I min familie har det alltid vært en onkel Odd. En vi aldri traff, men som vi visste om. Onkel Odd døde under krigen, såpass visste vi. Og han var sjømann. Dessuten hadde han fått medalje av kongen, av selveste Kong Haakon. Den hang innrammet på veggen hos bestemor og bestefar. Men der stoppet det. Vi visste ikke mer.
I mange år regnet jeg med at dette var alt jeg kom til å få vite. Jeg spurte mor om hun kunne fortelle mer, men det var lite som kom ut av det. Derfor måtte jeg lete meg fram til onkel Odds skjebne selv. Odd, som aldri opplevde å bli onkel.
Jeg har ikke funnet ut så mye om livet hans, men jeg vet etterhvert en del om hvordan han døde. Så det er den historien som skal fortelles her.
Odd Signdahl Anderssen ble født på Tjøme 4. september 1921 og døde 19. september 1941, altså to uker etter sin 20-årsdag. Han var lettmatros på motortankeren Barbro. Odd mønstret på i New York og Barbro la ut på sin siste ferd derfra, via Sydney i Nova Scotia, like etter. På denne ferden ble hun torpedert av en tysk ubåt omtrent midtveis mellom Island og den sørlige spissen av Grønland. Barbro var en del av konvoi SC 44 som skulle fra Halifax i Nova Scotia til Liverpool (Barbro hadde Manchester som sin ankomsthavn), men dette ga lite beskyttelse i den situasjonen som oppsto like før midnatt 19. september. Med 9000 tonn bensin ombord hadde mannskapet ingen mulighet for å overleve når skipet først ble truffet.
Her er onkel Odd med sine søstre. Min mor, Gerd Ruby til venstre og min tante, Rigmor, til høyre.
Bakgrunn
Konvoifarten var nødvendig for å beskytte handelsskipene. Som en stor sjøfartsnasjon hadde Norge mange skip i handelstrafikk ved krigens utbrudd. Tankskipene hadde en særlig viktig rolle. I 1941 brakte norske tankskip omtrent halvparten av de oljeforsyningene som engelskmennene trengte. Disse sjøfolkene gjorde altså en ganske betydelig krigsinnsats.
Mange av de norske handelsskipene deltok i de alliertes konvoier. Høsten 1941 var situasjonen denne:
«Pr. 1. september 1941 disponerte tyskerne i alt 198 ubåter. Mange flere var under bygging, og det stod klart for de allierte at nye ubåtangrep måtte ventes i meget større målestokk enn hittil. Ubåtene ble nå atter beordret lenger vest i Atlanteren for å slippe klar den sterke flybevoktningen mellom Island og Skottland. Konvoiene prøvde å omgå faresonen ved å styre opp under Island og Grønland for å få lengst mulig nytte av flyeskorten fra Island, men ubåtene fulgte etter. Mange skip gikk ned i de kalde farvann under Grønlands barske kyst. Ubåtenes resultater i september steg til 53 skip.» (1).
I en annen kilde kan vi lese:
«Hitler la stor vekt på sine ubåter. I første kvartal 1941 produserte Tyskland 10 nye ubåter i måneden. I en tale 30. januar 1941 sa Hitler at han ville drive England til hungersnød ved å stoppe forsyninger til landet gjennom bruk av ubåter og fly. Utover vinteren 1940-41 la tyskerne om sin taktikk og angrep konvoiene i flokk, og fra flere kanter. De angrep om natten. To måneder etter Hitlers tale proklamerte Churchill «Slaget om Atlanteren», og det var særlig den nordlige Atlanteren han hadde i tankene. Han var fortvilet over de store tapene av skip. Det finnes mange rapporter om at konvoiene ikke alltid ga god nok beskyttelse for handelsskipene, men dette bedret seg etter 1941.» (2).
Torpederingen
Den mest inngående beskrivelsen av hendelsene den natten onkel Odd og hans skipskamerater satte livet til har jeg gjengitt her:
«Konvoi SC 44 var en langsom konvoi med 66 handelsskip på reise fra Halifax til Liverpool. Eskorten besto av en jager og fire korvetter. Av norske skip i denne konvoien nevnes M/T Barbro og D/S Carrier.
