Hvert menneske er unikt og tilhører en intersubjektiv verden
Overskriften innebærer et dilemma: på den ene siden er hvert menneske unikt, med egne rettigheter nedfelt i FNs menneskerettigheter. På den andre siden skal vi både ta hensyn til og tilpasse oss det Per Fugelli kaller «flokken» (http://www.dagbladet.no/kultur/kreftsyke-per-fugelli-med-juleappell-til-nordmenn/63088146).
Nasjonalt og internasjonalt ser vi tendenser til en politikk som forlater flokkmentaliteten og som retter oppmerksomheten mer mot «seg selv nok». Land i Europa stenger sine grenser. I Norge skryter innvandrings- og inkluderingsministeren av at det er færre asylsøkere enn på svært lenge, og hele regjeringen applauderer. Dette skjer samtidig med at verden aldri har sett et mer alvorlig flyktningproblem enn i dag. Nesten overalt i den vestlige verden ser vi tendenser til en mer nasjonalistisk tankegang. «America first» og «Make Amerika great again» gir et tydelig budskap om å ikke bry seg om «de andre». Vi skal realisere oss selv. Med slike holdninger skaper vi dikotomier av «dem» og «oss».
Slik jeg forstår den politiske filosofen Hannah Arendt (1906-1975) kan hennes tanker være med på å demme opp for denne individualistiske tankegangen der vi er oss selv nok. Arendt var opptatt av at hvert individ er unikt og ikke kan erstattes av andre. Samtidig lever hvert individ sammen i en delt verden og betrakter denne verdenen fra sitt unike ståsted. Denne pluraliteten tvinger oss til å tenke selv. Intersubjektiviteten, det at vi deler verden med våre medmennesker og søker å skape mening der, er et gode. Vi må øve opp vår evne til refleksjon og tankevirksomhet. Selve tenkningen gjør vi alene som individ, men tankene våre danner grunnlag for intersubjektiv deling. Arendt mente at det er særlig viktig å kommunisere med dem man er uenig med og at den største faren er når vi forbyr spørsmål. Gjennom refleksjon må vi stoppe opp og tenke over handlingene våre, vi får en avstand til det vi gjør, noe som gjør oss i stand til å handle på andre måter. Formålet med slik tenkning er å gi oss dømmekraft. Da kan vi ikke lenger skylde på at «vi bare utfører ordre», som nazisten Adolf Eichmann hevdet han hadde gjort under rettsaken mot ham i 1961, og som Hannah Arendt fulgte og filosoferte over.
Hva betyr dette i barnehagesammenheng?
Intersubjektivitet og relasjoner er kanskje noe av det viktigste vi jobber med i barnehagen. I barnehagen skal vi se hvert barn som det unike mennesket det er. Barns rett til medvirkning er sikret gjennom barnehageloven. Samtidig skal en dyktig barnehagelærer ta hensyn til hele barnegruppen, til «flokken». Barn og barnehagepersonale utgjør et fellesskap som må lære å ta hensyn til hverandre og kunne sette egne behov til side til fordel for gruppen.
Jeg mener at den viktigste oppgaven en barnehagelærer har, er å sørge for at hvert eneste barn opplever å bli sett, anerkjent og respektert hver dag. Hvert eneste barn. Hver dag. Som barnehagelærer gjennom mange år vet jeg at dette er lettere sagt enn gjort. Barnehageforsker Berit Bae (2004; 2009) har rettet oppmerksomheten på hvordan anerkjennende relasjoner er preget av romslige dialogmønstre. Det vil si at barnehagelæreren i sin interaksjon med barnet er oppriktig interessert i det barnet vil formidle og utviser forståelse og velvillighet i tolkningen av det barnet uttrykker. Og fordi hvert menneske er unikt, både barnehagelæreren og barnet, vil hvert intersubjektivt møte også være unikt. Både barnehagelæreren og barnet vil kunne få nye erfaringer i møtet med den andre. Filosofen Maurice Merleau-Ponty (1908-1961) mente at vi er født inn i en intersubjektiv verden, en livsverden som det ikke er mulig å slippe ut av. Vi er sammen i denne verden og søker etter delt mening. Vi kan forstå hverandre gjennom direkte interaksjon. Fordi Merleau-Ponty (1945) vektlegger kroppen som det stedet der bevisstheten oppstår, blir det lettere å forstå at også små barn uten verbalspråklig kompetanse kan være likeverdige partnere i et intersubjektivt møte.
For å kunne møte barn som unike personer, lytte til dem med oppriktig interesse og ta inn over oss at vi tilhører den samme intersubjektive verden, må barnehagelæreren bruke sitt pedagogiske skjønn til å møte barn på ulik måte. Det vil ikke være mulig å «skjære alle over en kam» eller følge samme oppskrift overfor alle barn. Derfor kan ikke barnehagelærere ta i bruk programmer eller verktøy som utenforstående har bestemt skal brukes på alle. Det er bare barnehagelæreren som kan avgjøre hvilke metoder eller hvilke verktøy som bør brukes med de aktuelle barna i den aktuelle barnegruppen. Barnehagelæreren må bruke sin kunnskap til å reflektere og utøve dømmekraft. Dermed vil barnehagelæreren også kunne opptre som modell og vise barna og de øvrige ansatte i barnehagen at ulikhet er en verdi. Alle skal ikke smis inn i samme modell eller samme skjema. Men alle har krav på å få den hjelpen og støtten som skal til for å kunne leve fullverdige liv.
Etterhvert som barnehagen har blitt et gode for alle barn, har flere og flere aktører meldt sin interesse for hva som foregår i barnehagen. De aller fleste har selvsagt barnets beste for øye i sin iver etter å påvirke innholdet. Men det er barnehagelærerne som gjennom sin profesjonsutdannelse har kompetansen til å vite hvordan barnehagen bør være. Barnehagelærerne må bruke sin dømmekraft og ikke bare utføre ordre. Og politikere gjør klokt i å lytte til deres synspunkter.
Referanser
Bae, B. (2004). Dialoger mellom førskolelærer og barn – en beskrivende og fortolkende studie. Doktoravhandling, HiO-rapport 2004 nr. 25. Oslo: Høgskolen i Oslo.
Bae, B. (2009). Rom for medvirkning? Om kvaliteter i samspillet mellom førskolelærer og barn. Barn (1), 9–28. https://www.ntnu.no/documents/10458/20989938/bae.pdf
Merleau-Ponty, M. (1945). Phénomenologie de la perception. Paris: Gallimard.
