Jeg har sittet i en times tid og arbeidet med universitetssøknaden. Hele rektoratet og universitetsprosjektdeltakerne vil være nok opptatte med det i jula, skal vi nå tidsfristen. Men det føles ikke helt som jobb. Ikke når jeg kan sitte i hagen til Don Juan og Doña Nery, Florissas foreldre, her i Santo Domingo, i skyggen av et tre.
Men nå sitter jeg i døren og ser ut på hagen og gaten bortenfor, og rugger litt og tenker. Det er et voldsomt regnskyll som lager et svare bråk. Jeg har aldri noe annet sted opplevd så voldsomme regnskyll, ei heller så klare dager, som her i Santo Domingo.
Juleforberedelsene er godt i gang, og det er som vanlig en diskusjon om vi kommer til å ha nok plass til alle som kommer umeldt til middagen på julaften. Jeg håper Don Juan tar seg litt mer fri enn vanlig. Han er 87 år, og jobber fortsatt full tid, går på jobb litt etter klokken ni og kommer hjem en gang imellom seks og syv på kvelden.
Og det gjør han fordi han føler at han må. Det er for mange mennesker som er avhengig av ham til at han kan trekke seg tilbake: to hushjelper, sjåføren, arbeidsledige slektninger — og med alle dem også deres familier. Konvolutter med en kort melding skrevet med skrivemaskin på forsiden. “Takk for ditt gode arbeid”, “send mine beste ønsker til…”
Den dominikanske republikk er en øy i solen, på mange måter også i metaforisk forstand, men ikke hvis vi tenker på offentlige velferdsgoder. Heldigvis trenger ingen å sulte eller fryse, øya er utrolig fertil.
Regnskyllet letter litt, snart vil den sterke solen brenne bort alle spor av dette skyfallet, kattene vil komme ut i gatene igjen, ståket og bråket fra nabobygningene vil tilta, og Marino, sjåføren, vil hente Don Juan slik at han kan spise lunsj hjemme sammen med oss i dag.
Jeg innbiller meg at det Don Juan ønsker mest er tid til å lese. Kanskje jeg projiserer min egen boklengsel på ham, men helt klart, han er en lesehest, hele huset her er et bibliotek. Jeg minnes med ikke så liten beskjemmelse første gang jeg kom hit for å hilse på Juan og Nery; jeg var i shorts, sandaler og en T-skjorte; i god norsk kunnskapsløshet tenkte jeg at her er det varmt, da kler man seg slik. Men Den dominikanske republikk er en konservativ, katolsk kultur; jeg har i alle disse årene aldri sett Don Juan i noe annet enn sorte penbukser, hvit skjorte og dressko.
Og da satt vi der og snakket sammen, og han spurte meg ut om alt mulig om Norge som jeg ikke hadde så god kjennskap til. Han hadde lest mange flere norske klassikere enn meg, og ville lære mer om forfatterne, om vår kultur, om vår litterære historie, om våre komponister.
Noen år senere sa Florissas søster en setning til meg som jeg nok ikke vil glemme så lett: “Den dagen forstod jeg hvor høyt min far elsker Florissa”.
Akk.
Nå har det lettet, og Marino går til bilen. Snart sitter vi alle rundt bordet og gleder oss over å være sammen. Det er dette som gjenkjenner høytidene, det er det å være sammen og tenke på de vi ikke er sammen med. Og da savner jeg mine egne foreldre som i år vil feire jula i Fauchaldsgata i Gjøvik.
Rett før jeg reiste kom Avdeling for samfunnskontakt og kommunikasjon opp til kontorlandskapet vårt med kameraer, mikrofoner og store lamper for å intervjue oss om høsten vi har lagt bak oss og for at vi skulle formidle en julehilsen. Opptaket finner du her (YouTube), og min julehilsen er ganske enkel
[shortquote_hioa quote=»Min julehilsen er ganske enkel; hvis du vet at du kommer til å ha det fint i jula, gjør noe for noen som kanskje ikke har det. Og husk at ofte er samvær det fineste du kan gi. «]
Disse timene og dagene hvor vi fokuserer på å være sammen er dyrebare. Men la oss løfte blikket opp og huske at denne følelsen av takknemlighet og glede er den samme følelsen mennesker på alle kroker av jorden, tilhørende alle religioner, føler når de møtes for sine høytider. Å være sammen styrker oss og det styrker båndene som knytter oss sammen. Men la ikke det svekke båndene som knytter oss alle sammen, uansett språk, klima, rettene som står på bordet eller sangene vi synger. La ikke en styrket samhørighet skape en sterkere følelse av oss-mot-dem, hvem nå “dem” eller for den saks skyld “oss” er.
Ønsker du å lese mer?
Ønsker du å lære litt mer om den Dominikanske Republikk, så ta en titt på en artikkel jeg skrev i Khrono (og også her på denne bloggen) om Minou som er en god venn av familien her. Vel, artikkelen var mer om moren til Minou. For tyve år siden ble Minerva og hennes to søstre drept av diktatoren Trujillo, fordi hun var en stolt og tydelig stemme i kampen mot diktaturet her på den tiden. Drapene førte til diktaturets fall, og mange år senere ble datoen for mordene FNs internasjonale dag mot vold mot kvinner.
Følg rektoratet
Du finner meg på min Facebookside, på Twitter, på LinkedIn og denne HiOA-bloggen.
Rektor Curt Rice har også en HiOA-blogg. Du finner ham også på Facebook, Twitter og LinkedIn.
Nina Waaler, prorektor for utdanning, har også en HiOA-blogg, og du finner henne også på Twitter og LinkedIn.