Å lære å bli en taper
Regjeringen har nå ute på høring et utkast til ny rammeplan for barnehagen. Som en forberedelse til dette arbeidet kom regjeringen før sommeren 2016 med en Melding til Stortinget (nr. 19 2015-16): Tid for lek og læring – Bedre innhold i barnehagen. Denne stortingsmeldingen tok blant annet til orde for mer målstyrt læring i barnehagen med en tydeliggjøring av det sosiale og språklige utbyttet. Heldigvis falt flere av disse forslagene under behandlingen i Stortinget, og utkastet til ny rammeplan inneholder færre slike klare føringer. Likevel mener jeg det er nødvendig å være på vakt og å lese utkast til ny rammeplan grundig med tanke på hvordan den kan tolkes og brukes ute i barnehagene. Hvilken plass får leken? Blir for leken for eksempel et instrument for å nå mål i fagområdene, eller blir fagområdene presentert som et middel til å styrke leken? Hvis vi mener alvor med at leken har egenverdi og er den viktigste aktiviteten, holdningen, yttrykksmåten og væremåten i barnehagebarns liv, burde alle fagområdene brukes til å styrke leken. Jeg opplever ikke at det er det som kommer til uttrykk i høringsforslaget. Jeg vi derfor publisere på nytt en kronikk jeg fikk inn i Klassekampen 31.3.2016. God lesning og lykke til med høringsuttalelsene. Jeg håper det er mange som benytter anledningen til å sende inn høringssvar.
Å lære å bli en taper
Klassekampen, 31.3.2016
Anne Greve, Høgskolen i Oslo og Akershus
Regjeringen arbeider med en endring av rammeplan for barnehagens innhold, som legger opp til at det skal være mer direkte språkopplæring i barnehagen. Blant annet ønsker regjeringen at ny rammeplan «tydeliggjør det språklige og sosiale utbyttet barn skal ha med seg etter endt barnehagetid». Det skal også stilles krav til progresjon. «Jo eldre barna blir, jo mer tid vil bli brukt også til voksenledet, strukturert arbeid i forbindelse med de fem fagområdene». Barnehagemeldingen som regjeringen har lagt frem, er dypt problematisk. Den kan føre til at det norske samfunnet begynner å produsere tapere alt på barnehagestadiet.
Alle er enige om at barn må lære å snakke og forstå norsk i god tid før de begynner på skolen. Ingen vil heller protestere mot at barnehagen er en viktig læringsarena. Spørsmålet er hvordan læringen foregår.
Den «voksenledete», strukturerte språkopplæringen blir fort et eksempel på det barnehageforskeren Berit Bae kaller for trange relasjonsmønstre: den som spør, vet allerede svaret. Det er ett riktig svar. Selv om man kan ha en lekende tilnærming til læringen, har man en forventning om at barna skal lære noe bestemt. Og da er det ikke sikkert at barna når opp til forventingene. Sjansen for å tape ansikt er stor. Barna risikerer å få en grunnleggende oppfatning av at jeg er en person som ikke kan. Jeg har i min egen forskning hørt barnehageansatte fortelle at barn i såkalte «språkgrupper» sitter og kniper munnen sammen og nekter å snakke. Sett ut fra barnets perspektiv er dette en god strategi. Ved å nekte å svare, risikerer du ikke å svare feil og på den måten tape ansikt. Barn som opplever tidlig i livet at de svarer feil på barnehagelærerens spørsmål (f.eks. «Hvilken farge er det på bilen?») risikerer å få en grunnleggende knekk i selvtilliten og en forståelse av at «Jeg er en person som pleier å svare feil». Slike barn vil få det vanskelig videre oppover i skolealder.
