Kategorier
Digital kultur Innovasjon og entreprenørskap

En strategisk agenda for kunstig intelligens, data og robotikk i Europa

Ja, det var litt av et arbeid. Men nå er den siste versjonen av Strategic Research, Innovation and Deployment Agenda for Artificial Intelligence, Data and Robotics ferdig.   

Kunstig intelligens (AI), data og robotikk er eksempler på områder der Europa trenger en omfattende plan for å konkurrere globalt. Dette er definerende teknologier – de er ikke bare viktig for økonomien vår, de går dypere og er viktigere. De påvirker livene våre betydelig.   

Norges fremtid er sterkt knyttet til Europa.  Og Europas fremtid er avhengig av sterk, teknologisk evne og kapasitet. Det er ikke i Europas interesser å overlate helt til andre å forme fremtiden. Så Europa har en visjon; å lede verden innenfor pålitelig kunstig intelligens, data og robotikk, hvor mennesket står i sentrum, og kompatibel med europeiske verdier og rettigheter.

Europa har all den kompetansen som trengs for å utvikle seg raskt i implementeringen av disse teknologiene, men må nå rette sin energi mot å styrke sine innovasjonsøkosystemer, øke tilgjengeligheten av risikokapital, og stimulere entreprenørskap og fremragende forskning.

Denne strategiske agendaen er utviklet av the European Partnership on Artificial Intelligence, Data and Robotics, som er en av EU-kommisjonens foreslåtte «European Partnership». Den består av the Big Data Value Association (BDVA), Confederation of Laboratories of Artificial Intelligence in Europe (CLAIRE), European Laboratory for Learning and Intelligent Systems (ELLIS), European Association for Artificial Intelligence (EurAI), European Robotics Association (euRobotics), og EU-kommisjonen.

Dette var ikke var det enkleste dokumentet å utvikle. De fem organisasjonene som er engasjert i partnerskapet kommer fra forskjellige felt og har ulike posisjoner på en rekke områder.  Men de anerkjenner styrken av å samarbeide for å adressere alle aspekter av den europeiske visjonen for AI, data og robotikk. Heldigvis skal dokumentet gjenspeile både bredde og mangfold i stedet for forhandlet konsensus, og vi konsulterte med industri, foreninger, interessenter, medlemsland, enkeltpersoner, forskningsgrupper og forskere over hele Europa gjennom undersøkelser, workshops og forespørsler om skriftlige bidrag. Og siden det alltid er nye og bedre poeng å komme med, er det bra at den strategiske agendaen ikke er et dokument skrevet i stein. Gjennom årene med Horizon Europe vil den bli revidert flere ganger, og du vil få muligheten til å engasjere deg og utøve innflytelse.

Kategorier
Digital kultur Innovasjon og entreprenørskap OsloMet

Det Europeiske partnerskapet innen kunstig intelligens, data og robotikk

En av aktivitetene mine i år er å etablere the European Partnership on Artificial Intelligence, Data and Robotics i et samarbeid mellom fem Europeiske organisasjoner og EU-kommisjonen.

Partnerskapets mål er å mobilisere Europeisk industri innen kunstig intelligens (AI), data og robotikk innen årsskiftet, og sikre en substansiell finansiering av innovasjonsprosjekter som i sum bidrar til å plassere Europa i den globale fronten. Hvis alt går bra, vil partnerskapet mobilisere en milliard Euro i året fra kommisjonen og minst like mye i kommersielle midler.

Partnerskapet skal bidra til kommisjonens mål om å etablere europeisk suverenitet innen AI, data og robotikk. Partnerskapet vil levere grunnlaget for å etablere finansieringsprogrammer og mobilisere europeisk industri. Partnerskapet skal søke å berike innovasjonsøkosystemene innen disse fagområdene, koble den nyeste forskningen med europeiske innovatører, øke veksten av innovasjonsdrevne virksomheter, stimulere til innovasjon i små og store bedrifter og bidra til at disse  teknologiene blir tatt i bruk i europeiske offentlige institusjoner og private virksomheter. Partnerskapet vil bidra til en sterkere Europeisk posisjon i eksisterende markeder og etablering av nye. Det vil også trekke til seg investeringer for å skape økonomiske og samfunnsmessige verdier for Europas virksomheter, borgere og miljøet. Det vil fremme europeiske strategier innen AI, data og robotikk, inkludert kommisjonens fokus på å basere utviklingen på pålitelige, sikre og robuste teknologier, kompatible med EUs verdier og forskrifter.

Hvorfor er dette arbeidet viktig?

For det første er det områdene selv. Innen mange fagområder er det ikke så farlig, de kan utvikle seg som tilfeldighetene måtte ønske. Men AI, data og robotikk er sterkt samfunnstransformerende fagområder og teknologier. De vil forme vår framtid, hvordan vi arbeider, samhandler, og lever. Det vil være uklokt for Europa å overlate dette helt til andre regioner og land, regioner og land som kanskje ikke har de samme verdiene som vi finner forankret i Europa. Europeisk suverenitet innen AI, data og robotikk er et spørsmål om å ha en hånd på rattet som styrer vår fremtid.

