Kategori: Ukategorisert

Livskvalitet blir av stadig flere sett på som en markør i evaluering av helse og sosial- tjenestene. Fokuset på livskvalitet kan sees i lys av verdens helseorganisasjons oppfordring: ” years have been added to life and now the challenge is to add life to years”.

Det er ingen konsensus om definisjonen av livskvalitet selv om forskere enes om at livskvalitet er multidimensjonal, multifasettert og forankret i at mennesker vet hva som er viktig for dem . I følge forskere er livskvalitet et subjektivt og normativt begrep. Det er en individuell opplevelse og handler om fysiske, psykologiske og eksistensielle sider ved livet hvor verdier og meninger er implisitt.

WHO definer livskvalitet som ”as an individuals`perception of their position in life in the context of the culture and value systems in which they live, and in relations to their goals, expectations, standards and conserns”.

Det finnes mange definisjoner av livskvalitet fra snevre definisjoner som fokuserer på objektive aspekter som levekår og utelukker den subjektive vurderingen, til definisjoner som favner svært vidt.

Næss definerer psykisk velbefinnende som: ”En persons livskvalitet er høy i den grad personens bevisste kognitive og affektive opplevelser er positive og lav i den grad personenes bevisste kognitive og affektive opplevelser er negative”. Begrepet har i følge Næss å gjøre med enkelt personers psykiske velvære, forstått som følelsen eller opplevelsen av å ha det godt, en grunnstemning av glede. Det er personenes vurdering av sitt liv og sin livssituasjon som gjelder. Næss peker på at lykke er beslektet med psykisk velvære og knyttes til en følelse, mens tilfredshet knyttes til vurderinger. Definisjonen omfatter kognitive aspekter det vil si tanker og vurderinger og affektive aspekter, det vil si følelsesmessige tilstander inkludert.

Positiv og negativ affekt kan sees som to uavhengige dimensjoner av psykisk velvære. Det har vært reist mye kritikk mot livskvalitetsforskning blant annet på grunn av manglede operasjonalisering av begrepet og teoretisk forankring. Teoretisk forankring kan avspeiles i begrepsbruk som global livskvalitet, helserelatert livskvalitet og sykdomsspesifikk livskvalitet.

Innen global livskvalitet er fokuset at livskvalitet omfatter personens tilfredshet, lykke, mening eller realisering av mål knyttet til livet som helhet. Mens innen helserelatert livskvalitet er det personens opplevelse av generelle helseforhold som er fokus. Helserelatert livskvalitet kan videre defineres som i hvilken grad helsen påvirker individets funksjonsevne og subjektive velvære i fysiske- mentale- og sosiale- områder i livet. Det sykdomsspesifikke livskvalitet er knyttet til hvordan spesifikke sykdommer og plager påvirker livskvaliteten.  Les gjerne en fersk artikkel som diskuterer innholdet i begrepet og som viser at diskusjonen ikke er avsluttet.

Birgitta Langhammer, professor ved fysioterapiutdanningen, holdt innlegg som invitert foredragsholder, ved den nylig avholdte internasjonale konferansen arrangert av International Neurologic al Physiotherapy Association (INPA), en underavdeling til WCPT og den engelske Chartered Society of physiotherapists (CPS).Tema for konferansen var Evidence into Practice, plass og tid: London, den 17. og 18.mars 2016. Professor Derek Wade, redaktør i Clinical Rehabilitation holdt innledning om «How to use evidence, follow guidelines and be patient centered». Deretter fulgte to dager av interessante foredrag fra alle kontinenter og med et bredt fokus på rehabilitering, se program (http://acpin-inpa.co.uk/programme/ ).

Aldring var et viktig tema i diskusjonen og ble løftet frem på et overordnet plan av flere bla Emma Stokes, leder av WCPT, member av House of Lords baroness Finlay of Landlaff, MD og Karen Middleton, leder av CSP. Aldring  ble løftet frem i flere innlegg, spesielt  med fokus på  Parkinson og slag der blant annet fall, betydningen av individuelt tilpasset tiltak og pasientmedvirkning var tema.

Langhammer betonte bl a i sin fremstilling at de med størst utfall og eldst også var de som ofte profiterte mest på trening og behandling sett i prosent fremgang . Men også at man må ha et langsiktig perspektiv med oppfølgning der en aktivt deltakende pasient tar informerte beslutninger i forhold til sin egen trening og oppfølgning.

