Den nye skolepolitikkens historiske røtter
Av Merethe Roos, professor, USN og Kim Gunnar Helsvig, professor, Oslomet, hhv. leder og medlem av styringsgruppen i Utdanningshistorisk nettverk i Norge. Teksten er publisert i forkortet form i Aftenposten.
Det er betimelig å gi noen utdanningshistoriske perspektiver til det skolepolitiske ordskiftet som har pågått mellom Hilmar Mjelde og Tom Are Trippestad, professorer ved Høgskolen på Vestlandet, og Kristin Clemet, leder for Civita og tidligere utdanningsminister.
Det er godt dokumentert at OECD-tilnærmingen til skolefeltet, som fikk stor betydning for den norske skolen fra begynnelsen av 2000-tallet, har røtter i en amerikansk konservativ tradisjon, i overensstemmelse med hva Trippestad og Mjelde hevder. Røttene kan imidlertid trekkes lengre tilbake enn No Child Left Behind, som ble innført i det amerikanske skolesystemet i 2001/2002.
I 1983 slo Reagan-administrasjonens utdanningsrapport A Nation at Risk: The Imperative for Educational Reform an tonen i det som skulle bli gjennomgangsmelodien i den internasjonale samtalen om kunnskapssamfunnet – at skole- og utdanningssystemet måtte bli mer innrettet mot næringslivets behov for å sikre nasjonens økonomiske styrke og makt gjennom mer skole, satsing på grunnleggende ferdigheter og standardiserte tester og målinger. Under sterk innflytelse fra Reagans USA og Margaret Thatchers Storbritannia, rettet OECD gjennom 1980-årene oppmerksomheten mot fritt skolevalg, nye finansieringskilder, ansvarliggjøring, effektiv ressursbruk og prestasjonsbelønning for lærere. Fra 1990-årene ble OECDs innflytelse på skole- og utdanningspolitikken, både i og utenfor OECD-landene, stadig sterkere, ikke minst etter organisasjonens første PISA-undersøkelse i 2000.
Men OECD-linjen ble også omfavnet og videreutviklet av sentrum-venstre-politikere på begge sider av Atlanteren da man skulle finne en «tredje vei» mellom sosialisme og kapitalisme etter murens fall og Sovjetunionens oppløsning. Den demokratiske presidenten Bill Clinton konstaterte i 1994 at «what you earn depends on what you learn», og Tony Blair og New Labours vei mot økonomisk vekst og en bedre framtid for alle fra andre halvdel av 1990-årene gikk gjennom «utdanning, utdanning, utdanning». Utdanning var også kjernen i visjonen Blair og den tyske sosialdemokratiske forbundskansleren Gerhard Schröder i 1998 sammen utmeislet for et nyskapende og framtidsrettet, sosialdemokratisk Europa: «Moderniseringens viktigste oppgave er å investere i humankapital: å gjøre både individer og næringsliv rustet for framtidens kunnskapsbaserte økonomi»-
Det er dermed grunn til å plassere OECD-linjen i norsk skolepolitikk i en sammenheng som strekker seg utover en amerikansk konservativ tradisjon. OECD-linjen som inspirerte norske skolepolitikere fra begynnelsen av 2000-tallet var like mye en sosialdemokratisk som en konservativ skolepolitisk konstruksjon og ledestjerne.