For det andre dreier dette seg om at Europas evne til å styrke sin konkurranseevne og posisjon i den globale kunnskapsøkonomien, såvel som å takle miljømessige og samfunnsmessige utfordringer, er avhengig av dets evne til å etablere velfungerende økosystemer for forskning og innovasjon.  Verdiskapende økosystemer har et sterkt samarbeid mellom ganske ulike sektorer, inkludert næringsliv, gründere, investorer, akademia og offentlige myndigheter.  Men dette er Europa ganske dårlig på.

For det tredje er det pengene. Store penger kan drive frem endring. Så hvor mye penger blir det? Det er vanskelig å si, EU-parlamentet er ikke ferdig med budsjettdiskusjonene sine. Vi har tidligere ment at det var en god sannsynlighet at kommisjonen vil kanalisere en milliard Euro gjennom programmer og tiltak anbefalt av cPPen, men etter de siste nedskjæringene i rammene kan det hende beløpet blir lavere. Imidlertid, vi regner med at det vil bli substansielt.

Partnerskapet bruker et av EU-kommisjonens instrumenter for å mobilisere forsknings- og innovasjonsaktører, kjent som “co-programmed European Partnerships”. Instrumentet er orientert mot koordinering, samarbeid og tilpasning av nasjonale strategier og programmer.

cPPer er kontraktsmessige partnerskap mellom kommisjonen og aktører fra innovasjonsøkosystemene. En cPP er ofte etablert som en ikke-kommersiell type stiftelse som tjener som avtalepartneren til kommisjonen for implementering av instrumentet. En rekke organisasjoner og institusjoner mobiliseres som partnere i stiftelsen og er representert i dens styringsstruktur. 

Arbeidsgruppen oppgave er å etablere stiftelsen som skal drive partnerskapet og være avtalepartner for kommisjonen. Dette arbeidet inkluderer å etablere styringsstrukturene som er nødvendige for å drive arbeidet på en måte som sikrer maksimal deltakelse og representativitet for de kommersielle og akademiske AI-sektorene i Europa. Vi har publisert et utkast til prosjektplan og en strategisk agenda, “Strategic Research, Innovation and Deployment Agenda for AI, Data and Robotics” (gjerne forkortet “SRIDA”).

Partnerskapet består i dag av the Confederation of Laboratories of Artificial Intelligence Research in Europe (CLAIRE), the European Laboratory for Learning and Intelligent Systems (ELLIS), European Association for Artificial Intelligence (EurAI), the Big Data Value Association (BDVA), og euRobotics.  

Og for de av dere som har fulgt med, så ble altså CLAIRE etablert av OsloMet, Universiteit Leiden og DFKI (Deutsches Forschungszentrum für Künstliche Intelligenz) som et europeisk nettverk av forskere i kunstig intelligens (AI). OsloMet tok dette initativet for å bidra til å løfte Europas evne og kapasitet til å skape forskning og verdier basert på teknologier fra såkalte dypteknologier, altså teknologier som ikke er fokusert på sluttbrukertjenester. CLAIRE har på kort tid vokst seg til bli verdens største interessegruppe for AI-forskere, såvel som den største medlemsorganisasjonen for labber, forskningsgrupper og institutter innen AI.

Referansemateriale:

Et nettsted som beskriver initiativet.

Strategic Research, Innovation and Deployment Agenda for Artificial Intelligence, Data and Robotics 

Ti anbefalinger for et co-programmert europeisk partnerskap i AI.

En preliminær søknad

Kategorier
Universitet og samfunn

100 dager

For 100 dager siden stengte Norge ned. Noen fikk mye mindre å gjøre. Og noen fikk mye mer å gjøre. Vi som jobber i høyere utdanning er de privilegerte. Universitetssektoren i Norge er ikke avhengig av utenlandske studenter, og den er motsyklisk: Når en lavkonjunktur rammer, tar flere utdanning. Vi fikk mer å gjøre, risikofritt.

Mine to institusjoner, Kristiania og OsloMet, flyttet alle studieprogrammene og 30 000 studenter på nett over natten. Serverne knele i begynnelsen, men snart var det fikset, og i motsetning til mange andre land har studentene utstyr og tilstrekkelig digital infrastruktur. I løpet av disse 100 dagene har Kristiania holdt rundt 25 000 møter og forelesninger på én videoplattform alene, og jeg vil anta at det mellom Kristiania og OsloMet har vært avholdt rundt 100 000 nettbaserte møter og forelesninger.

Så, ja, dette fungerte på et vis for de fleste studieprogrammene. Men det er vanskeligere. Vanskeligere å være student, vanskeligere undervise, og vanskeligere å planlegge, styre og følge opp. Og det er lettere. Lettere å bli distrahert, lettere å falle av.

