I 2016 er det slått fast som en selvfølge at HiOA er en forskningsinstitusjon. Slik har det ikke alltid vært. «Å løfte seg selv etter håret» var professor Ragnar Audunsons beskrivelse i 2004 av hvordan HiO hadde klart å etablere seg som en forskningsinstitusjon. HiO, og HiAk i noe mindre grad, hadde ut fra en spinkel start og manglende tradisjoner klart å etablere en ganske omfattende forskningsaktivitet. Det hadde krevd sine ofre og hadde ikke bare vært lett. Ved utdanningene var oppmerksomheten rettet mot nettopp det å utdanne gode og dyktige profesjonsutøvere. Det var ikke opplagt at det å bruke en fjerdedel av kreftene på forskning og utvikling ville gjøre den jobben bedre. Det var heller ikke opplagt at en førsteamanuensis fra universitetet var bedre til å lære opp nye profesjonsutøvere enn en med mange års erfaring nettopp som profesjonsutøver. Det skulle et visst arbeid til for å overbevise alle faglig ansatte om forskningens fortreffelighet og nødvendighet.
Men forskningen hadde også viktig drahjelp. For det første var det noen forskningstradisjoner å bygge på da HiO og HiAk hadde blitt etablert. Audunson selv kom fra bibliotekarhøyskolen som hadde hatt en egen forskningsavdeling. Også ved Norges kommunal- og sosialhøgskole (NKSH) der HiOs to første rektorer kom fra, hadde hatt en egen forskningsavdeling og en ikke ubetydelig forskningsaktivitet. Ved HiAk var det nok mindre å bygge på. Det regionale høgskolestyret for Oslo og Akershus (RHOA) hadde også aktivt stimulert FoU-arbeid ved høyskolene i Oslo og Akershus. Flere av virkemidlene derfra ble videreført inn i de nye høyskolene.
Fra myndighetenes side var bestemmelsene i den felles loven om høyskoler og universiteter fra 1995 viktig. Den slo fast det som nå ble vedtatt politikk: at også institusjoner for kortere profesjonsutdanninger skulle være en del av forskningssystemet. Sammen med felles karriereveier for ansatte ved universiteter og høyskoler, bekreftet dette at forskning var blitt den symbolske kapitalen for hele systemet. Det var forskning som ga prestisje og som suksess ble målt etter. Samtidig introduserte loven krav om forskningsbasert undervisning. Det ble et kraftig våpen for forskningsforkjemperne, et begrep som ingen kunne være mot og som kunne utlegges på ulikt vis.
Forskerforbundet grep dette og brukte kravet om forskningsbasert undervisning til å utlede et krav om individuell rett til forskning for faglig ansatte. Gjennom etablering av «forskerstigen» som bærende prinsipp for opprykk og lønnsøkning hadde Forskerforbundet også tilsluttet seg – og kanskje vært en av de viktigste pådrivere for – forestillingen om forskning som den viktigste symbolske kapitalen i systemet. Men det betyr ikke at de vitenskapelige ansatte ved HiO og HiAk entydig sluttet opp om dette. For det første var Forskerforbundet ikke alene om å organisere de ansatte, andre forbund med mindre klar forskningsprofil hadde også innflytelse. Dessuten var standpunktene til Forskerforbundet og de andre organisasjonen sammensatt. De var alle for forskning som en individuell rett, men de var motstandere av å fjerne FoU-arbeidet fra undervisningsvirksomheten i form av sentrale forskningssentre. Debatten om forskningens plass gikk dessuten inn i en større sammenheng der mange ansatte ved de to høyskolene fryktet en økt teoretisering av utdanningene på bekostning av praktisk kunnskap og det yrkesnære.