Evidensbasert praksis kan forstås som en integrering av den beste tilgjengelige forskningen med klinisk ekspertise sett i sammenheng med pasientens egenskaper, kulturelle bakgrunn og ønskemål. Evidensbegrepet er videre enn det klassisk forskningsbaserte effektbegrepet. Det er viktig å merke seg at vi her snakker om et repertoar av forskningsmetoder. Klinisk ekspertise omfatter kunnskap og ferdigheter som fremmer positive terapeutiske resultater. Denne ekspertisen utvikles gjennom opplæring, teoretisk forståelse, erfaring og egenrefleksjon. Det ligger også en forventning om at fagutøveren oppdaterer og utvider sin ekspertise gjennom hele sin yrkesaktive karriere. Pasientens egenskaper, verdier og kontekst. Norsk helselovgivning vektlegger pasientperspektivet og det er likestilt med for eksempel kravet om forskningsevidens. Pasienten skal vurderes individuelt og behandling tilpasses hennes forutsetninger og egenskaper, og hun/han skal ha reell medvirkning i forhold til hvorvidt behandling skal igangsettes og hvordan behandlingen utformes. Brukermedvirkningsprinsippet er helt sentralt. Fagutøver har ansvar for å vurdere pasientens situasjon for eksempel kapasitetsnivå, sosiokulturelle kontekst og egne preferanser. Begrepet pasient kan favne bredt og inkludere for eksempel familier, grupper, organisasjoner, samfunn eller andre populasjoner som mottar helsetjenester. Pasienttilbudet skal være fundert i både forskning og praksis, så vel som pasientens egenskaper og preferanser. Den skal beskytte pasientene mot tilfeldig, uvirksom og i noen tilfeller rett og slett skadelig behandling og bidra til at behandlingen er basert på vitenskapelig funderte metoder. Slik trygghet handler i bunn og grunn om tilliten til helseprofesjonene.

Sykehjemsbeboerne utgjør den største institusjonspopulasjonen i Norge. Godt og vel 41 000 mennesker bor på sykehjem. Sykehjem gir beboere heldøgns opphold, behandling og pleie som ikke trenger å skje på sykehus, men som krever mer helsefaglig innsats enn det som er praktisk mulig eller forsvarlig å yte i deres eget hjem. I sykehjem er både helsetilbudet og botilbudet karakterisert som et helsetilbud.

Beboere er en stor gruppe med mangfoldige og sammensatte hjelpebehov. Det antas at 80 prosent beboerne i norske sykehjem har demens, ca. 70 prosent har psykiske lidelser og at de har et lavt fysisk aktivitetsnivå og en livsstil som kan beskrives som ‘ekstremt’ stillesittende. På tross av at flere av sykehjemsbeboerne er i stand til å forflytte seg uten assistanse og drive selvstendig aktivitet, sitter eller ligger de opp mot 94% av tiden. Institusjonaliseringen medfører ofte svekkelse av helsen og  økende avhengighet i utførelsen av ADL-oppgaver. For eldre er det spesielt viktig med fysisk aktivitet da en rekke aldersrelaterte forandringer reduserer den fysiske funksjonen betraktelig dersom det ikke gjøres noe for å vedlikeholde den. Å klare å komme seg opp og ned av en stol kan ha mye å si for sykehjemsbeboernes selvstendighet og deres aktivitetsnivå.

Det gode budskapet er at trening nytter for sykehjemsbeboere men aktiviteten må opprettholdes for sykehjemsbeboere som for andre. Kroppen er ferskvare. Ferske studier fra forskergruppen Aldring helse og velferd fra 2016 og 2015 bidrar til dokumentasjon av positiv effekt av fysisk aktivitet og trening på sykehjem i Norge og Norden.

Bloggleserne anbefales å lese intervju med Phd stipendiat Elisabeth Wiken Telenius, Aldring, helse og velferd samt 3 ferske publikasjoner fra forskergruppen aldring helse og velferd.

1. Frändin K; Grönstedt H; Helbostad JL; Bergland A; Andresen M; Puggaard L; Harms-Ringdahl K; Granbo R; Hellström K (2016) Long-Term Effects of Individually Tailored Physical Training and Activity on Physical Function, Well-Being and Cognition in Scandinavian Nursing Home Residents: A Randomized Controlled Trial
2. Telenius EW, Engedal K, Bergland A .Long-term effects of a 12 weeks high-intensity functional exercise program on physical function and mental health in nursing home residents with dementia: a single blinded randomized controlled trial.
3. Telenius EW, Engedal K, Bergland A . Effect of a high-intensity exercise program on physical function and mental health in nursing home residents with dementia: an assessor blinded randomized controlled trial.

