Skal vi slutte å snakke om vennskap i barnehagen?

Anne Greve på 24. november 2021

Dette innlegget er et foredrag som jeg holdt på Nordiske Impulsers webinar 24.11.21.

Vi kan da ikke slutte å snakke om vennskap – vennskap som er så viktig for barn? Mange barn forteller jo om at det de gleder seg til i barnehagen er nettopp å leke med venner, venner er det som gir livet mening som gjør det verdt å stå opp hver dag. Ja, det å ha en venn er en stor gave.Og det skal vi hegne om. Jeg mener at de ansatte i barnehagen skal ha stor respekt for og anerkjenne og hegne om de vennskapsrelasjonene barna har.

Men det er en ting som er virkelig dumt med vennskap, og det er at vi ikke kan bestemme hvem som skal være venner. Vennskap er frivillig, og det må være en gjensidighet. Begge må ønske å være venn med hverandre. Ellers kan vi ikke kalle det vennskap. Og dermed kan vi også risikere at det er noen barn som ikke finner en venn i barnehagen.

For noen år siden hadde jeg aldri trodd at jeg skulle si at vi skulle slutte å snakke om vennskap i barnehagen. Det var da jeg hørte om at noen barnehager opererte med vennskapsgaranti, at jeg begynte å lure. Nå tror jeg den kommersielle kjeden jeg hørte om den gangen har sluttet å garantere at barna i barnehagen skal få venner, men det kan jo tenkes det er andre som gjør det. Og hva betyr det? Da gjør vi etter min mening den flotte gaven som vennskap er, om til et press, noe man må oppnå for å lykkes.

Det hjelper ikke å si at de barna som ikke finner noen venner, kan bli venner med personalet – for det er ikke gitt at barna har lyst til å bli venner med de ansatte. Vennskap er frivillig og gjensidig. Og da er veien kort til å begynne med ulike verktøy og programmer for å sikre at barna får venner. Og da er vi i ferd med å ødelegge alt sammen – og veien kan ligge åpen for mobbing, noe jeg snart skal komme tilbake til.

Vi må altså klare å ha to tanker i hodet samtidig – og det er vi barnehagelærere og barnehageansatte gode til. For det første må vi respektere de vennskapsrelasjonene som er mellom barna. For heldigvis er det jo mange barn som får venner i barnehagen. Da må vi legge til rette for at disse vennskapene kan blomstre videre og ikke forsøke å skille barna med mer eller mindre dårlige begrunnelser: at barna har dårlig innflytelse på hverandre, at de som er venner blir så ekskluderende overfor andre barn, at det blir så utrolig leit hvis vennen ikke kommer i barnehagen en dag, og så videre.

Ja, alt dette kan jo være utfordringer, men da er det viktig å ha gode barnehageansatte som kan være en støtte: «jeg ser at du er lei deg i dag, er det fordi vennen din ikke er i barnehagen i dag? Det skjønner jeg godt. Kanskje vi skal lage en fin tegning til ham/henne som vi kan gi når han/hun kommer tilbake? Skal vi finne på noe sammen?»

For det andre må vi la være å gjøre vennskap til et press. Jeg har hørt om barn som har begynt å grue seg til å gå i barnehagen, fordi de ikke har noen «bestevenn». Det vi derimot KAN garantere, er at alle barn skal ha noen å leke med. For her kan de barnehageansatte gå inn. Barnehagelærere og andre ansatte i barnehagen som er gode lekere, kan la seg invitere med inn i barns lek eller invitere barn inn i sin egen lek.

Barnehagepersonale som er gode til å leke på LEKENS premisser, helt uten baktanker om at de skal styre leken på en bestemt måte slik at man oppnår ett eller annet læringsmål, de blir gode lekpartnere. Slike barnehageansatte får som regel en helt unik relasjon til barna, fordi barna opplever at de ansatte er genuint opptatt av å være sammen med barna, de er interessert i det barna gjør, de er interessert i å være sammen med barna for å ha det gøy, for å bli bedre kjent, for å finne på spennende ting. Det åpner seg en helt magisk verden når man begynner å leke, og de som deler den verdenen, får unike opplevelser sammen. Da KAN det tenkes at det utvikler seg vennskap også, men det kan vi ikke vite.

Da den amerikanske forskeren William Corsaro, som har forsket mye på vennskap, ble intervjuet om sine egne venner, fortalte han at han faktisk har flere venner i dag som var barn i de barnehagene han opphold seg i som forsker. Fordi han viste genuin interesse for det barna gjorde, ble barna interessert i ham også, så har de holdt kontakten helt til i dag når barna for lengst har blitt voksne.

Så det viktigste vi kan gjøre i barnehagen, er å legge til rette for lek og å delta i leken sammen med barn på lekens premisser. Det vil si at vi må godta at vi ikke kan gå inn og styre, vi kan godt komme med innspill og ideer, men på lik linje med barna må vi godta at våre ideer ikke alltid blir fulgt. Og vi må godta at vi ikke alltid blir invitert med i lek. Men viser vi oss som gode lekere, blir vi nok invitert med – for barn elsker å leke med voksne.

Hva skjer hvis vi snakker for mye om vennskap? Barna som kanskje ikke har noen venn, vil fort merke presset. Og så faller vi kanskje for fristelsen til å bruke alle disse verktøyene og programmene som lover at de kan utvikle barns sosiale kompetanse, utvikle vennskap: Alle med, De utrolige årene – bare smak litt på navnene på disse programmene. Men vær forsiktig. Min påstand er at slike programmer legger grunnen for at mobbing kan oppstå.

Slike programmer legger gjerne ansvaret over på barna. Og er det en grunn til at vi ikke har lykkes så godt med mobbeproblematikken, tror jeg særlig det kommer av at vi legger for mye ansvar over på barna.

Jeg pleier å si at hvis vi er interessert i å jobbe for å unngå mobbing, skal de 15 første spørsmålene vil stiller, være: Hva er det med MEG som gjør at mobbing kan forekomme i denne barnehagen. Hva er det med MEG som gjør at mobbing kan forekomme i denne barnehagen. Har jeg en væremåte som gjør at mobbing kan være mulig? Hender det at jeg snakker nedsettende om noen mens andre hører på?

