Flere leveår betyr ikke nødvendigvis friske leveår
Flere leveår betyr ikke nødvendigvis friske leveår
Levealderen forutsettes å øke framover: I hovedalternativet øker den fra dagens 80 år til rundt 87 år i 2060 for menn, og for kvinner fra 84 til 89 år. Eldre mennskers gjenstående levetid stiger også, og eldre vil utgjøre en stadig økende andel av befolkningen.
Samfunnsrelevant fokus i forskning
Et viktig forskningsfokus er at vi vet litt lite om hvorvidt de ekstra leveårene som mange eldre mennesker erfarer er friske leveår. Dette framstilles ofte som noe «opplagt» og er et av flere fokus til forskerne Syse og medforskere i den ferske publikasjonen Befolkningsframskrivinger 2016-2100: Dødelighet og levealder « dødelighet og levealder
Hvis vi kun ser på gruppen 80 år og eldre, som i dag er storbrukere av pleie- og omsorgstjenester, vil antallet her dobles før 2040, tredobles før 2060 og nesten femdobles innen 2100. I prosent øker gruppen fra litt over 4 prosent i dag, til nesten 10 prosent i 2060. Også antallet som er 90 år og eldre øker, og de vil utgjøre fire ganger flere i 2060 enn i dag.
Avslutningsvis skriver forskerne at med mindre helsen blant de aller eldste bedres vesentlig framover, vil dette med stor sannsynlighet innvirke markant på oppgaver og utgifter knyttet til helse- og omsorgstjenester framover, da de aller eldste i dag er storforbrukere av helsetjenester. Aldringen av befolkningen vil ta til for alvor etter rundt 2030-2035.
Hva skjer med helse og sykelighet
Den norske befolkningen vil altså bli betydelig eldre, og særlig sterk vil veksten være blant de aller eldste. Konsekvensene av en økt levealder er ikke opplagte, hverken for samfunnet som helhet eller for enkeltindividene det angår. Dette skyldes at vi vet lite om hvordan sykeligheten endrer seg når levealderen øker. Hvorvidt et økt antall leveår gir gjennomsnittlig flere, færre eller like mange år i god helse, er ikke klart. Når sykeligheten har samme omfang som tidligere, men inntreffer senere i livet, kalles det utsatt sykelighet. Dette innebærer at antallet friske år øker like mye som antall leveår. Når sykeligheten er til stede en kortere tidsperiode, kalles det komprimert sykelighet. Da øker antallet friske år mer enn antallet leveår. Når sykeligheten forlenges, og er til stede i en lengre tidsperiode enn tidligere, vil antallet friske år øke mindre enn antallet leveår.
En relativt fersk studie som har sammenfattet internasjonal forskning på dette området, understreker at studiene ikke gir noe entydig støtte til noen av de tre alternativene (Chatterji mfl. 2015). Forfatterne oppsummer at ulike helseindikatorer synes å gi støtte til litt ulike alternativer. Mer spesifikt finner de at dersom sykelighet måles som funksjonsbegrensninger i hverdagen, støttes hypotesen om utsatt sykelighet – altså at økt levealder har gitt flere friske år. Men dersom sykelighet defineres som det å leve med en kronisk sykdom, finner de støtte til teorien om forlenget sykelighet – der økt levealder har gitt flere år med sykdom. En foreløpig konklusjon ser dermed ut til å være at vi ikke nødvendigvis har fått færre år med sykdommer enn før, kanskje snarere flere.
Likevel ser det ut til at vi klarer oss bedre med disse sykdommene enn tidligere. Dette kan henge sammen med bedre medisinsk behandling, bedrede fysiske omgivelser og teknologi som tilrettelegger for at man kan klare seg selv, og at eldre i dag har mer utdanning enn eldre hadde før i tiden. I 2014 anslo Statistisk sentralbyrå at 84 prosent av kvinners levetid vil være i god helse, mens dette gjelder hele 91 prosent av menns levetid (Statistisk sentralbyrå 2015). Samtidig tyder de samme tallene på at antall år i god helse har økt siden 2005.
Økt kvalitet betyr økte kostnader- hvis ikke…
Økning i kvalitet i helsesektoren kombinert med aldringen av befolkningen vil nødvendigvis medføre økte framtidige kostnader knyttet til helse og omsorg (OECD 2013), uavhengig av hvordan utviklingen i sykelighet vil bli framover. Framtidige utgifter til helse og omsorg kan øke fra 7,2 prosent av BNP i 2006-2010 til mellom 10,0-14,3 prosent i 2060.
I tillegg til de økte kostnadene vil flere eldre også fordre en vesentlig økning i antallet ansatte i helse- og omsorgssektoren (Holmøy mfl. 2016). Dette vanskeliggjøres noe av at eldreomsorgsbyrden (definert som antall personer 70 år og eldre delt på antall personer 20-69 år) forventes å stige markant. I dag er omsorgsbyrden for eldre 0,17, som innebærer at det er 17 personer i pensjonsalder per 100 personer i yrkesaktiv alder. I vårt hovedalternativ blir den 0,32 i 2060 og 0,39 i 2100. I 2100 vil det altså være mer enn dobbelt så mange personer i pensjonsalder per person i yrkesaktiv alder sammenlignet med i dag. En mer utførlig diskusjon av samfunnsmessige implikasjoner av aldring finnes i Bloom med flere (2015) og Prince med flere (2015). Les selv