Narrativer og historier gir mening og verdi. De er viktige verktøy i å formidle universitetenes oppdrag og hensikt. Og i å få politiske gjennomslag.
I 2009 gjennomførte Rob Walker og Joshua Glenn et konkret eksperiment, kalt «Significant Objects», for å teste hypotesen om at «et narrativ forvandler det ubetydelige til det betydningsfulle.»
Først samlet de alle mulige slags ubetydelige gjenstander fra loppemarkeder og bruktbutikker, inkludert glassklokker, knapper og mystiske figurer. Ingen gjenstand kostet mer enn femten kroner. Deretter ba de en rekke forfattere om å skrive en kort historie til hver av gjenstandene, før de la gjenstandene ut i en serie auksjoner på eBay sammen med historiene om dem. Hvor mye gjenstandene ville selge for ville fortelle om du kunne ta en ting som var veldig lite verdt og øke verdien betraktelig ved å gi den en historie.
Og det ser ut til at historier kan øke verdien til objekter. Walker og Glenn fikk betydelige priser for gjenstander som tilsynelatende aldri skulle ha solgt for mer enn et par dollar. Gjenstandene, som i gjennomsnitt var kjøpt for litt over en dollar stykket, solgte for nesten åtte tusen dollar totalt. Et glass gikk for 76 dollar, en krukke med kuler gikk for 50 dollar.
Og grunnen er at historiene ga gjenstandene en emosjonell verdi, og dermed mening. Ta for eksempel papirvekten som var formet som en liten globus. Den ble opprinnelig kjøpt for $ 1,49, men ble senere solgt til $ 197,50. Hvorfor? Fordi historien i den håndskrevne lappen som fulgte med globusen ga mening for kjøperen. Dette ubetydelige objektet ble betydelig for kjøperen.
Vi mennesker forstår verden gjennom metaforer og historier, vi fortolker virkeligheten rundt oss gjennom historiene vi har hørt. Vi er ikke laget for å forstå logikk og huske fakta lenge, men vi husker historier. Vi formidler viktige ideer til barna våre gjennom fabler og eventyr. Våre religiøse skrifter og historiebøker er nettopp historier fra livene til viktige religiøse og historiske skikkelser. Vi engasjerer oss og lar oss bevege av historier.
Historier er med andre ord en viktig del av vår daglige kommunikasjon. De er kraftfulle, effektive og essensielle verktøy for å nå igjennom med et poeng eller et argument, eller bygge opp et bilde av en selv i andres øyne. De gir oss underholdning, innsikt eller til og med en leksjon om livet, og dersom de er gjort riktig, gir de også en emosjonell opplevelse som binder oss sammen.
Historier, i sin enkleste form, handler om en person og ting som skjer med den. Fra historienes begynnelse, gjennom deres midte og til deres en slutt, lærer vi om dilemmaer og valg som personen står overfor. En historie kan være lang, den kan være kort, den kan være en anekdote eller vignett, den kan være godt fortalt, spennende eller kjedelig, men den forteller oss alltid om bestemte øyeblikk, med tid og sted.
Vi kan også lære en del av gode politikere. De klipper ikke løst fra statistikk, grafer, rapporter og argumenter, men tar utgangspunkt i slikt materiale og omdanner dem til gode historier. Og grunnen er opplagt, historier er kanskje den mest effektive måten å nå fram til andre mennesker på. De fleste mennesker er mer mottakelige for historier enn fakta, statistikk eller grafer. Historier hjelper oss å bygge empati, skape innlevelse og bli husket.
Høyskolene og universitetene har tusenvis av historier. Om studenter som har gjort det bra, om undervisere som har prøvd seg på nye undervisningsmetoder, om forskere som har fått gjennomslag i finansieringssystemet, om samarbeid med bedrifter – alle har historier, fra styrerommet til sosiale medier.
Og vi bruker historier for å skape en oppfatning, en profil og en emosjonell dimensjon til institusjonen som vi ellers vanskelig ville få til. Dette betyr også at vi kan bruke historier for å få de beslutninger vi ønsker. Og årsaken er opplagt: beslutningstaking er mer emosjonell enn logisk.