Vår bekymring denne våren har derfor vært hvordan vi skal unngå frafall. Bak begrepet, «frafall» er det mange liv. Liv som skal leves. Fremtider. Jo mer vi lykkes med å hjelpe studentene våre gjennom studiene, jo mer bidrar vi til gode liv. Hver eneste student er en fremtid. Hver eneste student er et univers.

For 100 dager siden stengte Norge ned, men nå åpner vi sakte opp. Og i 100 dager var arbeidet mitt her ved kjøkkenbordet. Zoom, skype, gotomeeting, webex, derved team, hangouts, jitsi, fra åtte til fem back-to-back. Torsdag kveld føles det som om hjernen min har blitt frityrstekt og fredag kveld fungerer jeg ikke. Det spiller ingen rolle. Vi er de heldige. Jeg er den heldige.

Kategorier
Digital kultur OsloMet Politikk og samfunn Ukategorisert Universitet og samfunn

Drapsroboter på en tirsdags kveld

Verden er i full fart på vei inn i et nytt våpenkappløp.  Det er drevet fram av fagområdet kunstig intelligens.

Tirsdag 18. Juni klokken 18 lanseres et opprop fra norske akademikere og teknologer.  Oppropet ber regjeringen om å arbeide for at beslutningen om å ta et menneskeliv aldri skal overlates til en maskin. Oppropet har, allerede før den offentlige lanseringen, fått støtte fra mer enn 600 personer, deriblant mer enn 140 eksperter i kunstig intelligens og en rekke toppledere og rektorer.  

Lanseringsseminaret vi finne sted på OsloMet, Pilestredet 46, og på listen over innledere står

Toby Walsh  er professor i kunstig intelligens ved University of New South Wales i Australia.  Han er medlem i det australske vitenskapsakademi, mottaker av den prestisjetunge Humboldt Research Award og forfatter av to bøker om kunstig intelligens for det generelle publikum.  Han er en ledende internasjonal stemme i diskusjonen om autonome våpen, og har i den forbindelse talt i FN i New York og Geneve om problemstillingen,

Cecilie Hellestveit forsker på internasjonal lov og væpnet konflikt. Hun har deltatt som individuell ekspert i det første ekspertpanelet om autonome våpen under Våpenkonvensjonen i Geneve, bidratt til en antologi om internasjonal lov og dødelige autonome våpensystemer, og skrevet om syntetisk biologi og folkerettens forbud mot biovåpen i Routledge Handbook on War, Law and Technology. Hellestveit er tilknyttet det nyopprettede folkerettsinstituttet (NAIL) og er medlem av Etikkrådet for Statens pensjonsfond utland.

Morten Irgens er prorektor for FOU ved OsloMet.  Han har en doktorgrad innen kunstig intelligens, og begynte sitt arbeid innen området på slutten av åttitallet ved Avdeling for kunnskapsbaserte systemer ved Senter for industriforskning. Han er grunnlegger av Actenum Corporation, et Canadisk AI-basert programvarefirma, grunnlegger av Confederation of Laboratories for Artificial Intelligence Europe (CLAIRE), som organiserer 3 000 forskere og 280 laboratorier og institutter innen kunstig intelligens i Europa, og initiativtaker til Norwegian Artificial Intelligence Research Consortium (NORA), en koalisjon av AI-forskningen ved syv universiteter og to forskningsinstitutter i Norge.  

Programmet varer i omtrent en time, etterfulgt av fingermat og mingling.

Påmelding: https://forms.gle/sTX4J4pVUYhkjBpm9

 

Kategorier
Innovasjon og entreprenørskap

MIT REAP Oslo og Akershus

Osloregionen har de siste årene utviklet et kunnskapsintensivt og konkurransedyktig næringsliv, og en betraktelig økt entreprenørskapsaktivitet. Imidlertid, når man ser på forutsetningene for verdiskaping, er regionen ikke like suksessfull som sammenliknbare regioner.

Regionen innoverer ikke nok. I snart hundre år, helt siden Schumpeter sine dager, er innovasjon gjenkjent som drivkraften i økonomien. Men det er krøll på tråden, rusk i maskineriet.  Et viktig skritt er å forstå hvordan regionens innovasjonsøkosystem, og hvordan de ulike komponentene i økosystemet fungerer sammen – eller ikke. Men det er komplekst.

En rekke aktører i Oslo og Akershus har derfor gått sammen i et prosjekt leder av MIT (Massachusetts Institute of Technology) for å analysere dette maskineriet og komme med forslag til endringer. Programmet heter «Akselerasjonsprogram for regionalt entreprenørskap» (Regional Entrepreneurship Acceleration Program, forkortet REAP), som gjerne er forkortet MIT REAP. Hensikten med programmet er å bistå regioner med å utarbeide en evidensbasert og aksjonsrettet strategi for utvikling av det regionale økosystemet for innovasjon og entreprenørskap.