Jeg tror at vi må ta inn over oss og vite at det er vi som har ansvaret. Hvis vi for eksempel gir irettesettelser til barn i plenum, hører jo alle som står rundt det samme. Alle får høre at «Nils» er en som får andre til å begynne å gråte hvis vi sier slike ting som «Se, Nils – så lei seg Kari ble nå på grunn av det du gjorde». Da jeg forstod hvor ille det kan være å gi irettesettelser i plenum, begynte jeg å tenke på at det ikke bare er det vi sier verbalt som betyr noe. Barn er eksperter på å lese kroppsspråk: det lille øyekastet til en kollega, det lille sukket – barna fanger det opp og forstår hvem det er de ansatte ikke liker. Og til og med det du ikke kan kontrollere som den lille rykningen i øyekroken, det litt stive smilet – det fanges opp. Barn er eksperter på slikt.

Derfor MÅ vi rett og slett jobbe med oss selv og ikke gi oss, men lete etter hva det er ved det barnet som gjør at jeg kan like det barnet på ordentlig, at jeg faktisk gleder meg til å møte dette barnet når jeg kommer på jobb. For her kan vi ikke jukse. Barn finner det ut.

Dette må vi jobbe med hver dag.

Jeg tror også at vi kan mislykkes i arbeidet med å unngå mobbing hvis vi tror at vi kan bli kvitt mobbing. Vi kan aldri bli kvitt mobbing.Vi mennesker er riktignok sosiale skapninger, men vi har det i oss at det er noen i ikke liker så godt, eller noen vi ikke vil ha med i leken. Derfor må vi jobbe med disse tingene hver dag. Og det er jo heller ikke slik at de barna som sliter mest med å få venner eller lekekamerater kaster seg rundt halsen på deg i det øyeblikket du viser at du vil ha kontakt. Nei, disse barna har ofte lært seg til at det lønner seg å ha avstand. Hvis de har blitt skuffet mange nok ganger, er det en temmelig forståelig reaksjon at man ikke vil sette seg selv på spill nok en gang ved å gå inn i en tettere relasjon. Da må vi ansatte i barnehagen igjen ha to tanker i hodet: respektere at barnet ikke vil ha noe med deg å gjøre akkurat nå, men samtidig vise at du ikke har tenkt å gi opp. Selv om du blir avvist, må du fortsette å vise at du er glad i akkurat dette barnet og at du vil bli kjent, vil leke med, vil være sammen med. Men det er vanskelig. Og vi har ikke lov til å gi opp. For dette er faktisk livsviktig.

Mobbing er farlig – både for den som mobber og for den som blir mobbet. Og i barnehagen har vi en unik mulighet til å vise at vi ønsker å være sammen med barna i leken. Men da må vi øve oss på å leke, vi må være villige til å la barna være læremestere og selv bli lærlinger.

Vi må godta at leken tar en helt annen retning. Og vi må gi barna inspirasjon: Eventyr. Sanger. Bilder. Turer. Dette kan vi jo. Vi må øve oss, så vi kan ha blikk-kontakt når vi forteller eventyret, ikke gjemme oss bak et sangkort eller et manuskript. Vi må vite hvordan vi fanger alle ungenes oppmerksomhet. Vi må klare å dramatisere enkle ting, bruke stemmen, bruke blikket – skape magien. Da kan det skje store ting. Da kan leken ta fart, da kan det begynne å svinge. Og hvem vet – kanskje det kan oppstå vennskap også?

Tre viktige bøker for barnehagen

Anne Greve på 26. desember 2020

Barnehagen er under press, det har den vært lenge. For eksempel vil regjeringen nå ha omkamp etter nederlaget de led på Stortinget i 2016 – de vil kartlegge alle barns norskkunnskaper (selv om de nå sier at det ikke er snakk om en kartlegging, bare en vurdering først – og så kartlegging). Videre florerer programmer og forskningsprosjekter som vil føre barnehagen bort fra samfunnsmandatet som er tuftet på barns medvirkning og rett til lek, og over mot voksenstyrte læringsaktiviteter. Derfor trenger barnehagen ansatte som våger å si nei til krav og pålegg utenfra, dersom de mener at disse ikke er til barns beste. Barnehagen trenger barnehagelærere som gjennom sin utdanning har fått et solid fundament som utgangspunkt for profesjonell skjønnsutøvelse. Jeg er urolig for om utdanningen klarer det i dag.

Det er særlig tre forhold som uroer meg med barnehagelærerutdanningen: For det første har den i mange år vært underfinansiert. Det fører til at klassene blir større og større, det blir mindre og mindre undervisning, mindre veiledning både i teoristudiene og ikke minst i praksis. Dette er kritisk for en utdanning der det ikke bare er snakk om å lese seg til kunnskaper, men også å utvikle holdninger i møte med andre mennesker. Å utdanne seg til barnehagelærer handler om å utvikle seg selv som menneske, å modnes og å bryne seg på andres meninger og holdninger. Det krever aktiv innsats og veiledning gjennom alle de tre årene en bachelorutdanning tar. For det andre er barnehagepedagogikk borte som eget fag, og de estetiske fagene er skåret ned slik at det knapt er noe igjen. Pedagogikkfagets (manglende) plass har vært kritisert og problematisert i utallige rapporter siden vi fikk ny barnehagelærerutdanning i 2012, så jeg går ikke her mer inn på hvilke negative konsekvenser det har. Musikk, forming og drama danner, sammen med barnehagepedagogikk, grunnstammen i det som er barnehagens fundament. Derfor er det kritisk at disse fagene får så liten plass i dagens utdanning. For det tredje har høgskolenes higen etter å bli, og forbli, universitet ført til at det legges større vekt på at de som underviser, har doktorgrad, enn om de kan noe om barnehager. Det fører til at personer med en eller annen doktorgrad, men som kanskje verken kan norsk eller noe om norske barnehager, får fast ansettelse. Søkere med barnehagelærerutdanning, men som mangler doktorgrad, blir vraket. Det ser ut til at universitetene som tilbyr barnehagelærerutdanning, glemmer at deres viktigste oppgave er å utdanne barnehagelærere – ikke å søke forskningsmidler fra EU. 

Med dette som bakteppe vil jeg trekke frem tre bøker som jeg mener kan gjøre en forskjell. Tre bøker som jeg mener bør ligge lett tilgjengelig i alle barnehager og danne utgangspunkt for diskusjoner på planleggingsdager og faglige møter. 

