(Opprinnelig publisert i Embla 1/2006)
En trist melding når oss fra USA. Den kjente psykologen, forfatteren, forskeren og professor emeritus Urie Bronfenbrenner er død. Han manglet to år på å runde nitti, den opprinnelig russiske flyktningen som ble født samme år som Lenins revolusjon.
For noen år siden, nærmere bestemt i 1998 hadde jeg den gleden av å ha kontakt med Bronfenbrenner. Historien om dette kan hentes fram ved hans dødsleie.
Jeg arbeidet med en artikkel om ettervern i barnevernet og bestemte meg for å finne kilden til en godt uttrykt setning som hadde fulgt meg i mange år. Setningen lyder; «Somebody`s got to be crazy about that kid!». Bronfenbrenner som formulerte den i en artikkel for rundt 30 år siden. Han ville uttrykke noe om hva som tross all teoretisk viten om barns oppvekst har vist seg å være den kanskje viktigste beskyttende faktoren mot livsproblemene.
Jeg fant ikke bare artikkelen, jeg fant også Bronfenbrenner.
Det er på sin plass med en liten presentasjon av mannen bak ordene, og hva han er opptatt av. Urie Bronfenbrenner var for mange av oss som utdannet oss til å arbeide med barn og ungdom for 20 – 30 år siden den som lærte oss å være ydmyke i møte med idealene for ulike måter å oppdra barn. Vi pløyde gjennom hans bok «Barn i to verdener» fra 1972, der han sammenligner barneoppdragelse i Sovjetunionen og USA. Senere har vi kunnet følge Bronfenbrenner på hans kanskje viktigste arbeid; utviklingen av en utviklingsøkologisk forståelsesramme. I dette arbeidet har Bronfenbrenner vært den mest sentrale enkeltperson gjennom de siste 30 årene. Selve ideen om dette perspektivet er hans egen. Et utviklingsøkologisk perspektiv henter ikke bare navn, men også grunnforståelse fra biologien. Naturen kan oppfattes som et helhetlig system der balansen mellom planter, dyr og miljø er fokus for forståelsen, men også menneskers sosiale liv kan beskrives med liknende systembegreper. En slik forståelse er et alternativ, uten nødvendigvis å være i et motsetningsforhold, til mer individorienterte forklaringer. Den utviklingsøkologiske forståelsen har etterhvert utover i åtti – og nittiåra fått enorm betydning. Det er ikke mange som utdanner seg i sosiale og pedagogiske fag i våre dager som ikke lærer om betydningen av å se helheter og å betrakte individet i sin kontekst. Den bidro dessuten sterkt til å bygge bro mellom ulike forskningsinteresser i det den representerte et rammeverk for forskning på barn, på familier, på materielle levekår, politiske strukturer og så videre. I dag oppfatter vi på en langt mer selvsagt måte alle disse delene og sammenhengene mellom dem, som utgangspunkt for en bredere forståelse enn før.
De konstruktive kreftene
Det viste seg at Bronfenbrenner fremdeles arbeidet i en alder av 82 år. Jeg fant ham på et forskningssenter som bærer hans navn ved Cornell University i New York, og skrev til ham. Jeg la ved en artikkel om utviklingen i norsk barnevern på området ettervern, der barnevernloven ble styrket i fjor. Uka etter mottok jeg svar fra Bronfenbrenner der han uttrykte entusiasme over at norske barnevernbarn har fått bedre mulighet for oppfølging på sin vei over i voksenlivet. Han sendte meg også artikkelen jeg hadde spurt etter og fortalte at den aktuelle setningen er gjengitt mange steder etter at han formulerte den. Han hadde etterhvert hadde utvidet den til å omfatte alle, ikke bare barn; «Every human being needs someone to be crazy about them!». Faktisk berører dette temaet et av de faglige områdene Bronfenbrenner har vært mest opptatt av i sine siste år. Noen uker senere mottok jeg et utkast til en ny artikkel som han var i ferd med å gjøre ferdig. Av tittelen kan vi ane frustrasjon over utviklingen i det amerikanske samfunnet kombinert med en tro på at noe kan gjøres; «Growing Chaos in the Lives of Children, Youth and Families: How can we turn it around?». Kjempen ønsket kommentarer fra en ukjent kollega på den andre siden av kloden.
I artikkelen framhever Bronfenbrenner en relativt ny tendens innen forskning om menneskenes komplekse sosiale liv. Han kritiserer mange av sine forskerkolleger for å interessere seg mest for sosial oppløsning og langt mindre for å finne fram til mulige vitenskapsbaserte løsninger for å aktualisere potensielt konstruktive krefter som kan bidra til å snu en negativ utvikling. Han utfordrer forskere til å endre sitt fokus mot de konstruktive kreftene og sier at disse i sin natur er ganske annerledes enn de kreftene som fremmer oppløsning.
Økende kaos – økt forfall
Gjennom de siste førti årene mener han å ha sett to tendenser som forsterker hverandre. Den ene avdekker økende kaos i barns, ungdoms og familiers liv i en del økonomisk utviklede land, med USA som et særlig tydelig eksempel. Den andre tendensen dokumenterer konsekvensene av den første; et økende forfall i de ulike generasjonenes (sosiale) kompetanse og karakter. Han refererer til systematiske studier som avdekker en økende kynisme og desillusjonert livsholdning blant amerikanske tenåringer. Dette manifesterer seg i mindre tro på andre mennesker, på samfunnsinstitusjoner og på seg selv. Videre regner han opp skremmende statistiske funn: antall unge amerikanere som begår kriminalitet eller blir ofre for den, øker, flere og flere tilbringer viktige modningsår i fengsel og standariserte målinger viser et klart fall i skoleprestasjonene. Noen av årsakene til dette dystre bildet finner Bronfenbrenner i markerte endringer i barns oppvekstmiljø; en dramatisk økning i antall familier med èn forelder, synkende foreldredeltagelse i barnas liv fordi foreldre ofte arbeider full-tid, mangel på positive voksne rollemodeller i det offentlige rom. Når flere og flere amerikanske barn lever i fattigdom, og alle de nevnte tendensene opptrer på samme tid, øker det effekten av den negative utviklingen.