For snart hundre år siden, under 1920-årenes nedgangstider, begynte et fruktbart samarbeid i New England-området mellom kunnskapssektoren, industri og offentlig sektor. Viktigheten av denne aktørtrioen og dens gjensidige avhengighet ble etterhvert ganske åpenbar: offentlige myndigheter bruker skatteinntekter til å finansiere kunnskapsinstitusjoner for å forske fram innovativ teknologi, næringslivet utvikler og markedsfører produkter, som igjen skaper vekst, velstand og økte skatteinntekter. Verdiskapingen krever at det offentlige nærmest blindt  finansierer kunnskapsutvikling, fou og infrastruktur som er bred, omfattende og med en langsiktighet som næringslivet og øvrige aktører i samfunnet aldri ville kunne gjort.

Det tok frem til 1990-tallet før dette ble formulert som modellen «Triple Helix», eller trepartsmodellen. Tenkningen rundt rollene til aktørene utvilet seg fra å være nokså isolerte aktører hvor outputen fra en aktør var inputen til en annen, til interessenter som samarbeider om verdiskaping, forskning og utvikling.

Det er enkelt å se for seg at trepartsmodellen kan utvides på ulike måter. Hvis vi ønsker å forstå hvordan vi kan legge forholdene til rette for økt innovasjonsdrevet entreprenørskap, er det svært nyttig å inkludere investoren og entreprenøren i innovasjonsmodellen.  Det gir oss en fempartsmodell (eller pentahelix-modell) med fem hovedaktører: det offentlige, kunnskapssektoren, næringslivet, investorer og entreprenører.

Dette er  kritiske interessenter i et verdiskapningsperspektiv, og modellen MIT REAP Oslo og Akershus benytter denne pentahelix-modellen som verktøy for å forstå innovasjonsøkosystemet i regionen. Prosjektet utreder muligheter og utfordringer i økosystemet, utarbeider strategier og tiltak, og etablerer et aksjonsrettet program. Til syvende og sist er målet med programmet å styrke den økonomiske og samfunnsmessige utviklingen i Oslo og Akershus.

Prosjektet har etablert en kjernegruppe med følgende deltakere:

  • Investorsiden: Henning Vold, partner i Norvestor.
  • Gründer: Ståle Løvbukten. Seriegründer
  • Akademia: Amir Sasson, prorektor for Innovation and Outreach ved Handelshøyskolen BI.   Morten Irgens, prorektor for forskning og utvikling, OsloMet.
  • Etablert næringsliv: Tom Lehrmann, seksjonsleder Digital Tribe, Bedriftsmarked, DNB
  • Myndigheter: Jan Fredrik Lockert, næringssjef Oslo kommune, og Øyvind Michelsen, fylkesdirektør Akershus fylkeskommune.

Prosjektleder er Ingvild Jøranli, og sekretariatet består av Ingrid Jøranli og Gry Helene Stavseng.

Den forrige artikkelen i denne serien, «Krøll på tråden. Rusk i maskineriet» snakker litt om utfordringene i Oslo og Akershus. MIT REAP Oslo og Akershus har en nettside. Du kan også lese om MIT REAP Oslo og Akershus på MITs nettsider.


Seriegründer Ståle Løvbukten snakker på nettverkskonferansen til MIT REAP Oslo og Akershus.
Kategorier
Innovasjon og entreprenørskap

Krøll på tråden? Rusk i maskineriet?

(Om innovasjonsdrevet entreprenørskap i Oslo og Akershus)

Et uttrykk sier at det skal en landsby til for å oppdra et barn.  Vel, det skal en landsby til for å løfte en entreprenør til suksess.  Dette gjelder i spesielt stor grad for innovasjonsdrevet entreprenørskap, som ikke bare krever mer spesialisert kompetanse og mer finansiering i tidligfase, men også et velutviklet innovasjonsøkosystem.  En landsby, med andre ord.

Hvis vi tenker på på innovasjon i et samfunn som en maskin som produserer verdier (i form av bedrifter, arbeidsplasser, forbedrede prosesser, inntekter, investeringsavkastning, og så videre), så er inputen til denne maskinen alt som påvirker outputen. De viktigste delene av dette er selvfølgelig kapital, ressurser og infrastruktur, men hva betyr egentlig det? Virkeligheten er kompleks, og det er en rekke forhold, aktiviteter og aktører i økosystemet  som påvirker hverandre.

Dette ser vi i Oslo og Akershus, som de siste årene hatt en svært interessant utvikling for innovasjonsdrevne entreprenører og bedrifter.  Nå er det lettere å finne informasjon og det er lettere å nå ut til markedet. Det er etablert en rekke inkubatorer, næringsklynger, akseleratorprogrammer, felles arbeidslokaler og møteplasser for å koble gründere og venturekapital, også av universitetene og høyskolene for å øke samspillet mellom kunnskapsmiljøer og næringsliv. Vi ser også at  etablerte selskaper knytter seg til entreprenørskapsmiljøene for å trekke veksler på kompetanse og nettverk.