Den første boken er skrevet av professor Jan-Erik Johansson: Barnehagens opprinnelse, styring og praksis. En introduksjon til barnehagepedagogikkens kraftfelt (Fagbokforlaget). https://www.fagbokforlaget.no/Barnehagens-opprinnelse,-styring-og-praksis/I9788245013382 Den handler om barnehagepedagogikkens røtter, utvikling og betydning for barnehagefeltet. Jeg har skrevet en anmeldelse av denne boken her: https://www.idunn.no/npt/2020/04/jan-erik_johansson_barnehagens_opprinnelse_styring_og_pra. I anmeldelsen skriver jeg: «Johansson peker på hvordan kjennskap til historien og kjennskap til barnehagens gode praksis kan være viktig for å utvikle barnehagens pedagogikk videre. Det er befriende at han ikke strander i et synspunkt om at alt var bedre før, men at det også er håp for fremtiden. Selv om Johansson gjennom hele boken advarer mot en «nedmontering» av barnehagepedagogikken, ser han også at det er mulig å finne en løsning. Men den kommer ikke av seg selv. Denne boken er et viktig bidrag til den videre reisen.»

Den andre boken handler mest om skolen og ulike moderniseringsreformer den har vært utsatt for – og den motstanden som slike moderniseringsreformer påført utenfra, har ført til. Den er skrevet av professor Lars Løvlie: Politisering og pedagogisk motstand – veien til en barneorientert praksis (Fagbokforlaget) https://www.fagbokforlaget.no/Politisering-og-pedagogisk-motstand/I9788245025163. Boken er like aktuell for barnehagefeltet, for også barnehagen er gjenstand for de samme ønsker om effektivisering og måloppnåelser. Lars Løvlie har valgt å skrive i essay-form, noe som etter min mening gjør boken mer tilgjengelig enn mange bøker skrevet i en stram akademisk form. Men jeg må skynde meg å si at det ikke betyr at teksten er uten faglige referanser, tvert imot – forfatteren er solid forankret i tidligere forskning og teori. Det gir boken tyngde. Løvlie viser viktigheten av at pedagoger står opp for faget sitt og yter motstand mot det som kan rive ned årelange pedagogiske praksiser tuftet på kunnskap og erfaring. I møte med utålmodige politikere uten kjennskap til skolen – eller barnehagen – og uten kjennskap til barn, må profesjonen stå frem og kjempe for de verdiene som står på spill når reformiveren tar overhånd.

Den siste boken jeg vil trekke frem, er skrevet av barnehagelærer Birgitte Fjørtoft – og da skjønner nok de fleste at den må handle om lek: Perlet furunål, en innføring i barns lek (Universitetsforlaget). https://www.universitetsforlaget.no/perlet-furunal-1. Birgitte Fjørtoft har i en årrekke vært en ivrig talskvinne for leken i barnehagen. Nå har hun skrevet en glitrende bok som ikke på noen måte romantiserer leken, men som forteller og viser i klare ordelag hvorfor lek er det mest sentrale i barnehagelæreres arbeid med barn. Jeg har selv skrevet om lek i flere år, og vet hvor vanskelig den er å beskrive på en god måte. Lekens magi blir nærmest borte i det øyeblikket man skal sette ord på hva som skjer eller forsøke å forklare hva magien består av. Derfor er det så lett at det man skriver, enten blir nedlesset av tunge teorier som gjør at man glemmer hva det egentlig handler om, eller motsatt, at det blir banalt, romantisk eller fremstår som tøysete. Birgitte Fjørtoft klarer det kunststykket å balansere disse tingene. Hun har med teoretiske betraktninger og analyser samtidig som hun viser at lek også er tull og tøys. Det aller viktigste budskapet til Fjørtoft, er at lek er en viktig del av jobben som barnehagelærer. Det er gjennom å leke med barna at du som barnehagelærer viser barna at du er tilgjengelig, at du er «på deres parti», at du virkelig ønsker å komme nær og forstå hva som er viktig i barnas liv. Først da kan du ha håp om å fortjene barns lojalitet og barns tillit. 

Den uvurderlige leken – også i skolen, av Emmy Haugen, barnehagelærer og lærer i grunnskolen

Anne Greve på 4. juli 2019

Dette innlegget er skrevet av Emmy Haugen, som jeg gikk sammen med på Barnevernsakademiet da vi utdannet som til førskolelærere i 1983. Emmy har jobbet som lærer i grunnskolen siden 2002, og før det har hun jobbet 13 år som avdelingsleder (ped.leder) for en 3-7 årsgruppe. Hun har tatt videreutdanning i småskolepedagogikk, noe som kvalifiserer henne for å undervise opp til 4. klasse. Emmy sier selv:

Jeg har alltid vært svært opptatt av lek og av å gi barn muligheter til å utvikle sin lek. Jeg er opptatt av teater og drama og ser lek som en naturlig del av dette. Lek og drama er nær beslektet. Jeg er opptatt av de voksnes rolle i leken og deres ansvar for å få barn med i lek og til å få utvikle leken slik at den ikke stagnerer. Jeg er også svært opptatt av at miljøet innbyr til lek.

Dette blogginnlegget er basert på foredrag om lek som Emmy har holdt på AKS (SFO) og for kollegaer på skolen. Emmy har hentet stoffet fra ulik faglitteratur, men har ikke referanser (siden det bare var tenkt som et muntlig fremlegg).

Jeg har redigert det noe for å få det til å passe som et blogginnlegg, i to deler.

Det er en stor glede å få presentere Emmys tekst. God lesning.

Den uvurderlige leken

Ulike teorier om lek gjenspeiler ulikt syn på hva lek er, hvilke former den opptrer i og ikke minst, hvilken betydning leken har for mennesket. Hva vi voksne mener lek er, har noe å gjøre med vårt livssyn og hele vår holdning til andre mennesker, og spesielt til barn.

Leken rommer et utall av ulike uttrykksformer og varianter. Barn leker med ord, bokstaver, tall, med fantasien sin, med andre barn og med voksne. Det finnes en uendelighet av ulike måter å leke på. Det kan være ball-leker, løpe- og jageleker, klappeleker, rolleleker og intellektuelle ferdighetsleker. Hva er så lek? Barn har sjelden vansker med å svare på dette. De vet selv når de leker og når de ikke leker.

Jeg skal ikke gå inn på alle de ulike teoriene om lek, men heller nevne noen felles kriterier som man kan enes om:

  • Lek er en typisk aktivitet blant barn
  • Lek er en aktivitet som gir tilfredsstillelse i seg selv
  • Lek er lystbetont, frivillig og spontan
  • Lek innebærer at det skapes en viss orden
  • Lek gir mulighet for å prøve og feile
  • Lek innebærer spenning
  • Lek er på liksom, den ligger utenfor den virkelige verden

Gjennom leken blir det stilt store krav til å kunne forstå lekens regler, til å kunne innordne seg og til å få til et samspill.

