fullstendig universitet, så kan vi ikke kalle oss det. Universitetsakkreditering vil gi oss mer autoritet og selvråderett til å utvikle våre master- og doktorgradsløp, bygge en profil som står i stil med vår allerede eksisterende utdanning og forskning, og få gjennomført viktige tiltak for å møte de utfordringene vi står overfor.
2016 har styrket vår motivasjon til å dyrke HiOAs egenart. Jo mer vi arbeider med forskriftene som setter rammene for vår søknad om å bli universitet, jo klarere blir det at dagens modell reflekterer et snevert, gammeldags og forenklet syn på hva et universitet skal være. Det er ikke bra for Norge. Vi bør heller fremme en heterogen, multifasettert sektor, hvor ulike institusjoner kan dyrke sine egenarter i stedet for å bli presset inn i en mal. HiOA vil ikke følge blindt i en løype, vi vil gå vår egen vei. Til beste for våre studenter og til beste for Norge.
2016 har styrket vårt ønske om å ta vårt ansvar for å påvirke utviklingen av norsk kunnskapspolitikk. Universiteter, høgskoler og forskningsinstitusjoner er ankere som bidrar med trygghet og retning for den norske kunnskapsøkonomien. Det er derfor viktig at vi deltar aktivt i den politiske debatten om hvordan disse ankerinstitusjonene best kan utvikles – om den skjer i sosiale medier, i nasjonale arbeidsgrupper, offentlige høringer eller avisene. For eksempel vil vi fortsette å være tydelige på at den vitenskapelige utviklingen er avhengig av en skarp omlegging til Open Science, at indikatorbasert styring kan bære galt av sted, at finansieringsmodellen er skjev og uheldig, at finansieringen av profesjonsrettet forskning må styrkes, og at todelingen av sektoren er hemmende for kvalitet og hindrer innovasjon og utvikling.
2016 har styrket vår oppfatning av hvor viktig det er å beholde en etisk og aktivistisk grunnfilosofi, og prøve å finne måter å følge denne opp i praksis. HiOA var en av initiativtakerne for Scholars at RIsk i Norge, og vil ønske en ny scholar som trenger omplassering til oss i det nye året. Arbeidet som gjøres for å sikre akademisk frihet er mer presserende enn noensinne, og en kamp vi ikke kan forholde oss passive til.
Til slutt, 2016 har styrket vår oppfatning av hvor viktig det er å ta vare på seg selv, og huske å ta en pust i bakken. Vi skal arbeide hardt hele året for å utvikle og formidle viktig kunnskap, og bygge en tryggere, kunnskapsbasert framtid, men som flyvertene forteller oss om og om igjen: Sett på din egen oksygenmaske først, det er bare da du kan hjelpe andre. Derfor, la deg oppsluke av Julekveldsvisa og historien om Snekker Andersen. Gå en tur på ski hvis du kan. Pust inn oksygenet. Lad batteriet. Og kom tilbake, klar til kamp.
Takk for innsatsen i året som har vært.