Oslo og Akershus har også en større tilgang på kunnskapsrik kapital enn før.  Fra 2014 til 2018 økte antallet investeringer på mer enn $10 millioner fra 17 til 130. I denne perioden har investeringer i nye teknologiselskaper gått fra å ligge lavest blant de nordiske hovedstedene til å ha tatt igjen både København og Helsinki. Andre attributter vi vet er tiltrekkende for kunnskapsarbeidere, investorer og bedrifter, inkluderer en høyt utdannet arbeidsstyrke, kultur, en høy livskvalitet og gode muligheter for å kombinere karriere og et godt liv. Og her skårer Osloregionen svært høyt sammenliknet med tilsvarende byregioner.

Men selv med alle disse positive inputparametrene vet vi at det må være noe med denne innovasjonsmaskinen som ikke fungerer optimalt. Selv om det er store investeringer i offentlig FoU, henter ikke regionen ut mye ut i form av innovasjon (hverken produkt-, prosess-, organisasjons- eller markedsinnovasjon). Det er lavere overlevelsesrate blant oppstartsselskapene i regionen enn i sammenliknbare regioner, og få selskaper skalerer. Sammenliknet med andre regioner er det for lite samarbeid mellom kunnskapsinstitusjoner og næringsliv, unge lærer ikke nok om innovasjon og entreprenørskap i utdannelsene, og det er lav kunnskap om hvordan kompetansetilgang påvirker vekstmulighetene for nye selskaper som etableres.

Videre er det relativt lite privat risikovillig kapital i Norge, overgangen til mer innovasjon i offentlige anskaffelser går sent, pensjonssystemet hemmer mobilitet i arbeidsmarkedet, det offentliges FoU-støtte (både til industri og akademia) er bedre egnet til å støtte eksisterende styrker enn nye sektorer og nye områder, sektormodellen forvitrer forsknings-og innovasjonsansvaret og reduserer evnen til koordinering, det er manglende støtte for scale-ups, Norge har ikke hatt et koordinerende IKT-departement, og finansieringsmodellen styrer universitetene bort fra engasjement med arbeids- og næringslivet.

Det er altså rusk i maskineriet. Men kjenner vi til alt rusket? Og er noe av rusket uvesentlig? Hvordan finner vi ut av dette? Hvis dette var opplagt kunnskap, ville alle regioner kunne optimere inputparametrene i innovasjonssystemet. Et viktig skritt er å forstå hvordan regionens innovasjonsøkosystem, og hvordan de ulike komponentene i økosystemet fungerer sammen – eller ikke. Men det er komplekst. Neste artikkel, «MIT REAP Oslo og Akershus«, forteller litt om hvordan vi har tenkt å finne ut av dette. Og forrige artikkel i denne serien, «Benz? Jeg ville heller hatt en Irgens«, forteller om hvordan det kan gå dersom vi ikke har noe økosystem å snakke om.

Kategorier
Innovasjon og entreprenørskap

Benz? Jeg ville gjerne heller hatt en Irgens

Jeg har en gammel bil, en MGB som jeg tok med meg fra Canada.  Selv om jeg ikke kan bruke den store deler av året her i landet, så er jeg veldig glad i den.  Men helst skulle jeg kjørt rundt i en Irgens. Eller kanskje en Bjering eller en Troll. En av mine forfedre, Paul Henning Irgens startet i slutten av 1870-årene et mekanisk verksted i Oslo. I 1880 hadde han en konstruksjon for en forbrenningsmotor og planene for en bensindrevet bil. Han bygget en båtmotor, tok patent på en gassturbinmotor, og prøvde å finne investorer til å starte produksjon av biler.  Men det var ingen som så behovet for en hesteløs vogn, og Irgens klarte ikke å få bygget sin første bil før i 1887. Samme året begynte Benz verdens første kommersielle produksjon av motordrevne biler i Tyskland. I 1895 flyttet Irgens verkstedet sitt til Bergen og bygget bussen  ”Alpha”. Myndighetene godkjente ikke oppfinnelsen for bruk på veiene; de mente den var for tung (med 20 passasjerer) og for rask (med en toppfart på 15 km/t). H.C. Bjerring bygget på Gjøvik Automobilværksted i tidsrommet 1920 til 1925 en bil for de spesielle forholdene i regionen – veiene var så smale om vinteren at vanlige biler ikke kunne komme fram.  Bilen Bjerring konstruerte var smal, den hadde motoren i mellom sjåføren og passasjeren, og man kunne skifte ut forhjulene med meier.  Men snart ble veiene bredere og snøbrøytingen mer effektiv, og nisjeproduktet for smalt. I 1955 i Lier dro Per Kohl-Larsen i gang et konsortium for å bygge ”Troll”, den første bilen utenfor USA med glassfiberkarosseri. Troll gikk konkurs etter å ha produsert fem biler.  Det viste seg umulig for Kohl-Larsen å få norske myndigheter til å gi salgstillatelse for flere enn femten biler i det norske markedet – fordi de var redde for at en norsk bilindustri ville forstyrre handelsavtalene med Sovjetunionen om eksport av norsk fiskemel i retur for import av Østeuropeiske biler. Og spoler vi fram til 1973 finner vi far og sønn Ringdal, eiere av Bakelittfabrikken på Aurskog, som under oljekrisen i 1973 fikk ideen om å lage en elektrisk bil med plastkarosseri. Rundt tusenårsskiftet lanserte de TH!NK Classic, en toseters bybil som ble solgt i vel 1.000 eksemplar. Og for å gjøre nok en lang og komplisert historie kort: Så riktig og fremtidsrettet det enn var å satse på elektriske biler, kunne bilene fra Think bare få hjertene til ihuga miljøaktivister til å banke. Resultatet er ikke mer enn en historiebok, en Troll-bil på Norsk Kjøretøyhistorisk Museum på Lillehammer, og en rad med tapte muligheter. Irgens, Bjerke, Kohl-Larsen og Ringdal hadde mange talenter, men det er ikke nok.  For at verdiskaping skal skje må samfunnet rundt entreprenørene komplementere dem på ulike måter, for eksempel i form av rådgivning om finansiering, markedstilgang, design, skatteordninger, politisk påvirkning, og eksportstøtte. Et uttrykk sier at det skal en landsby til for å oppdra et barn.  Vel, det skal et velutviklet økosystem til for å løfte en entreprenør til suksess. Dette er en del av en artikkel tidligere trykket i Khrono.
Kategorier
OsloMet