Lek i skolen

Det å ha venner og å få være med på lek er det de fleste barn synes er aller viktigst for å trives. Barnehagen og skolen har historisk sett stått for ulike syn på barn og lek. Mange røster har sagt at det er for mye lek i skolen. Jeg mener det er altfor lite lek i skolen og for lite lek satt inn i et system. Det er for mye frilek i skolen, det vil si lek hvor barna blir overlatt til seg selv uten struktur rundt leken. Da blir det lett at den sterkeste råder i leken og kan dominere de andre. Det blir satt av for liten tid til lek. Det blir for mange avbrudd, og da har særlig rolleleken dårlige livsvilkår.

Det fysiske miljøet er også svært forskjellig i barnehagen og skolen. Undersøkelser viser at der miljøet er innredet slik som i barnehagene, med ulike kroker og god gulvplass til lek, blir det også mer lek. Hvordan det fysiske miljøet blir oppfattet og benyttet av barna, er antakelig mer avgjørende enn antall kvadratmeter og utstyr.

Intervju med 6-åringer forteller om lite voksendeltakelse i leken. Nettopp det å verdsette leken og gi den rom i situasjoner når vi voksne har helt andre planer, krever romslighet og dessuten en sterk tro på leken som egenverdi. Dette er heller ingen vanlig tankegang i skolen. Det synes som 6-åringene knytter trivsel til graden av muligheter til lek og til det å kunne velge og til gode relasjoner til voksne som bryr seg om dem.

Utfordringen for skolen handler om å skape vilkår for glade barn som utvikler både leke- og lærelyst i en skole som har rom for humor og livsglede.

Fem aktuelle lekeformer i skolen

For å rydde opp i lekens jungel deler vi gjerne inn leken i ulike former. De aktuelle lekeformene i småskolen er:

REGELLEK hvor reglene har en overordnet rolle. Det som gir spenning i leken, er at det ikke alltid er de samme som taper og vinner. Det kan være gruppelek eller spill. Leken handler om å forholde seg til regler, begynne på nytt, ta sjanser, våge å tape, være solidarisk med dem man er på lag med. Det er viktig at vi sørger for at elevene har felles regler og at alle barna kan leker som «Boksen går», «Four square», «Stiv heks» osv. De elevene som ikke forstår eller vil forstå reglene, bør øve ute i en liten gruppe utenom friminuttene.

BYGGELEK, som noen ganger er en del av arbeidet med å forberede en rollelek. Noen ganger er selve prosessen med det å bygge tilfredsstillende i seg selv, ikke bare resultatet. Under byggelek i grupper foregår det en del forhandlinger mellom barna. Det er viktig å legge til rette for at elever får mulighet til å bygge i en liten gruppe uten at andre ødelegger. Ta gjerne bilder av resultatet og lag en idébok eller idévegg. Dette er en måte å anerkjenne det barna har laget. Mye samhandling foregår underveis i byggelek, og elevene får trening i å planlegge sammen. De er ofte svært stolte av det de har laget. Kapla kan brukes både i skoletiden og på SFO/AKS.

EKSPERIMENTERINGSLEK OG LEK MED TING, som ligner på byggelek, men som også kan omfatte utprøving av andre gjenstander enn byggeklosser. Her er det viktig med fleksible voksne som gir barna anledning til selv å komme frem til løsninger og svar.

TUMLELEK, LEKESLÅSSING, LEKEERTING krever god plass og mye tålmodighet fra de voksnes side. Det er viktig at barn får anledning til å bråkeleke innenfor gitte rammer. Barna får slik erfaring med egen kropp og hvor grensen går mellom alvor og lek. Gjennom slik lek får barna anledning til å prøve ut krefter og ferdigheter.

ROLLELEK som kjennetegnes ved at barna later som de er en annen enn den de er. Denne leken står mitt hjerte nær, og jeg er veldig bekymret for at denne lekeformen blir borte i skolen. Gjennom denne typen lek får elevene viktige erfaringer. Barnet gir signaler om at de leker, det er bare på liksom. Dette er noe barnet kan vise med hele seg: gjennom språk, stemme og fakter. I rolleleken kan vi høre at barn endrer dialekt og at de snakker i fortid når de planlegger lekens gang. De går ut og inn av roller.

Barna henter ideer til leken fra hverdagen sin, fra media, teater, fra litteraturen eller spesielle opplevelser. Derfor blir det viktig å gi barn felles opplevelser som de kan leke ut fra. Noen ganger er arenaen eller scenen svært viktig for leken – andre ganger er den ikke det. De sentrale rollene i leken er avhengige av hverandre. Ofte foregår det en del forhandlinger barna imellom før leken kan starte.

Rolleleken særpreges av kreativitet og fantasi, avansert språklig kommunikasjon, utholdenhet og konsentrasjon. God rollelek krever gode ledere. Rolleleken krever ferdigheter som imitasjon av språk, handlinger og personkarakteristikk – og ikke minst: evnen til å «late som om». I rollelek må barn kunne sette seg inn i hvordan andre tenker og mener og å kunne oppfatte hva og hvorfor de andre gjør det og det i leken. God rollelek krever at barna har noen felles opplevelser og de samme referanserammene å leke ut fra. Rolleleken har en form for fortellerskjema: innledning, handling, avslutning. Et slikt fortellerskjema er av stor betydning for barnas leseopplæring. Forskning viser også at leken og særlig rolleleken er viktig for utvikling av hele mennesket.

Gjennom rolleleken blir det stilt store krav til:

  • Å forstå lekens uskrevne regler
  • Å samarbeide i en gruppe og bli enige om lekens gang og ulike roller
  • Evnen til å sette seg inn i hvordan andre tenker og mener
  • Evnen til å late som at noe representerer noe annet, for eksempel en kost kan bli til en hest, en stein er en potet
  • Å mestre å gå ut og inn av ulike roller
  • Å trene på å ta mer høystatusroller som er mer krevende
  • Å trene opp ferdigheter til å imitere ulike dialekter og stemmebruk
  • Evnen til å snakke i fortid («Og så gjorde vi liksom det, og så kom han på besøk»)
  • Evnen til å leve i nuet og glemme det som skjer utenfor leken
  • Evnen til å se nye løsninger og mestre å drive leken videre
  • Å mestre å skape et spenningspunkt midt i leken.

Rolleleken mislykkes når:

  • Den stadig blir avbrutt av at andre vil være med eller at noen ødelegger
  • Det settes av for liten tid til leken
  • Det skjer andre attraktive ting rundt som forstyrrer konsentrasjonen og som gjør at noen plutselig ikke vil være med lenger
  • Barna tar for vanskelige roller som de har for liten erfaring med
  • Gruppen blir for stor og mangler gode lekere
  • Gruppen er uheldig sammensatt
  • Det er for liten voksen deltakelse som passer på at det er gode rammer rundt leken..

