Én region – to høgskoler?

Under denne tittelen startet arbeidet med å slå sammen Høgskolen i Akershus og Høgskolen i Oslo. I 2011 ble dagens HiOA en realitet, etter en prosess med mye motstand, kanskje særlig ved HiO. Men det var også de som pekte på at sammenslåingen skulle ha foregått for lenge siden, eller rettere sagt, at det alt i 1994 skulle blitt én høyskole for Oslo og Akershus, at delingen i to høyskoler alt den gang var feil.

En samlet høyskole var også lenge planen fram mot reformen i 1994. Den skulle riktignok bestå av flere høyskolesentra, et par i Oslo og et eller to i Akershus. I Akershus hadde man store forhåpninger om å bygge et teknologibasert senter på Kjeller i nær tilknytning til de etablerte høyteknologiske forskningsmiljøene som alt var der. En forutsetning for dette var at Oslo Ingeniørhøgskole (OIH) ble flyttet ut til Kjeller. Men Ingeniørhøgskolen ville ikke flyttes på, der var man fornøyd med den sentrale plasseringen i Oslo. Og med knappest mulig flertall vedtok det regionale høgskolestyret i 1992 at OIH skulle forbli i Oslo. Oslo-politikere med Arbeiderpartiets Marit Nybakk i spissen knyttet vedtaket til kampen for å beholde industriarbeidsplasser i Oslo. Akershus hadde tapt og visjonene om et teknologibasert høyskolesenter på Kjeller måtte skrinlegges.

Departementet slo også fast at modellen med flere delvis selvstendige høyskolesentra under en felles administrasjon var uforenlig med intensjonen i høyskolereformen. Meningen var nettopp å ikke ha noe ledd mellom departementet og den enkelte høyskole. Samtidig skulle det bare være en høyskole i hver region. Oslo og Akershus var én region. Med tyngden av utdanningene i Oslo, ville Akershus sitte igjen med noen utdanninger styrt fra Oslo og med en ambisjon om felles lokalisering, som trolig ville ende opp i Oslo. Det var lite tilfredsstillende for Akershus. Særlig på Romerike og i Skedsmo var det misnøye, og lokale politikere gjorde det de kunne for likevel få høyskoleutdanning til Akershus. Også stortingsrepresentanter for Akershus presset på. Det var et spill og våren 1993 ble kortene nærmest lagt på nytt. SV-politikeren med permisjon fra Sagene Lærerhøgskole, Theo Koritzinsky, reiste i Stortinget spørsmålet om det likevel ikke var mulig med to høyskoler i en region. Daværende utdanningsminister, Gudmund Hernes, overrasket mange da han i svaret signaliserte departementets helomvending. Klart det var mulig med to høyskoler i Oslo og Akershus, het det nå, det var i én by det ikke kunne være to skoler. Dermed var det klart for en høyskole også i Akershus. Aktivistene i Akershus grep sjansen og fikk støtte i det regionale høgskolestyret. Men hvilke utdanninger skulle legges til Akershus og hvor i fylket skulle hovedadminstrasjonen ligge? De høyskolene som allerede lå i fylket skulle selvsagte til Høgskolen i Akershus (HiAk), men skulle noen utdanninger som lå i Oslo overføres til Akershus? Statens yrkespedagogiske høgskole (SYH) var lokalisert på Bygdøy, men ble slått sammen med husstellærerutdanningen på Stabekk og dermed gjort til en del av HiAk. Også jordmorutdanningen og helsesøsterutdanningen gikk den veien, fra Bygdøy til sykepleierutdanningen på Lørenskog og HiAk.

Det regionale høgskolestyret ville ha senteret for HiAk lagt til Kjeller, men departementet ville det annerledes. Hovedadministrasjon ble lagt til Stabekk og meningen var lenge å samle alle utdanningene der. Ikke mye skulle bli igjen for Skedsmo og Romerike og igjen var reaksjonene sterke, uten at det hjalp. Men heldigvis for denne delen av fylket, var Bærum bare sånn passende interessert i ha en høyskole i kommunen. Utvidelser av skoleområdet på Stabekk druknet i manglende kommunal velvilje, mens Skedsmo stilte seg langt mer velvillig. Opprinnelig skulle det bygges nytt sentralt i Lillestrøm, men det utflyttede Telenorbygget på Kjeller ble langt rimeligere og i 2003 ble HiAk samlet der. Åtte år senere var fusjonen med HiO et faktum, uten at det forelå planer om samlokalisering av de to høyskolene.