Politiske konflikter i vår tid handler ikke bare om økonomi og makt, men også i økende grad om kultur, identitet og verdier. I mellomkrigstiden så man en del av de samme strømningene da autoritære ideologier og sensur stadig fikk større plass i den offentlige sfæren. Hva skjedde da litteraturen, kunsten og de intellektuelle kreftene ble satt under press? Og er det mulig å se dette i sammenheng med dagens situasjon?
Tekst: Maria Kolstad, Stine Bugge Grimstad, Farrah Lubna og Raiqa Siddiqe
Fra 26 – 28 mai 2026 diskuteres disse temaene på Authoritarianism and Culture Conference på OsloMet.Konferansen arrangeres av OsloMet i samarbeid med forskningsnettverket Words and Violence. “Words and Violence” er et forskningsprosjekt som analyserer det litterære feltet før, under og etter andre verdenskrig. Se lenke til konferansen nederst.
En av foredragsholderne under konferansen er Anika Seemann, som er førsteamanuensis i moderne europeisk historie på Universitetet i Bergen. Hennes foredrag under konferansen har fått tittelen «Transitional justice and the Quislings. Comparative perspectives on the legal and moral reckoning in Norway». “Transistional justice” handler om prosessene som settes i gang i samfunnet når man skal håndtere etterdønningene etter omfattende menneskerettighetsbrudd. En gruppe studenter ved bibliotekarutdanningen ved ABI har stilt Anika Seemann noen spørsmål angående dette.
(1) Hvordan vil du beskrive det norske samfunnets reaksjon overfor det du kaller “Quislingene” etter andre verdenskrig?
Prosesser som det norske etterkrigsoppgjøret er en typisk reaksjon i kjølvannet av krig og okkupasjon. Vi ser lignende oppgjør i store deler av Europa etter andre verdenskrig, men med betydelige variasjoner. Noen land var mer preget av det vi kan kalle for utenomsrettslige reaksjoner – vold og folkejustis – mens oppgjøret i Norge var en prosess dominert av juridiske og administrative prosesser. Det som kjennetegner disse prosessene, er at de var et resultatet av en svært opphisset stemning, og at de ble gjennomført i en politisk urolig periode med kort planleggingstid.
I ettertid er det mye ved disse prosessene som kan kritiseres, særlig ut ifra rettsstatslige prinsipper, men også når det gjelder de sosiale og økonomiske konsekvensene for enkeltindivider. Det har vært omfattende samfunnsdebatt om i hvilken grad disse prosessene var “rettferdig”. For oss historikere kan det imidlertid være mer interessant å undersøke hvem som ble tiltalt, dømt og straffet, og hvilke argumenter og motivasjoner som lå til grunn for dette. Slike analyser kan fortelle oss mye om det norske samfunnet rett etter 1945 – særlig dets sentrale drivkrefter og selvforståelse.
(2) Vårt inntrykk av denne perioden er at man har vært opptatt av å sette et sterkt skille mellom heltene på motstandssiden og kollaboratørene på den andre. Tror du at den allmenne oppfatningen, og til en viss grad historieskrivingen, i Norge angående denne perioden har vært stabil eller har den endret seg i noen retning? Hva tenker du om ønske eller evne til å se på mekanismene bak hvorfor noen havnet på kollaboratørsiden?
Det stemmer at det ble dratt et sterkt skille mellom heltene på motstandssiden og kollaboratørene i perioden rett etter krigen. Det var flere grunner til dette. For det første hadde flertallet av befolkningen ikke deltatt aktivt i motstandskampen, men i større eller mindre grad tilpasset seg situasjonen under okkupasjonen. Etter krigen hadde særlig denne gruppen et utpreget ønske om å assosiere seg med motstandssiden, og den bidro til å etablere et svart-hvit bilde av krigen: et stort flertall som hadde stått på rett side, og en liten minoritet som hadde sviktet landet.