 

Neste blogginnlegg vil handle om den voksnes deltakelse i leken.

Skolestart for seksåringer – et feilgrep?

Anne Greve på 18. april 2018

Denne kronikken fikk jeg inn i Vårt Land 13.april i år. Jeg tillater meg å gjengi den her:

Heia Senterpartiet og Kristelig Folkeparti som har tatt initiativ til at seksårsreformen må evalueres. Jeg håper de får gjennomslag.

Det er mange årsaker til at skolestart for seksåringer var et feilgrep, jeg vil trekke frem tre av dem:

  1. Seksårsreformen skaper tapere
  2. Leken blir nedprioritert
  3. Femåringene blir førskolebarn

Punktene henger sammen, men jeg vil omtale dem hver for seg.

Et system som skaper tapere

Seksåringer er inne i en periode i livet som mange fagfolk kaller «den første pubertet». Det skjer veldig mye med seksåringer, både fysisk, med store endringer i kroppen, og mentalt. Nettopp i en slik fase er det viktig å jobbe med å bygge barnets selvtillit. Selvtillit har en stor betydning både for barnets ve og vel her og nå og for senere evne til å lære. Det er stor forskjell på om barnet har en grunnleggende innstilling til seg selv om at «jeg er en person som pleier å klare ting og som det er verdt å være sammen med» og «jeg er en person som ofte svarer feil og gjør gale ting og som ikke blir likt så godt av andre». En kropp i vekst og en hjerne som bruker mye tid til undring, passer ikke nødvendigvis inn i en setting der det er forventet at man skal sitte i ro og jobbe konsentrert med læringsstoff. Dersom skolesystemet vårt tvinger seksåringene inn i en slik setting, er det stor grunn til å tro at man skaper tapere – barn som ikke klarer å tilpasse seg en skolehverdag som i stadig større grad blir rettet inn mot krav til formell kunnskapstilegnelse og «tidlig innsats» hvis du viser tegn til å ikke passe inn.

Nedprioritering av lek

Seksåringer trenger å få lov til å leke med det de selv finner mening i, leke med de andre barna og leke med dyktige lærere som har kunnskap om barn og om lek. Dyktige (barnehage)lærere vet hvordan de kan la seg invitere med i leken på lekens premisser, uten å skulle styre leken i en bestemt retning mot et læringsmål. I leken kan barna få utfolde seg uten tanke på at de skal oppnå noe som helst annet enn å ha det gøy og leke mer. Det er mye bedre tilrettelagt for slik lek i barnehagen enn i skolen. Det skyldes både den fysiske utformingen av lokalene og at barnehagens læreplan ikke har krav til formelle læringsmål.

Femåringene blir skolestartere

Det siste året i barnehagen er rettet inn mot overgangen til skolen. Tidligere var det seksåringene som skulle være med på førskoleopplegg. Den gangen skulle femåringene få lov til å leke fritt og utfolde seg så mye de ville. Nå er det femåringene som må forberede seg til skolestart. Min egen forskning viser tegn til at skoleforberedelsene for femåringene er på vei til å bli langt mer omfattende enn det seksåringene fikk tilbud om. I noen barnehager virker det som om femåringene nærmest har begynt på skolen allerede, med lærerstyrte aktiviteter flere timer hver dag. Bratterud, Sandseter og Seland viser i sin trivselsundersøkelse fra 2012 at barn i barnehagen gir uttrykk for at de synes det er kjedelig når de må sitte stille lenge og når de har gruppeaktiviteter hvor de må rekke opp hånda. Så da kan man spørre seg om vi lager et læringsmiljø der barna blir skolelei før de begynner på skolen.

Da seksårsreformen ble gjennomført i 1991, lovet politikerne at barna skulle få «det beste fra barnehagen og det beste fra skolen». Professor Peder Haug kalte dette for politisk retorikk, og det skulle vise seg at han hadde rett. Da seksåringene kom til skolen i 1991, skulle det være to lærere – fortrinnsvis en førskolelærer og en grunnskolelærer – som skulle ha ansvaret for klassen. Det skulle legges stor vekt på lek. Det varte ikke lenge før førskolelæreren forsvant, det ble én lærer igjen i klassen, og mulighet for lek ble tilnærmet borte, blant annet på grunn av økt læringspress.

Resultatene av senket skolestart har ikke blitt slik håpefulle politikere trodde. Derfor er det på høy tid å evaluere denne ordningen. Det kan synes som for vanskelig å snu hele reformen og endre alder for skolestart tilbake til syv år. Men det må kunne gå an å se på hva som kan gjøres for at seksåringene skal få en bedre skolehverdag med lek i sentrum.

Ny rammeplan – tid for lek eller tid for læring?

Anne Greve på 15. mai 2017

Nå er den her, den nye rammeplanen for barnehagens innhold. Som kjent vakte forarbeidene til rammeplanen stort engasjement i profesjonen og hele barnehagefeltet. Stortingsmeldingen som dannet grunnlaget for utarbeidelsen av ny rammeplan (Meld. St 19  2015-2016, Tid for lek og læring – bedre innhold i barnehagen), skapte et helt barnehageopprør og samlet godt over 7000 underskrifter til forsvar for leken i barnehagen.

Kunnskapsministeren gikk ut og snakket om at han ønsket mer læring i barnehagen og tok til orde for utarbeidelse av en språknorm for femåringene. På dette punktet led han et sviende nederlag i Stortinget. Likevel er det ingen tvil om at regjeringen ønsker et større læringstrykk i barnehagen. Derfor var det med stor spenning mange av oss kastet oss over ny rammeplan da den endelig forelå 24.april. Mange i barnehagefeltet, inklusive Utdanningsforbundet, har uttalt at de er fornøyde med resultatet. Ikke minst er det viktig at barnehagens pedagogiske personale, styrer og pedagogisk leder, har fått det pedagogiske ansvaret. Dette var et viktig punkt for mange som leverte høringsuttalelser.

Nå gjenstår implementeringen av planen. I sin pressemelding nr. 57-17, datert 24.4.2017, kaller Kunnskapsdepartementet rammeplanen for «Barnehagens grunnlov». Men rammeplanen er ikke en grunnlov (vi har en egen lov om barnehager). Rammeplanen er en forskrift som skal utdype og presisere loven. Og som alle ramme- og læreplaner, må også denne tolkes. Det skal vi være glade for. Profesjonen må gjennom sin tolkning av rammeplanen kunne tilpasse den og implementere den på en måte som kommer den enkelte barnegruppe til gode. En rammeplan som gir så detaljerte føringer at det ikke lenger er rom for tolkninger, vil neppe kunne kalles en RAMMEplan.