Nærhetsprosessens kraft
Bronfenbrenners forslag til å forstå hva som skjer og dernest kunne komme med tiltak, er å bruke vitenskapelige metoder til å lære om de krefter som driver fram utviklingsprosessene. Han forteller at han ønsker å lære mer om menneskelige og mellommenneskelige prosesser og skriver at den vitenskapelige tilnærmingen til å forstå disse prosessene ikke må være den tradisjonelle positivistiske, men snarere en oppdagelsesvitenskap (science in the discovery mode), en utvidet prosess som inneholder serier av gradvis mer differensierte formuleringer der hvert skritt setter rammen for det neste. Forskningsdesignet må være genererende framfor bekreftende/avkreftende. Denne type kvalitativ forskning fordrer systematiske og presise begreper som kan klassifiseres og ordnes. For å forstå og dernest handle viser Bronfenbrenner til den Bioøkologiske utviklingsmodellen, som han altså har utviklet trinnvis over mer enn 30 år. Han framholder at nærhetsprosesser mellom mennesker er den grunnleggende motor for all menneskelig utvikling. I det første av en serie av forslag, som tilsammen utgjør modellen, sier han: «For å utvikle – intellektuelt, emosjonelt, sosialt og moralsk – et menneske, barn eller voksen, behøves det samme for dem alle: aktiv deltagelse i stadig mer komplekse gjensidige interaksjoner med personer, objekter og symboler i det nærmeste miljøet. For å være effektiv må interaksjonen inntreffe relativt jevnlig over en tidsperiode av en viss lengde. Slike varige former for interaksjon i det nærmeste miljøet betegnes som nærhetsprosesser. Disse prosessene kan betraktes som utviklingens primære kraft».
I artikkelen viser Bronfenbrenner oss med eksempler fra ulike forskningsprosjekter, bilder av nærhetsprosessenes kraft. Han slår fast at nærhetsprosessene har ulik effekt avhengig av kvaliteten av det miljøet de utspiller seg i. I dårlige oppvekstmiljøer blir nærhetsprosessene farget av foreldrenes oppmerksomhet på barnas dysfunksjonelle adferd, mens slik oppmerksomhet er mindre intens i gode oppvekstmiljøer. Her gir foreldrene, med utgangspunkt i kompetanse knyttet til foreldrefunksjonene, mer oppmerksomhet til belønnende tegn på barnas utvikling. I Bronfenbrenners begrepsapparat blir resultatet av de ulike former for nærhetsprosesser kompetanse eller dysfunksjon. Han skriver at de fleste foreldre har kapasitet og motivasjon til å gi respons til barnas umiddelbare fysiske og psykologiske behov. Men situasjonen er annerledes når det gjelder å sette barna istand til å tilegne seg ny kunnskap og nye ferdigheter. Da må foreldrene enten ha kunnskap og ferdigheter selv, eller ha tilgang på ressurser utenfor familien, f.eks. i sitt sosiale nettverk, som kan gi barna erfaringer til å utvikle denne kompetansen. Dermed framsetter han den hypotesen at de ulike virkningene av nærhetsprosessene er en samlefunksjon av miljøets kvaliteter når det gjelder tilgjengelige ressurser på den ene siden, og – på den andre siden – resultatet av kvalitetsdimensjonen kompetanse versus dysfunksjon. Samtidig slår Bronfenbrenner fast at det er forskningsmessig hold for å si at effektene av nærhetsprosessene er mer kraftfulle enn effekten av den kontekst de foregår i.
Hva fremmer positiv utvikling?
Gjennom å fokusere på kvaliteter i nærhetsprosessene – den relasjonelle dimensjon – og spesielt på det potensialet kompetente foreldre representerer, gir Bronfenbrenner et annet utgangspunkt for å snu negative utviklingsprosesser enn vi er vant til. Slik sett kan vi plassere hans arbeid i samme tradisjon som f.eks. engelskmennene Michael Rutter og Norman Garmezy som, gjennom sitt fokus på risikohendelser og beskyttende faktorer, lærer oss å være mer opptatt av hvilke krefter som fremmer positiv utvikling enn de som hemmer den. Også nordmannen Terje Ogden, som er opptatt av den betydning barnas sosiale handlingskompetanse har for deres utvikling, arbeider innenfor noe av det samme paradigmet. Vi kan snakke om en form for utviklingsoptimisme som er uttrykk for en tendens som brer seg på bekostning av et mer deterministisk utviklingssyn.
Jeg forstår Bronfenbrenners prosjekt dithen at han ønsker å bruke sitt vitenskapelige ståsted i et samfunnsmessig utviklingsperspektiv. Han sitter med et materiale som viser oppløsningstendensene i det amerikanske samfunnet, og gir en forståelse av deres årsaker. Gjennom arbeidet med den bioøkologiske modellen ser han at de konstruktive kreftene har andre røtter enn de som forårsaker utviklingsmessig uorden. Det er viktig at det skapes en forståelse for en måte å tenke på som gir håp for at utviklingen kan snus, og Bronfenbrenner ønsker å oppfordre sine kolleger til å bidra til en slik tenkning.
Urie Bronfenbrenner er død. Men hans arbeid lever videre.
——
PS. I ettertid er Bronfenbrenners artikkel ferdig, og du kan lese den på nettet. Den endelige versjonen finner du her.