Man fødes ikke som kvinne, man blir det» er et kjent feministutsagn.  Vi sosialisert inn i bestemte roller – kjønnsroller – i familien, på skolen, i arbeidslivet og ellers i samfunnet. Derfor er ikke kvinnens underordnede stilling gitt fra naturen, men snarere bestemt av kulturelle og politiske forhold.

I følge rapporten “World report on Ageing and Health» er kjønnsnormer i endring i mange deler av verden. En nøkkelrolle for kvinner har vært å være omsorgspersoner, både for barn og for eldre slektninger. Rapporten peker på at dette har begrenset kvinners deltakelse i lønnet arbeid, som hadde mange negative konsekvenser for dem senere i livet, blant annet en større risiko for fattigdom, mindre tilgang til helsevesenet og sosial omsorgstjenester av høy kvalitet, økt risiko for overgrep, dårlig helse og redusert tilgang til gode pensjoner.

I dag er kvinner i økende grad med på å fylle roller som gir dem større trygghet i alderdommen. Sammen med det raskt økende antall eldre mennesker som muligens trenger omsorg, betyr dette at gamle modeller av familieomsorg er rett og slett ikke bærekraftig?

Sørg for å styrke egenmakten. Empowerment/ egenmakt handler om å mobilisere og styrke egne krefter, samt å nøytralisere krefter som bevirker avmakt. Dette er nødvendig for å bli friske eller beholde helsen. Å være ansvar for eget liv er et kjernepunkt i empowerment tanken. Dette kan kreve bevisstgjøring og kritisk refleksjon i likeverdig dialog med andre.

Empowerment er et relasjonelt begrep. Realisering av empowerment plasseres i en partnerskapskontekst preget av gjensidig respekt, tillit og likeverd når det gjelder beslutninger og ansvar.

Empowerment handler også om sammenhengen mellom individ og miljø. Omgivelsesfaktorer som for eksempel politikere og helsepersonells kompetanse, holdninger og verdier, samt strukturelle faktorer kan spille en vesentlig rolle når det gjelder hvorvidt en person føler seg umyndiggjort. Tilrettelegging for empowerment betinger vektlegging av den sammenhengen den enkelte lever i, samt endring av miljømessige faktorer som hindrer prosessen.

Gratulere med 8. mars!

For å utnytte forskningens muligheter enda bedre, må akademia, næringsliv og offentlig sektor jobbe tettere sammen. Administrerende direktør Arvid Hallén, Norges forskningsråd peker på at det ligger en stor utfordring i selve kunnskapssystemet, det vil si samvirket mellom de som utvikler og de som nyttiggjør seg av kunnskapen. Det krever gjennomgripende nytenkning om forholdet mellom forskere og andre samfunnsaktører, hevder Arvid Hallén.  Videre peker Arvid Hallén på at NFR må være endringsagent og bidra sterkere til nye samspillsformer. NFR må bli mer brukervennlige og forutsigbare for forskerne og ha større evne til å utvikle satsinger i tråd med hvordan samfunnsutfordringene og omstillingsbehovene endrer seg.

Forskergruppa Aldring, helse og velferd (AHV) synes uttalelsene til administrerende direktør Arvid Hallén, NFR,  er interessante  og bidrar gjerne til å bedre samvirket mellom de som utvikler den forskningsbaserte kunnskapen og de som er tenkt skal nyttiggjøre seg av kunnskapen. Tematisk forsker gruppen på: (1) Aldringens variasjon med hensyn til sosioøkonomisk status, livskvalitet, helse, mestring, biologiske, psykisk og sosiale funksjoner, (2) Det aldrende samfunn (alder, integrasjon, miljø og teknologi), (3) Intervensjon og tiltak og (4) Kartlegging og måleinstrumenter.

AHV er i sin helhet prosjektorganisert. Dette gir fleksibilitet og evne til rask respons på forskningsoppdrag og utlysninger. ​Prosjektorganisering er knyttet til følgende områder 1) Fysisk funksjon, ernæring og kognisjon, 2) Evaluering av rehabilitering, helsefremmende arbeid, forebygging, omsorg og behandling, 3) Evaluering av instrumenter for målinger og kartlegging, 4) Psykisk helse, livskvalitet, sosial deltagelse, fysisk funksjon, ernæring og velferd, 5) Aldring: migrasjon og etniske relasjoner 6) Samarbeid mellom ulike nivåer og profesjoner i helse og sosialsektoren, 7) Skade- og ulykkesforebyggende arbeid, 8) Erfaring i helse- og sosialfag: pasient, forbruker- og fagfolk perspektiv og 9) Oppfølgingsstudier- longitudinelle studier.