Hva så med læringstrykket? De aller fleste vil være enig i at det er viktig at barn lærer noe i barnehagen. Barnehagen er en pedagogisk institusjon. Det har barnehagelærerne (og -lærerinnene) vært opptatt av siden den første barnehagen så dagens lys på midten av 1800-tallet. Spørsmålet er bare hvordan barn skal lære, og hva.

Barnehageloven har en formålsparagraf som sier hva barnehagens samfunnsmandat er. Her står det (§1) at barnehagen skal «ivareta barnas behov for omsorg og lek, og fremme læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling. Barnehagen skal bygge på grunnleggende verdier i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfrihet, nestekjærlighet, tilgivelse, likeverd og solidaritet, verdier som kommer til uttrykk i ulike religioner og livssyn og som er forankret i menneskerettighetene.

Barna skal få utfolde skaperglede, undring og utforskertrang. De skal lære å ta vare på seg selv, hverandre og naturen. Barna skal utvikle grunnleggende kunnskaper og ferdigheter. De skal ha rett til medvirkning tilpasset alder og forutsetninger.

Barnehagen skal møte barna med tillit og respekt, og anerkjenne barndommens egenverdi. Den skal bidra til trivsel og glede i lek og læring, og være et utfordrende og trygt sted for fellesskap og vennskap. Barnehagen skal fremme demokrati og likestilling og motarbeide alle former for diskriminering.»

Det er dette – og ikke rammeplanen – som er barnehagens «grunnlov». Det betyr ikke at ikke rammeplanen er viktig, men loven er overordnet. Derfor må barnehagens personale ikke bare bruke tid på å sette seg inn i ny rammeplan, men også diskutere hvordan den nye rammeplanen kan forstås i relasjon til loven. Barnehagelærere og barnehageansatte for øvrig må diskutere og reflektere over sitt eget ståsted. Hva er det du som barnehagelærer står for og tror på, hva er det du synes er det viktigste? Hvorfor jobber du i barnehagen? Hva er ditt «credo»? Uten en slik profesjonell, faglig plattform, blir det vanskelig å jobbe grundig med barnehagens samfunnsmandat og implementering av rammeplanen.

Mitt «credo» er at alle barn hver dag skal oppleve å bli anerkjent og respektert. Hvert barn skal oppleve at det er noen i barnehagen som virkelig gleder seg til å se dem igjen, noen som er glad for at akkurat DU kommer i barnehagen og som savner deg hvis du ikke er der. Mitt «credo» er at alle barn skal få kjenne glede over livet og ha troen på at de KAN. I den forbindelse er Berit Baes forskning om anerkjennende væremåter og romslige versus trange relasjonsmønstre sentralt. Barnehagelæreren har stor definisjonsmakt, ikke minst overfor barn, og det er så lett å oppføre seg på måter som gjør at barn taper ansikt. Ikke minst er dette en stor fare i såkalte formelle læringssituasjoner, der det gjerne er ett riktig svar. Og fryktelig mange svar som er gale.

Her er det leken kommer inn som en unik motsats til formell læring. I leken er nemlig alt mulig. Det finnes ikke riktige og gale svar i lek, og dermed er også sjansen for å tape ansikt langt mindre. Barn elsker å lære nye ting. Det gir selvtillit å klare. Barn har også et utrolig pågangsmot. I løpet av de første leveårene viser barna dette gjennom å prøve om og om og om igjen: å reise seg opp i stående, å ta de første skrittene, å klatre opp i sofaen, å få skjeen med mat inn i munnen uten at all maten faller av på veien. Dette er som regel resultat av nitid prøving og feiling og prøving igjen. Barn elsker utfordringer og leker gjerne på måter som utfordrer dem både fysisk og mentalt. Men leken har også et sikkerhetsnett: dersom den blir for utfordrende, kan lekens flyktige karakter gjøre at den kan ta en annen vending slik at den blir håndterbar, og barnet kan ha sin ære i behold. Ellers er det mulig når som helst å forlate leken, uten at det behøver å gi noen negative konsekvenser. Lek er frivillig.

Derfor er det så viktig at barnehagen legger til rette for barns frie lek, slik vi ser et godt eksempel på i filmen Barndom av Margreth Olin. Hvis barnehagen forsøker å innføre mer formell læring, som et forsøk på tidlig innsats eller fordi man tror at jo tidligere barn lærer, jo bedre, risikerer vi bare et motsatte. Da blir vinnerne det mindretallet av barna som klarer å tilpasse seg, de som kjenner kulturen og vet hva de barnehageansatte vil ha. Taperne blir alle de som tenker litt «utenfor boksen», de som har utradisjonelle løsninger, de som er kreative, spontane og lekne. De som ikke klarer å sitte rolig i samlingsstunden eller ved matbordet. De som synes det er kjedelig med språkpakker. Men vi skal ikke glemme at det kanskje er nettopp disse samfunnet vårt trenger. De som klarer å se utenfor normen, de som kan finne helt utradisjonelle løsninger som ingen har tenkt på før. De lekne, kreative med evne til improvisasjon, evne til å tenke nytt. Trolig er det mennesker med slike egenskaper som kan være med på å «redde jordkloden» og hjelpe oss ut av ulike kriser. Alle disse egenskapene blir dyrket frem i leken. Derfor håper jeg at den neste stortingsmeldingen om barnehager kommer til å hete «Tid for lek, det viktigste i barndommen».

 

Om lek og utvikling av barns hjerner

Anne Greve på 6. april 2017

Det er en ære for meg å introdusere min første gjesteblogger: professor emeritus Per Brodal, Institutt for medisinske basalfag, Universitetet i Oslo. Velkommen!

For en hjerneforsker med langvarig interesse for læring var det en stor opplevelse å se Margreth Olins film ”Barndom”. Den gir et levende eksempel på hvordan barn – når forholdene er lagt til rette for det – aktivt utforsker seg selv og verden gjennom lek og samspill med voksne. Det er urovekkende at man i dagens barnehager vil fortrenge barnets naturlige læringsmåte til fordel for formalisert innlæring av ”fag” som matematikk og lesing. Det vitner både om et alt for snevert syn på hva barn trenger å lære før de begynner på skolen og manglende forståelse av hva som driver læring både hos barn og voksne.

