Mestrer du livet?

Anne Greve på 26. mars 2017

I utkast til ny rammeplan, som trolig kommer til å bli lansert en av de nærmeste dagene, har det kommet inn et nytt begrep: livsmestring. Barn skal lære å mestre livet. Begrepet dukket opp allerede i Melding til Stortinget nr 19 Tid for lek og læring. I nåværende rammeplan står det at barn skal få oppleve livsglede. Dette begrepet brukes fremdeles i utkastet, men livsmestring brukes også flere steder.

Er livet noe som skal mestres? Jeg håper ikke det. Livet er en gave som vi skal glede oss over uten å måtte bekymre oss over om vi mestrer det eller ikke. Hva betyr det at ny rammeplan trolig kommer til å bruke livsmestringsbegrepet? Jeg frykter at det viser en trend som vi kjenner igjen fra nåværende regjerings barnehagepolitikk. Oppmerksomheten rettes i stadig større grad mot målbar kunnskap, kompetanser, mestring. Som kjent ønsket statsråden å innføre en språknorm for femåringer, noe som førte til et landsdekkende barnehageopprør. Og forslaget falt under behandlingen av Meldingen til Stortinget. Det betyr ikke at regjeringen har gitt opp ønsket om mer formell læring også i barnehagene.

Når et begrep som livsmestring brukes i et sentralt styringsdokument, åpner det opp for diverse diagnostiserings-, forebyggings- og tidlig-innsatsverktøy og programmer. Men vi må ikke glemme at barn i barnehagealder er nye i livet. Det de trenger, er å få lov til å leke med det de selv finner mening i, leke med de andre barna og leke med dyktige barnehagelærere som har kunnskap om barn og om lek. Dyktige barnehageansatte vet hvordan de kan la seg invitere med i leken på lekens premisser, uten å skulle styre leken i en bestemt retning mot et læringsmål. I leken kan barna få utfolde seg uten tanke på at de skal oppnå noe som helst annet enn å ha det gøy og leke mer. I leken er det ikke krav til mestring. Mestring innebærer noe annet. Mestring er noe man enten oppnår, eller ikke oppnår. Mestring er noe man må øve seg på for å få til. Det er selvsagt morsomt å oppleve en mestringsfølelse når man får til noe, men det er alltid en fare for at man ikke når opp, ikke mestrer. Så når mestringsbegrepet knyttes til selve livet, blir det temmelig alvorlig. For tenk om du ikke mestrer det? Dette er problemstilling jeg mener ikke hører hjemme i barnehagen overhodet. Mari Pettersvold og Solveig Østrem skriver i Barnehagefolk nr 1, 2017, s. 38: At selve livet blir noe som skal mestres, ikke bare leves, kan vitne om og føre til, en individualisert og prestasjonsorientert tenkning og en «klare-seg-selv»-innstilling som ingen er tjent med.

Uansett hva som blir formuleringene i den nye rammeplanen, vil jeg derfor oppfordre landets barnehagelærere til å lese den kritisk enten det står livsmestring eller andre, lignende uttrykk som kan være med på å legge begrensninger på barnas uforbeholdne livsglede og troen på seg selv som likeverdige, fullgode livsnytere. Barn skal leve livene sine, ikke mestre dem.

Hvem skal ha ansvaret i barnehagen?

Anne Greve på 21. januar 2017

Nylig leste jeg et innlegg på Facebook om en far som er så fornøyd med barnehagepersonalet i sønnens barnehage. De viser omsorg, deltar i guttens liv med å vise oppriktig interesse for hva han holder på med, og de har alltid mye bra å fortelle om guttens hverdag når foreldrene kommer for å hente ham. Det virket ifølge faren som om denne gutten var helt i sentrum for barnehagepersonalets oppmerksomhet, som om det ikke gikk andre barn i den barnehagen.

 

Jeg har hatt samme opplevelse da mine barn gikk i barnehagen. Personalet viste at de var genuint glad i barnet mitt, de hadde alltid noe hyggelig å fortelle om noe de hadde gjort sammen, og det virket som de gledet seg til de skulle møtes igjen dagen etter. Det er sånn dyktige barnehageansatte jobber. Dyktige barnehagelærere vet at man må være genuint opptatt av det enkelte barnet samtidig som man må  jobbe for å skape relasjoner både mellom barna og mellom barna og de ansatte. Alle barna er forskjellige og utvikler seg i ulik takt. Derfor må barnehagelæreren kunne bruke sin pedagogiske vurderingsevne, sitt profesjonelle skjønn, til å finne ut hvordan hun eller han best kan nærme seg det enkelte barnet. Hvilke metoder og hvilke aktiviteter som bør vektlegges akkurat i denne barnegruppen akkurat nå, trenger man et pedagogisk skjønn for å kunne avgjøre. Av og til må man endre planer midt i en aktivitet hvis barna er opptatt av noe annet. Det er viktig med planer, men det er like viktig å kunne endre planene underveis. Dette vet en dyktig barnehagelærer.