Felles for forskningstemaene og organisering i AHV er fokus på kunnskapstranslasjon. AHV’s forskning og kunnskap skal bidra til verdiskaping i samfunnet både for enkeltpersoner og samfunnets som helhet. Forskningsprosessen og forskningsformidlingen skal bidra til at forskningsbasert kunnskap tas i bruk i offentlige og private virksomheter. Konklusjonen er at forskningens kvalitet er avgjørende og at det bør utvikles kunnskapssystemer der vi i fellesskap evner å utnytte ny kunnskap til effektiv verdiskaping og omstilling.

En ny masteroppgave med tittel «Fysisk funksjon og depresjon hos sykehjemsbeboere med demenssykdommer» er skrevet av fysioterapeut Linda Aimée Hartford Kvæl, forskergruppen ‘Aldring, helse og velferd’. I masteroppgaven stadfester Kvæl at omtrent 80% av de som bor på sykehjem har en demenssykdom og mange utvikler depresjon i tillegg til en svært stillesittende tilværelse.

Hensikten i masteroppgaven var å beskrive fysisk funksjon og depresjon hos sykehjemsbeboere med demenssykdommer. En annen hensikt var å undersøke sammenhengene mellom depresjonssumskår og nivåer av balanse, muskelstyrke, mobilitet og dagliglivets aktiviteter. Den tredje hensikten var å undersøke sammenhengene mellom de med depresjon og nivåer av balanse, muskelstyrke, mobilitet og dagliglivets aktiviteter.

Studien er basert på 170 sykehjemsbeboere med demenssykdommer som ble inkludert i doktorgradsarbeidet til Elisabeth Wiken Telenius og viser at sykehjemsbeboere med demenssykdommer er en heterogen gruppe med hensyn til nivå på fysisk funksjon og depresjon.

Resultatene fra masteroppgaven viser at basert på anbefalte grenseverdi (cutoff) på ≥ 8 på med Cornell Depresjonsskala var det 23,5% av deltakerne som ble klassifisert som deprimerte. Resultatene avdekket signifikante sammenhenger mellom skår på Cornell Depresjonsskala og Bergs Balansetest, muskelstyrke i underekstremitetene målt med ‘Chair Stand Test’ samt maksimal ganghastighet. Bedre skår på de fysiske testene var assosiert med mindre grad av depresjon. God muskelstyrke og balanse samt høy ganghastighet viste i denne studien signifikant samvariasjon med færre depressive symptomer. Basert på studiens funn, og at forskning viser at fysisk aktivitet har en positiv effekt på fysisk funksjon og livskvalitet hos sykehjemsbeboere med demens- sykdommer, er det glade forskningsbaserte budskapet at tiltak som fysisk aktivitet vil være positivt for denne gruppen!

Et inspirerende forskningsbasert budskap basert på forskergruppens kvalitative studie «Increased self-efficacy: the experience of high-intensity exercise of nursing home residents with dementia – a qualitative study» er at sykehjems beboere med demens sykdom har positive erfaringer med trening og at trening øktet deres tiltro til egen mestring. Videre viser en kvantitative studie fra forskergruppen presentert i artikkelen «Effect of a High-Intensity Exercise Program on Physical Function and Mental Health in Nursing Home Residents with Dementia: An Assessor Blinded Randomized Controlled Trial» at funksjonell trening av høy intensitet bedre balanse og muskelstyrke så vel reduserer apatiskår  til sykehjemsbeboere med demens sykdom. Oppfordringen er: Ta i bruk forskningsbasert kunnskap!

Vedlikehold av fysisk aktivitet og god fysisk form er viktig for funksjonell uavhengighet. Nylig kom artikkelen  «Physical Fitness in Older People with Mild Cognitive Impairment and Dementia» produsert av tidligere PhD stipendiat fra forskergruppa Aldring, helse og velferd.

Studien hadde to mål. I: Undersøke nivået til komponentene i fysisk form hos eldre personer med mild kognitiv svikt (MCI) eller demenssykdom og II: Undersøke sammenhengene mellom nivået til komponentene i fysisk form (f.eks muskelstyrke, aerob utholdenhet, mobilitet, kroppssammensetning,  balanse og smidighet) og nivået til komponentene for kognitiv funksjon. Kognitiv funksjon består av flere beslektede komponenter som hukommelse, oppmerksomhet, visuelle-romlige evner og utøvende funksjon.