Samvær er det fineste du kan gi

Det er seks tusen kilometer fra Oslo til Nordpolen.  Men i min lille familie flyr vi nesten åtte tusen kilometer i nesten motsatt retning, til Santo Domingo i Den dominikanske republikk.  Julen tilbringer vi sammen med Florissas familie, og selv om mye er annerledes, så er mye likt.

Her som hjemme er det alltid mye styr, med gaver, mat og dekorasjoner, men heldigvis så skjer det noe som av en eller annen grunn alltid kommer litt overraskende: Plutselig så stilner støyen, og vi sitter og snakker sammen på en litt annen måte, vi lar samtalene dvele, vi  sover litt mer, vi leser en bok uten å ha det travelt.

Og vi sitter rundt bordet og gleder oss over å være sammen. Det er dette som gjenkjenner høytidene, det er det å være sammen og tenke på de vi ikke er sammen med.  Disse timene og dagene er dyrebare. Men la oss løfte blikket opp og huske at denne følelsen av takknemlighet og glede er den samme følelsen mennesker på alle kroker av jorden, tilhørende alle religioner, føler når de møtes for sine høytider.  Å være sammen styrker oss og det styrker båndene som knytter oss sammen. Men la ikke det svekke båndene som knytter oss alle sammen, uansett språk, klima, rettene som står på bordet eller sangene vi synger. La ikke en styrket samhørighet skape en sterkere følelse av oss-mot-dem, hvem nå “dem” eller for den saks skyld “oss” er.

Nå sitter jeg i døren og ser ut på hagen og gaten bortenfor, og ruger litt og tenker. Det er et voldsomt regnskyll som lager et svare bråk.  Jeg har aldri noe annet sted opplevd så voldsomme regnskyll, ei heller så klare dager, som her i Santo Domingo.

Ved siden av meg sitter far i huset, Don Juan.  Når regnskyllet letter vil den sterke solen brenne bort alle spor av skyfallet, kattene vil komme ut i gatene igjen, ståket og bråket fra nabobygningene vil tilta, og Marino, sjåføren, vil kjøre ham til jobben.

Don Juan har tatt seg litt mer fri enn vanlig. Han jobber fortsatt full tid,  går på jobb hver arbeidsdag klokken ti, og kommer hjem en eller annen gang mellom seks og syv på kvelden. Men han er 91 år, og denne julen har jeg tenkt en del på at alt har en begynnelse og alt har en slutt. For å sirkle tilbake til en begynnelse, tenker jeg på julehilsenen fra rektoratet i 2016, hvor min hilsen var ganske enkel;

hvis du vet at du kommer til å ha det fint i jula, gjør noe for noen som kanskje ikke har det. Og husk at ofte er samvær det fineste du kan gi.

Ta dette litt videre. Tenk litt på hvordan du kan gjøre litt i året som kommer for de som ikke har det like bra som deg.   Det er 21 000 studenter på OsloMet og 2 300 ansatte. Det er mye kraft i så mange mennesker.

Det var oppfordringen.  Men oppfordringen kommer ikke uten en dyp takknemlighet for både innsatsen og storsinnet til dette samfunnet som OsloMet er.    