Sydost av Grønland ble konvoien observert av U 74, sjef Kentrat. På grunn av vanskelige radioforhold lyktes det ikke den tyske ubåtledelsen å samle mer enn fem ubåter mot denne konvoien, men utpå kvelden den 19. september lå to av disse klar til angrep. Været var kaldt med måneskinn og et prektig nordlys. Kl. 23 gikk de to ubåtene til angrep. I løpet av en halv time var tre handelsskip og et eskortefartøy sendt til bunns og konvoien kommet i uorden. Det siste skipet som ble truffet var Barbro, kaptein Lauritz Knudsen, idet det under manøvrene var kommet et stykke ut fra konvoien. Carrier, kaptein Reidar Bang-Hansen, var like i nærheten da torpedoen traff Barbro, som var fullastet med bensin. Tankskipet sto øyeblikkelig i flammer, og Carrier måtte legge roret hardt over for å styre klar bensinbålet. Under manøvren strøk en torpedo langs Carriers side uten å detonere. Man kunne se tankskipets besetning løpe fortvilet i flammene, og det føltes tungt å ikke kunne hjelpe. Flere hoppet overbord, men også sjøen brant og alle var redningsløst fortapt. Korvettene Honeysuckle og Mayflower prøvde å nærme seg bensinbålet, men hele besteningen på Barbro – 21 nordmenn, tre svensker, en danske, fem briter og fire kanadiere – omkom. Barbro sank i posisjon 6130N 3507W. De to torpedoene som gjorde ende på skipet var skutt fra U 552, sjef Topp». (1)
En annen kilde kaller torpederingen av Barbro «den verste ulykken i denne perioden», og da tenkes det på annet halvår 1941, der 184 norske og 51 utenlandske sjømenn gikk ned med norske skip. (2).
Jeg har funnet skipslisten. Den forteller hvor onkel Odd og hans skipskamerater seilte fra krigsutbruddet til de forliste drøye halvannet år senere.
Jeg har også funnet et bilde av M/T Barbro som er tatt like etter torpederingen (1). Bildet skal være tatt fra D/S Carrier, som måtte gjøre en unnamanøver for å styre klar av flammehavet.
Her endte den unge Odd sitt liv.
Odd er minnet i Minnehallen i Stavern. Der er også skipet presentert på en egen side. Alle de omkomne er presentert der, mange med bilde.
Mer om Barbro
Det finnes stoff om M/T Barbro. Hun ble bygget på Götaverken i Göteborg i 1934. Christian Fredrik Arnesen var antagelig hennes første kaptein. Han overtok skipet 15. januar 1935. Fra 1939 seilte Arnesen M/T Bralanta, som også gikk i konvoifart under krigen.
På den svært omfattende hjemmesiden Warsailors finner vi en egen side om M/T Barbro. Der finner vi også mannskapslisten fra den skjebnesvangre natten.
Skipet er også presentert på nettsiden uboat.net. Der kan vi både lese detaljer om selve skipet og se et kart med en markering av hvor det gikk ned. De har også publisert en liste over alle som døde. Her nevner de 34 navn.
M/T Barbro – antagelig før krigen. Foto: Christian Fredrik Arnesen
Mer om de tyske ubåtene
Det var altså den tyske ubåten U552, som senket Barbro. Denne båten var kjent som «Den røde djevel». Båten er presentert her. Dens kaptein i september 1941 var Erich Topp. Han er presentert her. En interessant detalj er at Topps krigsinnsats ble avsluttet da han på ordre fra Berlin overga seg på en annen ubåt i Horten i mai 1945. Topp fikk en lang yrkeskarriere i Tyskland etter krigen. Det føles i grunnen rart å presentere sin onkels morder, men jeg synes hele historien skal beskrives.
Krigsseilerne
Jon Michelet har skrevet om krigsseilerne. Hans seks-bindsverk forteller om torpederingen av Barbro – på side 25 i bind 3. Her har Michelet døpt om skipet til Barbara. Men det er tydelig at han forteller om Barbro, siden hendelsesforløpet følger beskrivelsen som er nevnt over (se kilde 1). Michelet skriver blant annet: «Det siste vi så av Barbara i måneskinnet, var en svær, kølsvart røyksky. Borte var`a med fireogtredve gode mann».
Se et intervju med Jon Michelet fra 2013 på NRK nett-tv.
Kilder
- Jon Rustung Hegland: Nortraships flåte. Krigsseilaen under den allierte defensiv. 1. del. 1940-1941. Oslo: Dreyers forlag 1976
- Birger Dannevig: Skip og menn. Den norske handelsflåtes krigsinnsats 1939 – 1945.Oslo: J.W. Cappelens forlag 1968