 

Hjernens nettverk utvikles ved meningsfull bruk

Barns hjerner nær tredobler sin vekt fra fødselen til ett-årsalder, og deretter skjer det en langsom økning frem til 5-6 årsalder. Dette skyldes ikke minst en enorm økning i koblinger (synapser) mellom hjernens milliarder av nerveceller, og går sammen med at barnet lærer om seg selv og om verden. Frem til 20-årsalder skjer det så en stadig utvikling og ombygning av hjernenettverk, med særlig store endringer i de første leveårene og i ungdomstiden.  Nettverk for styring av bevegelser, for tolkning av sanseinformasjon, for tanker og for følelser skal utvikles og ikke minst etterhvert samordnes. Denne biologiske utviklingen av hjernenettverkene drives av meningsfull bruk – det vil si gjennom aktivitet for å oppnå mål som barnet oppfatter som viktige. (Det kan for eksempel være å finne ut av ting ved spørre de voksne, det kan være etablering av vennskap gjennom å vise medfølelse med en som er lei seg, eller som i filmen å prøve om og om å komme seg opp på styltene.) Hvis ikke hjernenettverkene tas i meningsfull bruk i en bestemt periode, er muligheten for god utvikling senere mye dårligere. Nettverk som danner grunnlaget for evne til å tilpasse seg andre i en gruppe, til å utsette behov og til å leve seg inn i andres tanker og følelser kan ikke vente med å utvikles til etter skolestart.

 

Hvordan vi lærer best

Det hjelper ikke hva de voksne mener er viktige mål – det er barnets ”prosjekt” i øyeblikket som bestemmer. Riktignok både kan og skal de voksne legge til rette for at barnet lærer det som de mener er viktig, men de kan ikke lære for barnet. I et overordnet perspektiv er barnets ”prosjekt” å oppnå oversikt, forutsigbarhet og kontroll i en overveldende kompleks verden. Dette krever aktiv utforskning av en selv og av hvordan samspillet med andre mennesker kan mestres. Et hovedpoeng ved læring – uansett alder – er at den drives av hva personen oppfatter som viktig, og at egenaktivitet er mer effektivt enn passiv overføring. Mange har vel erfart hvor lite en lærer i situasjoner som gir svar på spørsmål en selv ikke har stilt, og hvor mye større glede en opplever i læringssituasjoner hvor en selv er aktiv. Selv spedbarn viser større glede når de selv tar tak et ønsket objekt enn hvis det blir gitt av en voksen. Vi vet også at utrygghet og stress i en læringssituasjon driver oss mot enkle, automatiske forsvarsreaksjoner fremfor læring av noe nytt.

 

Lek i et evolusjonsperspektiv

Menneskets hjerne er spesiell ved at nettverkene er så lite spesifisert for bestemte oppgaver ved fødselen. Det betyr at hvordan nettverkene skal fungere bestemmes – på godt og ondt – av læring i samspill med omverdenen i de første leveårene.  I et evolusjonsperspektiv er det rimelig å forklare barns nysgjerrighet og mot til å utforske seg selv og verden med at det er nødvendig for å sikre livsviktig læring. Grunnleggende følelser kan forstås som signaler om at noe er viktig – enten å oppnå eller å unngå. Hjernens nettverk for belønning og straff danner det biologiske grunnlaget for gleden ved mestring og ubehaget ved å mislykkes. Gleden ved mestring sikrer at vi strever etter å nå mål, mens gjentatte nederlag fører til tristhet og unngåelse av skadelige aktiviteter. Hvis vi ser på dyreungers atferd, er det påfallende hvor mye tid som brukes til lek. Hvorfor skulle de i en farefull og matknapp tilværelse bruke så mye tid og energi på lek hvis det ikke var knyttet til overlevelse? Det er åpenbart ikke ”for moro skyld”, men glede er likevel selve drivkraften. Lek er derfor både alvorlig og viktig for dyrs og menneskers utvikling, men trives paradoksalt nok bare i trygge, lek-stimulerende rammer som gir rom for spontanitet, fantasi og glede, som så vakkert vist i filmen ”Barndom”.

 

Hva skal til for å lykkes i skolen og i livet?

I boken ”The importance of being little. What preschoolers really need from grownups” stiller Erika Christiakis spørsmålet ”Vis meg en eneste voksen…som ikke ønsker at barn skal utvikle livslange ferdigheter eller bli dyktige til å lese, skrive, samarbeide og løse problemer”, og fortsetter med at ”The million dollar question…” er hvorfor så mange har bestemt seg for at lek i barnehagen er en fiende av slik læring. Boken kan anbefales til alle som ønsker en forskningsbasert begrunnelse for lekens plass i barndommen. Vi vet for eksempel at barns evne til selvregulering utvikles best i et lekeorientert miljø, og at evne til selvregulering ved skolestart er sterkere assosiert med senere suksess enn IQ, matte- og leseferdigheter.

Forutsetning for læring i en skolesituasjon er jo at barnet kan konsentrere seg om en oppgave, skjønner reglene som gjelder, kan utsette umiddelbare reaksjoner, etablerer gode relasjoner til lærere og medelever, og kan reflektere over ny informasjon og erfaringer. Et smalt fokus på lesing og matematikk som fortrenger aktiviteter som befordrer regulering av emosjoner, kritisk tenkning og viljestyrke vil være et alvorlig feilgrep, i følge Christiakis. Det hjelper ikke med flere timer med formalisert undervisning hvis det biologiske og psykologiske grunnlaget for læring ikke er lagt før skolestart.

e-post: pabrodal@gmail.com

Å lære å bli en taper

Anne Greve på 14. januar 2017

Regjeringen har nå ute på høring et utkast til ny rammeplan for barnehagen. Som en forberedelse til dette arbeidet kom regjeringen før sommeren 2016 med en Melding til Stortinget (nr. 19 2015-16): Tid for lek og læring – Bedre innhold i barnehagen. Denne stortingsmeldingen tok blant annet til orde for mer målstyrt læring i barnehagen med en tydeliggjøring av det sosiale og språklige utbyttet. Heldigvis falt flere av disse forslagene under behandlingen i Stortinget, og utkastet til ny rammeplan inneholder færre slike klare føringer. Likevel mener jeg det er nødvendig å være på vakt og å lese utkast til ny rammeplan grundig med tanke på hvordan den kan tolkes og brukes ute i barnehagene. Hvilken plass får leken? Blir for leken for eksempel et instrument for å nå mål i fagområdene, eller blir fagområdene presentert som et middel til å styrke leken? Hvis vi mener alvor med at leken har egenverdi og er den viktigste aktiviteten, holdningen, yttrykksmåten og væremåten  i barnehagebarns liv, burde alle fagområdene brukes til å styrke leken. Jeg opplever ikke at det er det som kommer til uttrykk i høringsforslaget. Jeg vi derfor publisere på nytt en kronikk jeg fikk inn i Klassekampen 31.3.2016.  God lesning og lykke til med høringsuttalelsene. Jeg håper det er mange som benytter anledningen til å sende inn høringssvar.

