Om lek og utvikling av barns hjerner
Det er en ære for meg å introdusere min første gjesteblogger: professor emeritus Per Brodal, Institutt for medisinske basalfag, Universitetet i Oslo. Velkommen!
For en hjerneforsker med langvarig interesse for læring var det en stor opplevelse å se Margreth Olins film ”Barndom”. Den gir et levende eksempel på hvordan barn – når forholdene er lagt til rette for det – aktivt utforsker seg selv og verden gjennom lek og samspill med voksne. Det er urovekkende at man i dagens barnehager vil fortrenge barnets naturlige læringsmåte til fordel for formalisert innlæring av ”fag” som matematikk og lesing. Det vitner både om et alt for snevert syn på hva barn trenger å lære før de begynner på skolen og manglende forståelse av hva som driver læring både hos barn og voksne.
Hjernens nettverk utvikles ved meningsfull bruk
Barns hjerner nær tredobler sin vekt fra fødselen til ett-årsalder, og deretter skjer det en langsom økning frem til 5-6 årsalder. Dette skyldes ikke minst en enorm økning i koblinger (synapser) mellom hjernens milliarder av nerveceller, og går sammen med at barnet lærer om seg selv og om verden. Frem til 20-årsalder skjer det så en stadig utvikling og ombygning av hjernenettverk, med særlig store endringer i de første leveårene og i ungdomstiden. Nettverk for styring av bevegelser, for tolkning av sanseinformasjon, for tanker og for følelser skal utvikles og ikke minst etterhvert samordnes. Denne biologiske utviklingen av hjernenettverkene drives av meningsfull bruk – det vil si gjennom aktivitet for å oppnå mål som barnet oppfatter som viktige. (Det kan for eksempel være å finne ut av ting ved spørre de voksne, det kan være etablering av vennskap gjennom å vise medfølelse med en som er lei seg, eller som i filmen å prøve om og om å komme seg opp på styltene.) Hvis ikke hjernenettverkene tas i meningsfull bruk i en bestemt periode, er muligheten for god utvikling senere mye dårligere. Nettverk som danner grunnlaget for evne til å tilpasse seg andre i en gruppe, til å utsette behov og til å leve seg inn i andres tanker og følelser kan ikke vente med å utvikles til etter skolestart.
Hvordan vi lærer best
Det hjelper ikke hva de voksne mener er viktige mål – det er barnets ”prosjekt” i øyeblikket som bestemmer. Riktignok både kan og skal de voksne legge til rette for at barnet lærer det som de mener er viktig, men de kan ikke lære for barnet. I et overordnet perspektiv er barnets ”prosjekt” å oppnå oversikt, forutsigbarhet og kontroll i en overveldende kompleks verden. Dette krever aktiv utforskning av en selv og av hvordan samspillet med andre mennesker kan mestres. Et hovedpoeng ved læring – uansett alder – er at den drives av hva personen oppfatter som viktig, og at egenaktivitet er mer effektivt enn passiv overføring. Mange har vel erfart hvor lite en lærer i situasjoner som gir svar på spørsmål en selv ikke har stilt, og hvor mye større glede en opplever i læringssituasjoner hvor en selv er aktiv. Selv spedbarn viser større glede når de selv tar tak et ønsket objekt enn hvis det blir gitt av en voksen. Vi vet også at utrygghet og stress i en læringssituasjon driver oss mot enkle, automatiske forsvarsreaksjoner fremfor læring av noe nytt.
Lek i et evolusjonsperspektiv
Menneskets hjerne er spesiell ved at nettverkene er så lite spesifisert for bestemte oppgaver ved fødselen. Det betyr at hvordan nettverkene skal fungere bestemmes – på godt og ondt – av læring i samspill med omverdenen i de første leveårene. I et evolusjonsperspektiv er det rimelig å forklare barns nysgjerrighet og mot til å utforske seg selv og verden med at det er nødvendig for å sikre livsviktig læring. Grunnleggende følelser kan forstås som signaler om at noe er viktig – enten å oppnå eller å unngå. Hjernens nettverk for belønning og straff danner det biologiske grunnlaget for gleden ved mestring og ubehaget ved å mislykkes. Gleden ved mestring sikrer at vi strever etter å nå mål, mens gjentatte nederlag fører til tristhet og unngåelse av skadelige aktiviteter. Hvis vi ser på dyreungers atferd, er det påfallende hvor mye tid som brukes til lek. Hvorfor skulle de i en farefull og matknapp tilværelse bruke så mye tid og energi på lek hvis det ikke var knyttet til overlevelse? Det er åpenbart ikke ”for moro skyld”, men glede er likevel selve drivkraften. Lek er derfor både alvorlig og viktig for dyrs og menneskers utvikling, men trives paradoksalt nok bare i trygge, lek-stimulerende rammer som gir rom for spontanitet, fantasi og glede, som så vakkert vist i filmen ”Barndom”.
Hva skal til for å lykkes i skolen og i livet?
I boken ”The importance of being little. What preschoolers really need from grownups” stiller Erika Christiakis spørsmålet ”Vis meg en eneste voksen…som ikke ønsker at barn skal utvikle livslange ferdigheter eller bli dyktige til å lese, skrive, samarbeide og løse problemer”, og fortsetter med at ”The million dollar question…” er hvorfor så mange har bestemt seg for at lek i barnehagen er en fiende av slik læring. Boken kan anbefales til alle som ønsker en forskningsbasert begrunnelse for lekens plass i barndommen. Vi vet for eksempel at barns evne til selvregulering utvikles best i et lekeorientert miljø, og at evne til selvregulering ved skolestart er sterkere assosiert med senere suksess enn IQ, matte- og leseferdigheter.
Forutsetning for læring i en skolesituasjon er jo at barnet kan konsentrere seg om en oppgave, skjønner reglene som gjelder, kan utsette umiddelbare reaksjoner, etablerer gode relasjoner til lærere og medelever, og kan reflektere over ny informasjon og erfaringer. Et smalt fokus på lesing og matematikk som fortrenger aktiviteter som befordrer regulering av emosjoner, kritisk tenkning og viljestyrke vil være et alvorlig feilgrep, i følge Christiakis. Det hjelper ikke med flere timer med formalisert undervisning hvis det biologiske og psykologiske grunnlaget for læring ikke er lagt før skolestart.
e-post: pabrodal@gmail.com