I år ble vi universitet.  De to første årene i åremålsstillingen min brukte jeg jula på å arbeide med universitetsakkrediteringssøknaden. Det var en stor og tung jobb for alle i rektoratet og i universitetsprosjektet. Imidlertid dreide det meste seg ikke om å skrive en søknad, men å utvikle et universitet.  Det har vært et voldsomt løft. Vi hentet inn to nye institutter til SVA og doblet dets størrelse, etablerte kompetansesenteret for arbeidsinkludering, forskningssenteret HousingLab, forskningsinstituttet SimulaMet, preinkubatoren Grundergarasjen, et doktorgradsprogram i ingeniørvitenskap og en rekke utviklingsprogrammer for forskningsaktiviteten, og vi doblet antall ph.d.-studenter, publikasjoner og prosjekter.

Det står det respekt av. Jeg tar av meg hatten for fakultetene, sentrene og avdelingene i fellesadministrasjonen som har jobbet som helter.  Jeg ønsker dere alle en velfortjent jul og at dere i 2019 begynner å høste fruktene av alt det gode arbeidet dere har gjort.  Gratulerer, og godt nytt år.

Nå har det lettet, og Don Juan går til bilen. Jeg trykker på “publiser”, og gir noen jeg er glad i en klem.  

 

Kategorier
OsloMet Universitet og samfunn

Teknologiuniversitet OsloMet

Teknologi er en sterk driver for utviklingen av samfunnet; av offentlig sektor, helsesektoren, norsk næringsliv og vår evne til å konkurrere på eksportmarkedet. Da trenger Norge kunnskapsintensive bedrifter med kompetente ansatte som forstår teknologi fra innsiden og ut. Dessverre rapporterer en stor del av europeiske og norske arbeidsgivere at de har problemer med å finne kompetansen.   Ingeniør- og IKT-fag er blant yrkesgruppene det er størst mangel på arbeidskraft på, og denne diskrepansen vil øke [1].  En framskriving estimerer et behov i løpet av de neste 20 årene for 25 000 flere programvare- og applikasjonsutviklere, 20 000 sivilingeniører og 10 000 ingeniører [2].

Problemene med å sikre tilstrekkelig fremtidig teknologikompetanse har spesielt store konsekvenser for Osloregionen, som med nesten 100.000 teknologiarbeidsplasser er Norges desidert største teknologiregion. Her har OsloMet, som har den eneste ingeniørutdannelsen i hovedstaden, en særlig viktig rolle å spille.

Dette ansvaret er OsloMet sterkt opptatt av, og har arbeidet målrettet med å styrke seg som et teknologiuniversitet.  OsloMet har eller er i ferd med å etablere nye og omfattende masterprogrammer og et nytt doktorgradsprogram i ingeniørvitenskap, som, interessant nok, også er designet for å levere kandidater til ikke-akademiske karrierer.

Utviklingen av studieprogrammer krever utvikling av fagmiljøer og forskningsområder. OsloMet har i flere år utviklet en rekke interessante forskningsgrupper i eller tilknyttet teknologi, inkludert forskningsgruppene Applied Artificial Intelligence, Automation, Robotics and Intelligent Systems, Mathematical Modelling, Living Technology Lab, Motion Analysis Lab, Digital Innovation and Strategic Competence in Organizations, Universal Design of ICT, Autonome Systemer og Nettverk (ASN), Innovasjon og bærekraft i bygg og konstruksjoner, Diagnostisk teknologi og bedre medisinering – DIAMED.

OsloMet har også etablert et flittig brukt makerspace med over 700 registrerte brukere så langt. I år har vi vunnet flere større prosjekter, og utviklet et stadig sterkere samarbeid mellom helsefagene og teknologifagene.

Ser vi fremover ser det ut til at digitaliseringen av samfunnet spesielt vil øke behovet for dataingeniører. En fersk rapport viser at IKT-næringen er Norges tredje største eksportnæring, og selger nå for langt mer i utlandet enn det leverandørindustrien til olje og gass gjør, dobbelt så mye som sjømatnæringen, og dobbelt så mye som laks [3].  Og den er i rask vekst.

Men næringen er tydelig på at mangel på IKT-kompetanse er den største hindringen for vekst [4].  Og vi ser også at det ikke bare er antallet kandidater som er utfordringen, men også deres kompetanse. Innholdet i utdanningene matcher ikke behovene i markedet godt.

Disse utfordringene er spesielt store for Osloregionen. Her ligger mer enn 70 prosent av den norske IT- og programvarenæringen konsentrert.  Dette er derfor en spesielt viktig oppgave for OsloMet.  OsloMets omfattende utvikling av sine studieprogrammer inkluderer derfor å levere nye studieprogrammer i IKT, og å gjøre det i nært samarbeid med regionens bedrifter.

Parallelt med å utvikle studieprogrammer, har Institutt for informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) ved OsloMet arbeidet målrettet med å øke forskningsaktiviteten, både igjennom eksterne forskningsprosjekter og artikkelpublisering.  Instituttet genererte i fjor 1,73 publikasjonspoeng per akademisk ansatt (som er like bak Institutt for informatikk ved UiB, men foran Institutt for informatikk ved Universitetet i Oslo, som figuren under viser).