De insentivsystemene som fulgte sammen med «Kvalitetsreformen», ga ytterligere driv til forskningsaktiviteten. Formale målinger av forskningsaktiviteten knyttet til økonomiske belønninger for institusjonene, fikk større betydning enn størrelsen på belønningen skulle tilsi. Det ble viktig for begge høyskolene å kunne dokumentere høy forskningsaktivitet i form av internasjonal publisering og å få tilslag på forskningsprosjekter, uten at denne aktiviteten nødvendigvis bidro til å oppfylle den mer substansielle meningen med den profesjonsrettede forskningen som skulle være høyskolenes oppgave.
Måling og veiing
Høyskolene målte og ble målt på FoU-arbeidets størrelse og betydning. Det enkleste målet var den formelle akademiske kompetansen, altså hvor mange som hadde førstekompetanse og hvor mange, eller rettere sagt hvor få, som var høyskolelærere. Dette var riktignok mer et virkemiddel for å få opp FoU-aktiviteten, men dermed også en pekepinn på hvilke FoU-ressurser HiAk og HiO hadde. Den akademiske kompetansen økte kraftig etter etableringen i 1994. Ser vi de to skolene under ett, hadde under 20 prosent av de faglig ansatte førstekompetanse i 1996, mens de i 2003 nærmet seg 30 prosent. I 2014 hadde over 50 prosent av de faglig ansatte i den fusjonerte HiOA førstekompetanse. Tilsvarende hadde antallet høyskolelærere sunket fra 23 prosent i 1996 til 13 prosent i 2003 og under 3 prosent i 2014.
Men det var forskjeller mellom de to høyskolene ved etableringen, og det var store forskjeller internt på hver høyskole. Ulikheten i andelen med førstekompetanse mellom HiAk og HiO ble videreført, mens reduseringen av antallet høyskolelærere foregikk omtrent i samme takt.
Utviklingen på avdelingsnivå var også ganske likeartet, men avdelingene med lavest andel førstekompetanse økte noe mer enn de som i utgangspunktet lå høyt. Det skjedde altså en viss utjevning mellom avdelingene, men ikke nok til å utligne forskjellene. På tross av at begge høyskolene la vekt på kompetanseheving ved de utdanningene der det i utgangspunktet var lav akademisk kompetanse, spilte trolig faglige tradisjoner en viktig rolle. Det var samtidig noen unntak fra det vanlige mønsteret. Avdeling for formgiving og produktdesign ved HiAk hadde i utgangspunktet lav akademisk kompetanse, men den økte raskt og allerede før årtusenskiftet var den blant avdelingene med relativt sett flest med førstekompetanse. Men avdelingen var svært liten og det dreide seg egentlig bare om at det ble et par nye førsteamanuenser og et par førstelektorer, samtidig som det totale antall ansatte gikk ned. Ved Avdeling for yrkesfag ved HiAk var det derimot en stagnasjon. Avdelingen hadde vært den med høyest kompetanse da HiAk ble etablert, men en videre vekst lot vente på seg. Det er grunn til å tro at dette hadde sammenheng med den motstanden mot å ta doktorgrad som sto sterkt i miljøet. Fram til 2006 besto styrkingen av den akademiske kompetansen bare i flere førstelektorer, mens det faktisk ble færre førsteamanuenser. Også avdeling for journalistikk, bibliotek og informasjonsfag hadde i utgangspunktet en høy andel ansatte med førstekompetanse, men også her stagnerte veksten.
Det viktigste FoU-målet for HiO de første årene var andelen av den samlete arbeidstiden som ble brukt på FoU. Den var anslått til 12 prosent i 1994 og målet var å oppnå 25 prosent innen 2000. Ledelsen ved HiO anså målet som nådd en gang tidlig på 2000-tallet, men det er knyttet stor usikkerhet til dette og det måtte en viss talltriksing til for å få det til å gå. Rapportering var også beheftet med usikkerhet. Noen avdelinger beregnet tiden ut fra individuelle arbeidsplaner, andre med flat fordeling av FoU-tiden brukte dette som grunnlag. Beregningsgrunnlaget varierte også, fra år til år og mellom avdelingene. Det var heller ingen entydig forståelse av FoU-arbeid var. Sammenhengen mellom anvendt tid til FoU-arbeid og avdelingenes akademiske kompetanse var også svak, noe som også tyder på at tallgrunnlaget er noe vilkårlig. Men for HiO var det viktig å nå målet, uansett all usikkerhet som heftet ved tallene. For HiAks del var dette derimot ikke noe aktuelt måltall. Trolig lå andelen her langt lavere enn ved HiO.