Det tok lang tid å utfordre denne grunnfortellingen, som oppsto i etterkrigstiden og som også ble formet og forsterket av den tidlige historieskrivingen. Temaet har lenge vært – og er i noen grad fortsatt – sterkt følelsesladet. Over tid har imidlertid både samfunnets oppfatninger og historieskrivingen endret seg. Økende historisk avstand har gjort det mulig å se mer nøktern og analytisk på perioden.
Når det gjelder ønske og evne til å forstå hvorfor noen ble kollaboratører, har vi i løpet av de siste tiårene beveget oss fra et tabubelagt tema til et etablert forskningsfelt. Det tok tid før både samfunnet og historiefaget åpnet for nyanser og for analyser av de ulike drivkreftene bak kollaborasjon. Historikerens oppgave er å forklare hvorfor noe skjedde, men på et så følelsesladet felt blir forklaring ofte misforstått som legitimering. Det fantes mange former for kollaborasjon og mange ulike bakgrunnsfaktorer, som ideologisk overbevisning, opportunisme og sosialt eller økonomisk press. Det er viktig å undersøke hvilke samfunnsgrupper – for eksempel når det gjelder alder, yrke og sosial klasse – som kollaborerte, og hvorfor. En slik forståelse gir oss et bredere bilde av både okkupasjonstiden og av kollaborasjon som fenomen.
(3) Til slutt et litt åpent spørsmål, men hva tror du vi kan lære av denne perioden når det gjelder dagens urolige politiske situasjon?
Historikere er gjerne tilbakeholdende med å trekke direkte linjer fra fortiden til samtiden. Når vi forsker på historiske perioder, forsøker vi å forstå dem på deres egne premisser, snarere enn å lese dem gjennom vår egen tids problemstillinger.
Samtidig er det umulig å ikke se paralleller. Alle historikere beveger seg mentalt mellom perioden de forsker på, og samfunnet de selv er en del av. For meg virker det som om det er mange paralleller mellom debattkulturen vi så under rettsoppgjøret og måten politiske debatter ofte føres i dag. I begge tilfeller ser vi et sterkt polarisert ordskifte, preget av en stemning som raskt kan bli uforsonlig.
Noe som bidrar til at dagens politiske situasjon er så urolig er at algoritmer og ekkokamre har gjort den offentlige debatten veldig polarisert. Betingelsene var annerledes etter krigen, men også da var det stor mistillit til “motparten”, og nyanser og komplekse argumenter hadde vanskelig å få gjennomslag – i alle fall i den første etterkrigstiden. En parallell kan også være opplevelsen av tidspress. Etter 1945 mente både samfunn og myndigheter at det ikke var rom for langvarige drøftinger. På lignende måte ser vi i dag at politiske beslutninger ofte fattes under stort tidspress, med begrenset rom for anerkjennelse av kompleksitet og grundig diskusjon.
Det er derfor mye vi kan lære – selv om det ikke er “direkte” konklusjoner, vi får, men en forståelse av hvilke konsekvenser et sterkt polarisert og forenklet ordskifte kan få. For meg ligger lærdommen i nødvendigheten av å anerkjenne kompleksitet og ambivalens – selv om dette ofte er vanskelige posisjoner å formidle politisk, særlig i pressede og urolige situasjoner.
Foredraget til Anika Seemann har du mulighet til å få med deg 26. mai, kl. 13.00-13.45 i P46, som et av flere interessante og tankevekkende foredrag i løpet av konferansen. Er du student, ta et avbrekk fra eksamenslesingen og få med deg ett eller flere høyaktuelle foredrag.
Konferansen holdes på engelsk, og det er Keynotes-foredragene som er åpent for studenter og alle andre interesserte.
For mer informasjon og program, se denne siden: Authoritarianism and culture conference – Historical perspectives on culture wars, literature, and the vulnerability and resilience of democratic institutions – OsloMet
Hvor: Pilestredet 46, Athene, KK-senteret
Når: 26 – 28 mai, 2026
Arrangeres av: Fakultet for samfunnsvitenskap, Institutt for arkiv-, bibliotek- og informasjonsfag og eksterne partnere.