Norge trenger alle på dekk, alle som kan bidra til å utvikle Norge i den globale kunnskapsøkonomien og til å møte landets store utfordringer. Men vi trenger ikke bare mer av det samme – vi trenger også større mangfold.

Kreativitet er nøkkelen til utvikling og til overlevelse i utfordrende tider. Mangfold i tenking er en av faktorene som bidrar til kreativitet. Og mangfold i tenking er ikke bare en funksjon av om institusjonene selv er mangfoldige, for eksempel i form av kulturer, alder og politiske ståsteder blant de ansatte. Det er også en funksjon av i hvilken grad kunnskapssektoren som et system er mangfoldig.  Også Norge kan trenge større universitetsmangfold. Norge kan trenge at universitetene differensierer seg fra hverandre[1],[2].

Økningen i antall universiteter i Norge har ført til økt institusjonelt mangfold. OsloMet er ikke og skal ikke være en kopi av UiO. Men det er viktig at OsloMet og andre unge universiteter utfordrer en sterk stiavhengighet, formet av den tradisjonelle forståelsen her i Norge for hva et universitet skal være og hva det skal gjøre.

Hvorfor er dette viktig? Mangfold i tenking er fundamentalt viktig for nytenkning, nyskapning, forskning, kunnskapsutvikling, problemløsning god undervisning. Det betyr at mangfold i tenking er viktig for å stå robust i møte med fremtiden, for å kunne møte nye og overraskende utfordringer.

For mangfold i tenking hemmes av sterk tradisjon og ensartet kultur. Det skaper en sterk stiavhengighet som gjør det vanskelig å se verden på nye måter. Dette er den viktige grunnen til at OECD har kritisert norske universiteter for en manglende evne til differensiering [3],[4].

Det er derfor viktig at de unge universitetene er seg bevisst det viktige oppdraget de har, nemlig å unngå sporene til våre gamle universiteter. Våge å være annerledes. Våge å gå sine egne veier. Våge å gi blaffen i gjengs oppfatning. Våge å bulke boksen.

Det er ikke så lett. For det første er det alltid vanskelig å fri seg fra gjengs tankemåte og meninger. Det er spesielt vanskelig hvis det utfordrer indikatorsettet til Kunnskapsdepartementet og våre politikeres formeninger om hva et universitet skal være. Men som for alle store oppgaver løses dette med en langsiktig visjon, evne til å se institusjonen i et stort nasjonalt og internasjonalt bilde, gå veien steg for steg, og, dersom det er nødvendig, arbeide for å endre holdninger og rammeverk.

OsloMet skrev under på en samarbeidsavtale med Høyskolen Kristiania for en tid tilbake fordi Kristiania tydelig er en sterk driver i å bulke denne boksen, i å skape et større institusjonelt mangfold. Kristiania eies ikke av det offentlige, men er en ikke-kommersiell stiftelse med et ideelt formål. De har en integrert fagskole, en annen finansieringsmodell, styringsstruktur, organisering, såvel som andre målbilder, føringer, og markeder . Og de har som mål å bli universitet.

Kristiania skiller seg dermed enda mer ut fra normen enn OsloMet. Det synes vi er svært bra. OsloMet ser det slik at det kan bare være til Norges, Oslos, og OsloMets beste interesse å bistå Kristiania på veien til full universitetsakkreditering. OsloMet har heller ikke glemt at mange universiteter støttet Høgskolen i Oslo og Akershus på veien til å bli universitet. Som man sier i USA, «pay it forward».

Under denne samarbeidsavtalen leier OsloMet ut deler av min kapasitet til å arbeide i ledergruppa til Kristiania med ansvaret for universitetsprosjektet deres, utviklingen av et av fakultetene, og samarbeidet med OsloMet. Finnes det virkelig en mer interessant jobb?

Noter

[1] Mangfold indikerer mangfoldet av enheter internt i et system. Differensiering betegner at et system skiller seg fra andre. Jo mer universitetene differensierer seg, jo mer mangfoldig blir sektoren.  

[2] Europa har generelt gått sakte bort fra «differensiering gjennom todelte modeller, hvor man i tillegg til universitetene hadde andretrinns institusjoner, som Polytechnics i Storbritannia, Fachhochschulen i Tyskland og høyskoler i Norge.  Dette var en utviklingshemmende vertikal inndeling i to konkurransehemmende laug, en inndeling som ikke lenger passer kravene fra en moderne kunnskapsøkonomi.  I kontrast til denne vertikale differensieringen av institusjonene, er den horisontale differensieringen innenfor institusjonene ikke en inndeling i hva man har lov og ikke lov til å gjøre, men en differensiering av programmer, kurs, fagfelt og forskningstilnærminger.

[3] Se OECDs rapport om norsk innovasjonsevne, fra 2018.

[4] Også universiteter internasjonalt er kritisert for en generell manglende evne til differensiering, se for eksempel “It’s Hard to Differentiate One Higher Ed Brand From Another”, Nate Dvorak and Brandon Busteed, Gallup August 11, 2015.