Totalt 98 hjemmeboende eldre mennesker ≥ 65 år med MCI eller demenssykdom ble inkludert i studien. Eldre mennesker med MCI eller demenssykdom ser ut til å ha lavere prestasjonsnivåer med hensyn til fysisk form enn sine jevnaldrende, noe som indikerer at de er mindre fysisk aktive og har økt risiko for fysisk avhengighet. Det ble  blant annet funnet at god balanse og god mobilitet viste størst sammenheng med god fysisk form samt at redusert fysisk form hadde positiv sammenheng med reduserte kognitive funksjoner som eksekutiv funksjon. Resultatene styrker behovet for økt fokus på fysisk form for å bedre livskvaliteten til denne gruppen og deres pårørende.

Les artikkelen selv

Hver tredje person over 65 år eller eldre faller minst en gang pr år. Fallhendelser er den vanligste årsaken til skade blant eldre. 90 % av alle hoftebruddene skyldes fall. 20-30 % av de somfaller får redusert mobilitet og uavhengighet. I tillegg erfarer mange depresjon, frykt for nye fall, redusert tiltro til egen mestring, sosial tilbaketrekning og ensomhet til tross for “ingen skade”.

Å falle er ikke en naturlig del av å bli eldre: Det er systematiske forskjeller mellom de som faller og de som ikke faller. De som faller, har oftere enn de som ikke faller, erfart tidligere fall, har redusert gangfunksjon, redusert muskelstyrke, redusert evne til å reise seg fra stol, synsproblemer, flere sykdommer og større forbruk av flere medikamenter samtidig.

Det gode budskapet er risikoen for å falle kan reduseres ved å satse på følgende forskningsbaserte tiltak som:

1. Opptrening hjemme: muskelstyrke, balanse og gåprogram
2. Tai Chi gruppetrening
3. D-vitamin (kun hos personer som har lavt nivå av vitamin D i blodet)
4. Reduksjon av beroligende medikamenter
5. Fallfeller i hjemmet (synsproblemer, eldre med et fall)
6. Tverrfaglige, kombinerte tiltak, screening knyttet til helsesvikt og “fallfeller i miljøet”
7. Pace-maker for fallere med en spesiell hjertelidelse
8. Brodder når det er isete. Fra et kostnadseffektivt og folkehelseperspektiv perspektiv er trening alene mest effektivt.

Behov for mer kunnskap

Det etterlyses forskningsbasert kunnskap om hvordan påvirke livskvaliteten til de som har erfart fall og om fallforebyggende tiltak blant hjemmehjelpsmottakere. 10. februar arrangerte PhD kandidat Marie Bjerk (veiledere professor Astrid Bergland og førsteamanuensis Therese Brovold) en ‘kick off workshop’ for PhD prosjekt «Falls and falls-prevention in older people receiving home- help services”. Hensikten med dette prosjektet er å utforske om hjemmehjelpsmottakere som har erfart fall og deltar i et forskningsbasert treningsprogram får bedre livskvalitet og fysisk funksjon.  I tillegg gjøres analyser for å evaluere om intervensjonen fører til helseøkonomiske gevinst. Følgende kommuner deltar i prosjektet: Rælingen, Sørum. Lørenskog, Skedsmo, Frogn og Bærum

Les mer i følgende oversiktsartikler: Bergland A. Fall risk factors in community-dwelling elderly people og Gillespie et al. (2012) Interventions for preventing falls in older people living in the community. Interventions for preventing falls in older people living in the community.

At det blir flere eldre mennesker, er et tegn på at folkehelsepolitikken har lykkes. I mange år har aldring blitt forbundet med for eksempel reduserte fysiske, mentale og sosiale ressurser. Eldre mennesker har blitt og blir oppfattet som en byrde for samfunnet. Imidlertid synes det være et skifte på gang mot å motivere eldre mennesker for aktiv deltagelse og engasjement for å forbedre eget og andres liv når det gjelder når det gjelder å fremme god helse, trivsel og sosial deltagelse.

Read More

Menneskekroppen er skapt for å være i bevegelse. Sammenhengen mellom fysisk aktivitet og helse er godt dokumentert.  Gange er den vanligste formen for fysisk aktivitet. Fysisk aktivitet forebygger blant annet osteoporose, flere typer kreft, hjerte og karsykdommer, høyt blodtrykk, type 2-diabetes, overvekt, og muskelskjelettlidelser og har positiv effekter i forhold til mental helse og livskvalitet.

Read More