Å lære å bli en taper

Klassekampen, 31.3.2016

Anne Greve, Høgskolen i Oslo og Akershus

Regjeringen arbeider med en endring av rammeplan for barnehagens innhold, som legger opp til at det skal være mer direkte språkopplæring i barnehagen. Blant annet ønsker regjeringen at ny rammeplan «tydeliggjør det språklige og sosiale utbyttet barn skal ha med seg etter endt barnehagetid».  Det skal også stilles krav til progresjon. «Jo eldre barna blir, jo mer tid vil bli brukt også til voksenledet, strukturert arbeid i forbindelse med de fem fagområdene».  Barnehagemeldingen som regjeringen har lagt frem, er dypt problematisk. Den kan føre til at det norske samfunnet begynner å produsere tapere alt på barnehagestadiet.

Alle er enige om at barn må lære å snakke og forstå norsk i god tid før de begynner på skolen. Ingen vil heller protestere mot at barnehagen er en viktig læringsarena. Spørsmålet er hvordan læringen foregår.

Den «voksenledete», strukturerte språkopplæringen blir fort et eksempel på det barnehageforskeren Berit Bae kaller for trange relasjonsmønstre: den som spør, vet allerede svaret. Det er ett riktig svar. Selv om man kan ha en lekende tilnærming til læringen, har man en forventning om at barna skal lære noe bestemt. Og da er det ikke sikkert at barna når opp til forventingene. Sjansen for å tape ansikt er stor. Barna risikerer å få en grunnleggende oppfatning av at jeg er en person som ikke kan. Jeg har i min egen forskning hørt barnehageansatte fortelle at barn i såkalte «språkgrupper» sitter og kniper munnen sammen og nekter å snakke. Sett ut fra barnets perspektiv er dette en god strategi. Ved å nekte å svare, risikerer du ikke å svare feil og på den måten tape ansikt. Barn som opplever tidlig i livet at de svarer feil på barnehagelærerens spørsmål (f.eks. «Hvilken farge er det på bilen?») risikerer å få en grunnleggende knekk i selvtilliten og en forståelse av at «Jeg er en person som pleier å svare feil». Slike barn vil få det vanskelig videre oppover i skolealder.

Lek er eksemplet på det Bae kaller åpne relasjonsmønstre.  I leken er alt mulig, fordi alt er på liksom. I leken kan man bli til en superhelt som kan fly, en allmektig hersker, en kjeltring eller en liten sårbar mus. Man kan dø og bli levende igjen fordi det fantes et magisk pulver. Nettopp fordi alt er mulig, er leken en uhyre effektiv læringsform.   I leken lærer ikke bare barnet et utall av konkrete ting. Barnet lærer at det kan. Og blir utfordringene for vanskelige eller for store, er lekens vidunderlige karakter slik at den også er helt frivillig – man kan når som helst gå ut av leken, eller leken kan endre innhold slik at det som fremstod som for vanskelig, ikke lenger blir uoverkommelig. I leken taper man ikke ansikt. Derfor er leken genuin for mennesker i alle aldre. Ikke minst er den viktig for barn i barnehagealder, som er i ferd med å bygge opp sin selvtillit og en forståelse av hvem de er som personer.

I kjølvannet av den læringen regjeringen legger opp til, følger behov for vurdering og dokumentasjon. Har barnet lært det vi har hatt som mål at det skal lære? Barnehagemeldingen legger opp til en utstrakt bruk av dokumentasjon og vurdering av enkeltbarn, noe som innebærer et klart brudd med tidligere praksis. Datatilsynet mener den praksisen det legges opp til, vil gi et dårligere personvern for barna. Men mer alvorlig er at den også legger opp til en praksis der barn blir definert som «problem» og ikke som en ressurs.

Et viktig prinsipp i en tradisjonell barnehagepedagogikk er at alle skal inkluderes og føle seg verdsatt. Slik har barnehagen vært tidlig ute med å integrere alle barn, uansett funksjonsnivå og bakgrunn, i barnehagens fellesskap. Fordi man ikke har lagt vekt på prestasjoner og måloppnåelser, har alle kunnet oppleve seg selv som jevnbyrdige. Det vi ser konturene av nå, er et brudd med denne tradisjonen idet barnehagen i større grad skal få en rolle som skoleforberedende institusjon med mer vekt på formell læring.

Barn er av natur nysgjerrige og vitebegjærlige og elsker å lære nye ting. Det er vel knapt noen periode i livet mennesker lærer så mye som i de aller første årene: å gå, å snakke, å spise selv – dette er bare noen eksempler. Men den viktigste lærdommen barn kan få tidlig i livet, er at de kan oppnå hva som helst, bare de selv vil. Det handler om å ha en grunnleggende selvtillit, en forståelse av at «jeg er en person som kan», «jeg er en person som har verdi, som andre blir glade for å se, jeg er en person som betyr noe for fellesskapet». Med en slik start er man rustet til å takle både motgang og utfordringer og til å våge å kaste seg ut i ukjent terreng. «Å utvikle positivt selvbilde og positiv holdning til egen læreevne» ble trukket frem som en viktig basiskompetanse allerede i den første rammeplanen for barnehagens innhold som kom i 1996. Denne basale kunnskapen oppnår barn gjennom lek.

I de første fem årene av et menneskes liv legges grunnlaget for selvbildet. Det viktigste barn i barnehagealder kan lære i løpet av disse første årene i livet er å få så stor selvtillit som mulig – jeg er en person som kan få til alt, hvis jeg bare prøver hardt nok. Derfor er leken den viktigste aktiviteten i barnehagen. Dersom vi mener alvor med å snakke om «tidlig innsats» og «livslang læring», må vi forstå at i de første årene av en menneskes liv handler dette om retten til å få troen på seg selv. Den troen får barnet gjennom å leke sammen med andre barn og dyktige barnehageansatte som kan hjelpe til i leken der et er nødvendig, vise barnet at det er fint å leke sammen, støtte barnet i sine forsøk på å prøve ut nye ting og gi barnet erfaring med å være en verdifull bidragsyter. Å bygge opp og bevare selvtilliten er en viktig drivkraft for alle mennesker. Hvis du mister selvtilliten, mister du også troen på deg selv, troen på at du kan lære noe og troen på at du har en verdi. Det kan være farlig. Barnehagen er en viktig arena for å gi barna en grunnleggende selvtillit. La oss ikke ødelegge dette.