Lek er eksemplet på det Bae kaller åpne relasjonsmønstre. I leken er alt mulig, fordi alt er på liksom. I leken kan man bli til en superhelt som kan fly, en allmektig hersker, en kjeltring eller en liten sårbar mus. Man kan dø og bli levende igjen fordi det fantes et magisk pulver. Nettopp fordi alt er mulig, er leken en uhyre effektiv læringsform. I leken lærer ikke bare barnet et utall av konkrete ting. Barnet lærer at det kan. Og blir utfordringene for vanskelige eller for store, er lekens vidunderlige karakter slik at den også er helt frivillig – man kan når som helst gå ut av leken, eller leken kan endre innhold slik at det som fremstod som for vanskelig, ikke lenger blir uoverkommelig. I leken taper man ikke ansikt. Derfor er leken genuin for mennesker i alle aldre. Ikke minst er den viktig for barn i barnehagealder, som er i ferd med å bygge opp sin selvtillit og en forståelse av hvem de er som personer.
I kjølvannet av den læringen regjeringen legger opp til, følger behov for vurdering og dokumentasjon. Har barnet lært det vi har hatt som mål at det skal lære? Barnehagemeldingen legger opp til en utstrakt bruk av dokumentasjon og vurdering av enkeltbarn, noe som innebærer et klart brudd med tidligere praksis. Datatilsynet mener den praksisen det legges opp til, vil gi et dårligere personvern for barna. Men mer alvorlig er at den også legger opp til en praksis der barn blir definert som «problem» og ikke som en ressurs.
Et viktig prinsipp i en tradisjonell barnehagepedagogikk er at alle skal inkluderes og føle seg verdsatt. Slik har barnehagen vært tidlig ute med å integrere alle barn, uansett funksjonsnivå og bakgrunn, i barnehagens fellesskap. Fordi man ikke har lagt vekt på prestasjoner og måloppnåelser, har alle kunnet oppleve seg selv som jevnbyrdige. Det vi ser konturene av nå, er et brudd med denne tradisjonen idet barnehagen i større grad skal få en rolle som skoleforberedende institusjon med mer vekt på formell læring.
Barn er av natur nysgjerrige og vitebegjærlige og elsker å lære nye ting. Det er vel knapt noen periode i livet mennesker lærer så mye som i de aller første årene: å gå, å snakke, å spise selv – dette er bare noen eksempler. Men den viktigste lærdommen barn kan få tidlig i livet, er at de kan oppnå hva som helst, bare de selv vil. Det handler om å ha en grunnleggende selvtillit, en forståelse av at «jeg er en person som kan», «jeg er en person som har verdi, som andre blir glade for å se, jeg er en person som betyr noe for fellesskapet». Med en slik start er man rustet til å takle både motgang og utfordringer og til å våge å kaste seg ut i ukjent terreng. «Å utvikle positivt selvbilde og positiv holdning til egen læreevne» ble trukket frem som en viktig basiskompetanse allerede i den første rammeplanen for barnehagens innhold som kom i 1996. Denne basale kunnskapen oppnår barn gjennom lek.
I de første fem årene av et menneskes liv legges grunnlaget for selvbildet. Det viktigste barn i barnehagealder kan lære i løpet av disse første årene i livet er å få så stor selvtillit som mulig – jeg er en person som kan få til alt, hvis jeg bare prøver hardt nok. Derfor er leken den viktigste aktiviteten i barnehagen. Dersom vi mener alvor med å snakke om «tidlig innsats» og «livslang læring», må vi forstå at i de første årene av en menneskes liv handler dette om retten til å få troen på seg selv. Den troen får barnet gjennom å leke sammen med andre barn og dyktige barnehageansatte som kan hjelpe til i leken der et er nødvendig, vise barnet at det er fint å leke sammen, støtte barnet i sine forsøk på å prøve ut nye ting og gi barnet erfaring med å være en verdifull bidragsyter. Å bygge opp og bevare selvtilliten er en viktig drivkraft for alle mennesker. Hvis du mister selvtilliten, mister du også troen på deg selv, troen på at du kan lære noe og troen på at du har en verdi. Det kan være farlig. Barnehagen er en viktig arena for å gi barna en grunnleggende selvtillit. La oss ikke ødelegge dette.
