Se til Oslo!
Fra å være et slags ”skrekkens eksempel” har nå Oslo kommune blitt et forbilde når det gjelder å satse på kvalitet i barnehagen. Oslo viser her hva ”tidlig innsats” betyr i praksis: en reell satsning på kompetanse i barnehagen.
Oslo kommune har denne uken underskrevet en historisk avtale med Fagforbundet og Utdanningsforbundet i Oslo, vedrørende grunnbemanningen i barnehagen. Avtalen slår fast at det skal være en ansatt pr. 3 barn under tre år, og en ansatt pr 6 barn over tre år. Videre heter det at alle barn skal ha tilhørighet til en gruppe som ikke må overstige 12 barn (under tre år) og 24 barn (over tre år). Barns behov for tilknytning skal ivaretas.
Avtalen har også som mål at minst halvparten av de ansatte skal ha barnehagelærerutdanning og minst en fjerdedel skal være barne- og ungdomsarbeidere. Eventuelt behov for spesialpedagogisk støtte, skal komme i tillegg til grunnbemanningen. Ved sykdom skal det settes inn vikar ved behov.
At barnehagefaglig kompetanse er den viktigste faktoren for å styrke kvaliteten i barnehagen, er en selvfølge som også er dokumentert av forskning. Uten barnehagefaglig kompetanse blir politikernes snakk om ”tidlig innsats” en hul formulering uten innhold. Det som er spesielt med å arbeide med små mennesker (store også, for den saks skyld), er at det ikke er mulig å lage standardløsninger eller oppskrifter på hvordan man skal handle i den enkelte situasjon som oppstår. Fordi alle mennesker er forskjellig, vil alle situasjoner/møter/hendelser være unike der-og-da hendelser som krever at den ansatte i barnehagen kan gjøre et begrunnet valg for hva som er riktig å gjøre. Et slikt valg må være tuftet på solid kunnskap (oppnådd gjennom utdanning, tilegnelse av ny kunnskap gjennom litteraturstudier og også gjennom reflektert praksis), etiske overveielser og en bevissthet om hva som er barnehagepedagogikkens plattform og mandat. Dette er ingen enkel oppgave. Hver dag skjer det mange, mange slike valg i barnehagen. Det er viktig at personalet tenker kritisk gjennom egen væremåte, holdninger og praksis og har mot til å være ærlig når man stiller seg selv kritiske spørsmål: hva skjedde nå? Hvorfor løste jeg denne situasjonen akkurat på denne måten? Hvilke konsekvenser kan det får for det videre arbeidet? Hvordan opplevde barna det?
I et miljø der barnehagelærerne er i mindretall, er det ekstra vanskelig å kunne reflektere kritisk faglig på denne måten. Man trenger en kollega å snakke med. Utdanningsforbundet gjennomførte i 2012 en undersøkelse om hvorfor barnehagelærere slutter i yrket. Den største enkeltfaktoren var mangelen på andre barnehagelærere.
Jeg håper at Oslo kommunes satsning kan spre seg til andre kommuner så fort som mulig. At kommune-Norge viser regjeringen at de ikke har tid til å vente på regjeringens sommel for å få en slik bemanningsnorm på plass. Jeg håper videre at denne nye bemanningsnormen ikke fører til splittelse og splid innad i barnehagene. Det er ingen som er uenige i at mange av de assistentene med og uten fagbrev som arbeider i dagens barnehager, er flotte mennesker som gjør en fremragende jobb for barna våre. Men jeg har til gode å oppleve at dyktige assistenter og fagarbeidere som tar skrittet videre og får seg en barnehagelærerutdanning, blir dårligere i jobben av den grunn. Tvert imot er det slik at en barnehagelærerutdanning gir dem enda bedre grunnlag for å gjøre en god jobb i barnehagen.
