I de siste tiår har høyere utdanning gått fra å være eliteutdanninger til masseutdanninger. Fra 1975 til 2015 har antallet studenter ved universiteter og høgskoler økt fra drøyt 70 000 til snaut 270 000. Bare siden 2010 har det vært en økning på 23,3 prosent, eller mer enn femti tusen studenter, som kan ses i Figur 1 under.  Antall studenter har altså økt raskere enn befolkningsveksten, og vi har nå aldri hatt en større andel av befolkningen i høyere utdanning. 32,2 prosent av befolkningen har høyere utdanning av kort eller lang art som høyeste utdanning, sammenlignet med 25,1 prosent i 2005 og 19,1 prosent i 1995.

Veksten i universitets- og høyskolesektorens er ikke bare en funksjon av økte ungdomskull og økt kunnskapsbehov i arbeidslivet.  Veksten er også en funksjon av sektorens betydning for samfunnet. Høyere utdanning har flyttet fra periferien til sentrum av statlige agendaer. Universiteter er nå en viktig nasjonale ressurs for mange politiske prioriteringsprosesser og kilder til ny kunnskap og nytenkning. De er tilbydere av faglært personell og troverdig informasjon, de er bidragsytere til innovasjon, de er tiltrekkere av talent og kompetanse internasjonalt, de er ankerinstitusjoner for profileringen av hovedstaden som en kunnskapsregion i Europa, de er verktøy for sosial utvikling og mobilitet, og de er bidragsytere til sosial og kulturell vitalitet.

Denne økningen har vært ønsket nasjonal politikk. Regjering og Storting har over tid tilpasset antallet studieplasser og lagt til rette for en stegvis utvikling gjennom reformer og fusjoner.

HiOA har tatt en del av økningen, og har fra 2010 til 2016 økt antallet studenter fra 16 404 til 20 460, en vekst på mer enn fire tusen studenter, eller nesten 25 prosent på seks år, som vist i Figur 2. Inkludert i disse tallene er våre masterstudenter, som har økt fra 1 475 til 2 331.  Også på doktorgradsnivå har HiOA vokst betraktelig, og har nå 210 studenter på sine seks egne programmer.

Imidlertid har HiOAs vekst vært lavere enn veksten i etterspørselen i Osloregionen.   Selv om Osloregionen vokser betraktelig raskere enn resten av landet, har HiOA kun vokst i takt med landsgjennomsnittet for sektoren (og redusert sin posisjon i sektoren i forhold til en del andre institusjoner).

Et viktig utgangspunkt i diskusjoner om høyere utdanning er at styrkingen av betydningen for samfunnet vil fortsette, og at institusjonene vil spille en stadig viktigere rolle i det moderne samfunn.  Da kommer spørsmålet om vekst på bordet. Vi kan ikke ignorere den økende kunnskapsetterspørselen i samfunnet og det økende behovet for høyt utdannet arbeidskraft, men hvordan vi møter denne framtiden kan være svært forskjellig.

Når HiOA i 2018, som Norges yngste universitet, ser framover, hva vil vi tenke om vår rolle? Hva vil vi tenke om å være et arbeidslivsnært og samfunnsnært universitet i Europas raskest voksende hovedstad? Hva vil vi tenke om hvordan vi skal møte det økende behovet og den økende etterspørselen i vår region?  Hvordan vil vi sikre en god og godt planlagt utvikling?