Innledning

Jeg kommer fra en slekt med mange lærere og ellers taleføre personer. Min farfar var lærer og skolestyrer på Frei. I tillegg var han overfører på hjemstedet. Min morfar var også ordfører der han bodde. Min far er utdannet teolog og arbeidet som prest i mange år. De siste 20 årene av sitt yrkesaktive liv jobbet han som høgskolelektor og førstelektor på Diakonhjemmets høgskole, som det den gang het. Studentundervisning var noe har satte høyt og snakket varmt om. Etter at han ble pensjonist har hatt fortsatt sin formidlingsvirksomhet, både gjennom skriving og kåserier/foredrag. Jeg har således vokst opp i et hjem hvor formidlingsgleden har vært stor, og jeg har selv nytt godt av å bli lest for og fortalt for. Min far skrev også fortellinger.
Det var naturlig for meg å begynne egen undervisningsaktivitet tidlig, og allerede på begynnelsen av ungdomsskolen hadde jeg oppdrag som søndagsskolelærer med fortellinger og flanellograf.

Hvordan jeg ble underviser

I voksen alder begynte min utvikling som underviser med at jeg ble bedt om å holde undervisning for miljøpersonalet jeg arbeidet sammen med i psykisk helsevern. Etterhvert ble det også undervisningsoppdrag for leger i spesialisering i psykiatri, både i eget helseforetak og i andre. Det var lett å si ja, da jeg fort merket av jeg trivdes med oppgavene. Hvordan undervisningskarrieren etterhvert «tok av», er en noe spesiell historie.

I 2011 ble Oslo, Utøya og Norge utsatt for et grusomt terrorangrep. Spekulasjonene om den psykiske helsetilstanden til gjerningsmannen gikk høyt, og rettsoppnevnte sakkyndige ble oppnevnt i to omganger for å avgjøre tilregnelighetsspørsmålet. Dersom gjerningspersonen hadde blitt funnet utilregnelig grunnet alvorlig psykisk lidelse, ville han etter alle sannsynlighet ha fått dom til behandling i psykisk helsevern og blitt overført til Regional sikkerhetsavdeling, Oslo universitetssykehus, hvor jeg på det tidspunktet var avdelingsoverlege og fagansvarlig. Det falt i mitt lodd å være talsperson i media i det året som fulgte. Jeg fikk omfattende erfaring med intervjuer på tv, radio og i ulike aviser.
Min opptreden i media gjorde at jeg begynte å henvendelser fra flere hold om å holde foredrag om temaer knyttet til psykisk lidelse, psykose, vold og trusler. Interessen har vedvart over år, og jeg har siden 2011 holdt utallige foredrag i og utenfor psykisk helsevern.

Med utgangspunkt i behovet for lettfattelig informasjon om kommunikasjon med mennesker i psykisk krise, skrev jeg en liten håndbok,” Forstå. God kommunikasjon for folk i førstelinjen” i 2016. Boken tar for seg kommunikasjon generelt og spesielt i møte med mennesker med psykiske lidelser i akuttsituasjoner. De siste fire årene (2016-2019) har jeg også vært på den europeiske konferansen” Emergency Medical Services” i København og Madrid og holdt ulike innlegg for personell som arbeider i prehospitale tjenester over hele verden, og jeg har i mange år vært knyttet til programkomitéarbeid og foredrag på den årlige Skandinaviske akuttmedisinkonferansen i regi av NAKOS (Nasjonalt kompetansesenter for prehospitale tjenester). Jeg har også hatt undervisning og fagdager for ambulansetjenesten og annet utrykningspersonell (politi, brann- og redningsetaten) i Trondheim, på Lahaugmoen, på Legevakta i Oslo, for Norsk Narkotikapolitiforening, for Kripos og i prehospital divisjon i Vestre Viken hf for å nevne noen eksempler.

Videreutvikling av formidlerrollen

Jeg har alltid vært glad i å skrive, og i forbindelse med et jobbskifte, fikk jeg tid til å skrive min første bok. Idéen kom i forbindelse med at jeg arbeidet for å få på plass retningslinjer for ivaretakelse av barn som pårørende på den avdelingen jeg jobbet på. Retningslinjene og engasjerte mennesker var det forsåvidt greit å få på plass, men da vi lette etter egnede verktøy å bruke i arbeidet, var det lite å få tak i. Det var da jeg fikk idéen til å skrive en fagbarnebok om hvordan det kan være å være barn når en av foreldrene har alvorlige psykiske helseplager. Idéen var å lage den slik at den kunne brukes av barn og voksne sammen, og på en slik måte at det ville gi gjenkjennelse hos barnet samtidig som barnet skulle få anledning til å stille spørsmål og snakke om egen situasjon uten å føle seg presset til det. Det første opplaget på 1500 bøker ble solgt ut på under ett år, så det kan se ut som det var et behov for en slik bok.