FoU-begrepet
Men hva var egentlig FoU? Som en distinkt formulering kom Forsknings- og utviklingsarbeid (FoU) inn i begrepsbruken gjennom et ønske om oversikt og mulighet for statistiske sammenligninger på tvers av nasjonene. OECD publiserte i 1963 en håndbok til bruk for utarbeidelse av nasjonale forskningsstatistikker, kalt Frascati-manualen, som senere har blitt oppdatert flere ganger. FoU-begrepet besto her av to hovedkomponenter: forskning og utvikling. Forskning var igjen forstått som grunnforskning og anvendt forskning. Selv om manualen skulle være et redskap for å skape sammenlignbar statistikk fra ulike land, var det fra første stund uklarheter om hva FoU inneholdt. Særlig var avgrensingen av utviklingsarbeid vanskelig.
FoU bygde på et lineært begrep om forskning, fra grunnforskning, til anvendt forskning og videre til utvikling. Skepsisen som ble artikulert i HiOs første år, dreide seg om et slikt skjema virkelig fanget den forskningen som foregikk ved profesjonsutdanningene. Særlig ble det klare skillet mellom grunnforskning og anvendt forskning problematisert. Men dette ble tonet ned og begrepet ble etter hvert brukt ganske friksjonsløst.
Noe av grunnen til begrepets suksess lå, slik jeg oppfatter det, i den mangesidigheten det inneholdt. På et vis ble forskning ofte brukt som synonym for FoU, ulike former for utviklingsarbeid kunne dermed gi tilnærmet den samme symbolske kapitalen som forskningen ga. Men samtidig kunne det kamuflere en motstand mot forskning. Mange av de faglig ansatte ved høyskolen som var skeptiske til forskning, så utviklingsarbeidet langt mer forenlig med det de oppfattet som høyskolens primære oppgave, det å utdanne gode profesjonsutøvere på bachelornivå.
Basert på en spørreundersøkelse ble det anslått at FoU-arbeidet ved HiO i 1997 fordelte seg med noe mer tid på utvikling enn på forskning, 54 mot 46 prosent. Den anvendte forskningen utgjorde en vesentlig større del enn grunnforskningen, 30 mot 16 prosent. Åtte år senere var det forskning som tok mest tid, 53 prosent, og fremdeles var det mest anvendt forskning (35 mot 18 prosent). Utviklingsarbeid tok 47 prosent, og av det utgjorde pedagogisk utviklingsarbeid 21 prosent og annet utviklingsarbeid 23 prosent. Dette var omtrent som de andre høyskolene.
Kilder
Ragnar Audunson: «Om å løfte seg selv etter håret: Høgskolen i Oslos utvikling til forskningsinstitusjon.» i O. C. Lagesen, P. Østerud, B. Rimstad, K. R. Håberg & T. S. Hansen (red.), Høgskoleliv i Pilestredet – om Grotid og tids-Cleme(t). Oslo 2004.
Narve Fulsås: «Frå binært til hierarkisk system i høgare utdanning.» Historisk tidsskrift, nr. 3/2000.
Stein Kyvik & Ole-Jacob Skodvin,: FoU ved statlige høgskoler NIFU, Oslo 1998.
Ingvild Marheim Larsen & Stein Kyvik: Tolv år etter høgskolereformen – en statusrapport om FoU i statlige høgskoler. NIFU, Oslo 2006.
HiOs, HiAks og HiOAs arkiver.
NSD, DBH.
