Nå er det fire år siden jeg begynte på OsloMet, først som forskningsdirektør, og ganske raskt deretter som prorektor for forskning. Og det må jeg si, dette har gått i rakettfart.
I år ble vi universitet, og Norges hovedstad har endelig to universiteter. Det er ikke bare viktig for Oslo og Oslos plass blant kunnskapsbyene i Europa, men også for resten av landet. I denne prosessen har instituttene, fakultetene, sentrene og fagmiljøene gjort en fabelaktig innsats. Fra 2014 til 2018 har vi hatt
- en dobling i antall ph.d.-studenter,
- en dobling i antall prosjekter finansiert av Forskningsrådet,
- en dobling i antall EU-søknader,
- en firedobling av RBO-inntekter,
- en økning i antall eksterne kontrakter til flere hundre millioner kroner i året.
I denne perioden har vi satt i gang en lang rekke utviklingsprosjekter og en ambisiøs digitaliseringsstrategi. Noen av prosessene jeg har vært sterkt involvert i, inkluderer å doble størrelsen på SVA ved å bringe inn forskningsinstituttene NIBR og SIFO, og etablere Kompetansesenteret for arbeidsinkludering, Boligøkonomisk forskningssenter (“Housing Lab”), SimulaMet Center for Digital Engineering og Gründergarasjen.
Andre prosjekter inkluderer å etablere kompetanse og initiativ i Excellence-delen av rammeprogrammet (Marie Curie og ERC), endre FOU-avdelingens arbeidsmåte i retning mot proaktiv utvikling av forskningsmiljøenes kompetanse og posisjon (for eksempel gjennom de nye Booster– og Individprogrammene), etablere et doktorgradsprogram i ingeniørvitenskap, lede en regional deltakelse i MITs REAP-program (Regional Entrepreneurship Acceleration Program), og ta inititiv til og bygge opp en norsk koalisjon av forskningsmiljøer i kunstig intelligens (NORA) og et Europeisk nettverk av kunstig intelligens-forskere (CLAIRE).
Det er gledelig at denne utviklingen ikke er skjevt fordelt, den har skjedd i samtlige fakulteter. Økningen har heller ikke gått ut over kvaliteten, for eksempel har vi en av UH-sektorens høyeste suksessrater for EU-søknader.
En så kraftig utvikling og vekst kommer opplagt med risiko. Vi har imidlertid ikke gått i grøfta med noen av prosessene, og har klart å holde god kvalitetskontroll. Ut fra omfanget på prosessene, størrelsen på resultatene og ressursene vi har hatt tilgjengelige, kan det se ut som et mirakel, men OsloMet har noen egenskaper som reduserer slik risiko. Disse egenskapene inkluderer at Oslomet har robuste fagmiljøer, høy administrativ kompetanse og kvalitet (både i fakultetene og fellesdelen), og en delt ambisjon for OsloMets utvikling. Det at vi ikke har gått i grøfta betyr selvfølgelig ikke at det ikke har vært utfordringer. De lærer vi av.
I det daglige kan det noen ganger virke som om ting går sakte. Men når vi tar en pause og ser oss tilbake, ser vi at svært mye har skjedd. OsloMet er en komplisert, inspirerende organisasjon, som har vist seg å være, tør jeg si det? … lettbent.