Boken kom i 2013, og etter det har jeg skrevet to bøker til bygget på samme konsept, en om kreft og en om alkohol og vanedannende medikamenter.

Jeg har også skrevet en håndbok for førstelinjepersonell om ivaretakelse av barn som pårørende i akuttsituasjoner og en fagbok for voksne om barn som pårørende mer generelt. Begge disse bøkene inneholder også en rekke fortellinger fra mennesker med egne erfaringer og kliniske eksempler.

Da jeg skrev den første boken, visste jeg ikke at den skulle lede til utallige forespørsler om foredrag, innlegg, fagdager mv. Men det som skjedde var at forespørslene begynte å komme fra den dagen den første boken kom fra forlaget, og slik er det fremdeles.

Jeg har siden 2013 holdt mere undervisning og flere foredrag enn jeg har oversikt over og bidratt med ulike innlegg både muntlig og skriftlig om tematikken barn som pårørende, psykisk helse, kommunikasjon mv. Eksempler på oppdragsgivere er Universitetet i Oslo, Universitetet i Sør-Øst-Norge, Nord universitet, Universitetet i Stavanger, Høgskulen på Vestlandet, Høgskolen i Harstad. Utdanningsdirektoratet, Utdanningsforbundet, Cappelen Damm og Blå Kors har også vært samarbeidspartnere gjennom flere år, og jeg har hatt oppdrag for organisasjoner som Barneombudet, Fagforbundet, Pedagogstudentene, ErlikOslo, SNU, Frelsesarmeen, Kirkens bymisjon, For fangers pårørende, BarnsBeste, Kristiansand tingrett, Ambulanseforum, Sanitetskvinnene mv. I tillegg har jeg hatt oppdrag på konferanser og fagdager for flere fylkesmenn og flere helseforetak. I perioden 2015-2018 var det formidlingsvirksomhet som var mitt hovedvirke.

Min tilnærming til eget formidlingsarbeid har hele veien vært preget av et genuint ønske om å bidra til økt kunnskap om psykisk helse og færre myter og fordommer om psykiske lidelser samt økt kunnskap om relasjoners betydning.

Underviser på OsloMet

Det var med stor glede jeg takket ja til tilbud om en 20% undervisningsstilling ved OsloMet fra 1.januar 2018 da jeg ble invitert til å begynne der. Og det var fint å kunne takke ja til 100% stilling fra 01.07.18 (vikariat). Jeg søkte i desember 2018 om fast stilling som førstelektor, og ble vurdert som kompetent. Fra våren 2019 har jeg vært tilsatt som førstelektor i fast stilling på Institutt for sykepleie og helsefremmende arbeid, studielederområde psykisk helsearbeid.

For å kunne videreutvikle meg som underviser på universitetsnivå for å kunne arbeide med det jeg har mest lyst til, nemlig undervisning, har jeg systematisk jobbet for å tilegne meg ytterligere kompetanse innen pedagogikk og forskning. Jeg gjennomførte våren 2018 kurset” Studentaktiv undervisning” med Christine Lindstrøm ved OsloMet, og kom våren 2020 inn på kurset i Universitets- og høgskolepedagogikk på OsloMet.

I 2018 fikk jeg muligheten til å være emneansvarlig på emnet” Mennesket, psykiske lidelse og det sosiale miljø” sammen med erfarne kolleger. I det arbeidet var jeg aktiv i utformingen av planer, innhold og undervisningsopplegg. Jeg brukte tid på å sette meg inn i evalueringer fra tidligere studenter, og tok aktivt i bruk metoden” Studentaktiv undervisning”, både i Canvas og i møtet med studentene. Evalueringen av emnet viste jevnt over høy grad av fornøydhet blant studentene.

I 2019 ble jeg tildelt emneansvaret for emnet som har fått navnet «Psykisk helsearbeid og traumatiske belastninger». Tidligere emneansvarlig går av med pensjon, og jeg har overtatt emneansvaret. Sammen med meg i utviklingen av emnet har jeg kollega professor og psykologspesialist Dag Nordanger. Vi er i ferd med å gjennomgå og revidere emnet for å få til et integrert og helhetlig opplegg for studentene. Emnet er et 10-poengs emne som skal gjennomføres i januar 2021 som del av videreutdanningen/masteren i psykisk helsearbeid.