I samarbeid med Simula Research Laboratory etablerte vi i år SimulaMet Center for Digital Engineering. Senteret er lokalisert på campus, har allerede 30 ansatte, og er på vei til å bli 40 i løpet av våren.  Senteret skal også levere kompetanse og undrervisning til studieprogrammene, inkludert det nye doktorgradsprogrammet.

I arbeidet med å drive denne utviklingen har OsloMet også tatt en tydelig rolle innen kunstig intelligens (AI) og autonome systemer.  Universitetet har en rekke forskningsgrupper innen AI og robotikk, som nå er samlet i OsloMet AI Laboratory.

Med OsloMet har altså Osloregionen en sterk teknologiaktør å spille på.

 

Mer

[1] «Fremtidige kompetansebehov I — Kunnskapsgrunnlaget. Utredning fra utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon 22. mai 2017.», NOU 2018: 2, Kunnskapsdepartementet 2018.

[2] «Norway’s new jobs in the wake of the digital revolution», Stefan Fölster, NHO, 2018.

[3] «Verdiskaping og internasjonalisering i IKT-sektoren», Menon Economics, på oppdrag av IKT Norge og Eksportkreditt. Lenke.

[4] Kritisk mangel på IKT-kompetanse, IKT Norge 2015, Lenke.

 

Flere av mine bloggartikler: https://blogg.hioa.no/mortenirgens/

Følg meg på sosiale medier:

Kategorier
OsloMet

Fire år i rakettfart

Nå er det fire år siden jeg begynte på OsloMet, først som forskningsdirektør, og ganske raskt deretter som prorektor for forskning. Og det må jeg si, dette har gått i rakettfart.  

I år ble vi universitet, og Norges hovedstad har endelig to universiteter.  Det er ikke bare viktig for Oslo og Oslos plass blant kunnskapsbyene i Europa, men også for resten av landet.   I denne prosessen har instituttene, fakultetene, sentrene og fagmiljøene gjort en fabelaktig innsats. Fra 2014 til 2018 har vi hatt

  • en dobling i antall ph.d.-studenter,
  • en dobling i antall prosjekter finansiert av Forskningsrådet,  
  • en dobling i antall EU-søknader,
  • en firedobling av RBO-inntekter,
  • en økning i antall eksterne kontrakter til flere hundre millioner kroner i året.

I denne perioden har vi satt i gang en lang rekke utviklingsprosjekter og en ambisiøs digitaliseringsstrategi. Noen av prosessene jeg har vært sterkt involvert i, inkluderer å doble størrelsen på SVA ved å bringe inn forskningsinstituttene NIBR og SIFO, og etablere Kompetansesenteret for arbeidsinkludering, Boligøkonomisk forskningssenter (“Housing Lab”), SimulaMet Center for Digital Engineering og Gründergarasjen. 

Andre prosjekter inkluderer å etablere kompetanse og initiativ i Excellence-delen av rammeprogrammet (Marie Curie og ERC), endre FOU-avdelingens arbeidsmåte i retning mot proaktiv utvikling av forskningsmiljøenes kompetanse og posisjon (for eksempel gjennom de nye Booster– og Individprogrammene), etablere et doktorgradsprogram i ingeniørvitenskap, lede en regional deltakelse i MITs REAP-program (Regional Entrepreneurship Acceleration Program), og ta inititiv til og bygge opp en norsk koalisjon av forskningsmiljøer i kunstig intelligens (NORA) og et Europeisk nettverk av kunstig intelligens-forskere (CLAIRE).

Det er gledelig at denne utviklingen ikke er skjevt fordelt, den har skjedd i samtlige fakulteter.  Økningen har heller ikke gått ut over kvaliteten, for eksempel har vi en av UH-sektorens høyeste suksessrater for EU-søknader. 

En så kraftig utvikling og vekst kommer opplagt med risiko.  Vi har imidlertid ikke gått i grøfta med noen av prosessene, og har klart å holde god kvalitetskontroll. Ut fra omfanget på prosessene, størrelsen på resultatene og ressursene vi har hatt tilgjengelige, kan det se ut som et mirakel, men OsloMet har noen egenskaper som reduserer slik risiko. Disse egenskapene inkluderer at Oslomet har robuste  fagmiljøer, høy administrativ kompetanse og kvalitet (både i fakultetene og fellesdelen), og en delt ambisjon for OsloMets utvikling.  Det at vi ikke har gått i grøfta betyr selvfølgelig ikke at det ikke har vært utfordringer.  De lærer vi av. 

I det daglige kan det noen ganger virke som om ting går sakte. Men når vi tar en pause og ser oss tilbake, ser vi at svært mye har skjedd.  OsloMet er en komplisert, inspirerende organisasjon, som har vist seg å være, tør jeg si det? … lettbent.