 

Fredag 20.1. var fristen for å levere høringssvar til forslag til ny rammeplan for barnehagen. I dag, dagen etter fristen, har departementet rukket å registrere over 240 høringssvar, men jeg vet det er svar som er levert innen fristen, som ennå ikke har blitt registrert og lagt ut på departementets hjemmeside. Det er veldig gledelig at det er så mange som engasjerer seg i barnehagen. Jeg går ut fra at det er flere enn meg som gleder seg til å lese svarene.

 

Ett tema som veldig mange er opptatt av, er hvem som skal ha ansvaret i barnehagen. Det finnes ulike typer ansvar. I høringsutkastet har departementet lagt seg på en linje der de definerer «ansvar» kun som «juridisk ansvar». Dette er problematisk. Barnehagen er først og fremst en pedagogisk institusjon. Da er det viktig at det blir presisert hvem som har det pedagogiske ansvaret. Det må ikke herske tvil om at det er det pedagogiske personalet, barnehagelærerne, som må ha det pedagogiske ansvaret. Så lenge dette ikke blir sagt uttrykkelig, er mye av det som ellers står i utkast til ny rammeplan uklart. Mange steder står det for eksempel hva «barnehagen» skal. Hvem henvises det til da?

 

Grunnen til at dette med ansvar er så viktig, er at det ikke stilles noen krav om barnehagefaglig kompetanse til barnehagens eier, enten det er en kommune eller en privat aktør. Omtrent halvparten av barnehagene i Norge er private. Mens de private aktørene tidligere stort sett bestod av idealistiske foreninger som husmorlag eller menigheter, har vi nå sett en oppblomstring av kommersielle aktører. Det ligger i sakens natur at kommersielle er opptatt av å tjene penger. Og som en konsekvens av det, er de selvsagt opptatt av å yte så god kvalitet at de får kunder som er interessert i å kjøpe deres tjenester. I kjølvannet av New Public Management-tankegangen finner vi den samme interessen nå også i offentlig sektor. Men hvordan kan man måle kvalitet i barnehagen? Dette spørsmålet har forskere og barnehagemyndigheter forsøkt å finne ut av i en årrekke.

 

En måte å gjøre det på, er selvsagt å ha brukerundersøkelser. Men hvem er barnehagens brukere – og hvor pålitelige er slike undersøkelser? Jeg har selv vært med på å fylle ut utallige slike undersøkelser, man får dem jo inn på e-post eller telefon hver gang man har vært i kontakt med noen. «På en skala fra en til fem, hvor fornøyd var du med den kontakten du hadde med selger/konsulent/rådgiver/rørlegger/tannlege/reiseoperatør….» Som regel gidder jeg ikke å svare i det hele tatt, men av og til svarer jeg litt i hurten og sturten. Har jeg hatt en dårlig dag, hender det at jeg svarer mer surt enn jeg ville gjort hvis dagen forøvrig har vært bra og jeg er i godt humør. Slik kan det jo godt tenkes at foreldreundersøkelsene i barnehagen fungerer også. I en travel hverdag skal du svare på mange spørsmål om hvor fornøyd du er med kontakten med de ansatte, aktivitetene som barnet ditt får være med på, informasjonen, osv. osv. Det kan være mye interessant å hente i slike undersøkelser, men det er ikke alltid lett for foreldre å svare generelt på hvor fornøyd du er for eksempel med informasjonen du får. Enkelte dager er du svært fornøyd, andre ganger ikke. Da blir det også lett til at man svarer litt på lykke og fromme og ut fra dagsformen.

 

Det er altså ikke særlig smart å basere hele kvalitetssikringen sin på slike brukerundersøkelser. Så da kan man jo forsøke å måle kvalitet på andre måter, for eksempel i hvor stor grad man har oppnådd målene som er satt for virksomheten. Det finnes mange eksempler på barnehageeiere som forsøker seg på dette også. Problemet her er at pedagogiske mål gjerne er prosessmål som det er helt umulig å måle. Hvordan skal man for eksempel måle om barnehagen har ivaretatt barnas behov for omsorg og lek, eller om barnehagen har fremmet læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling, slik det står i formålsparagrafen? Det letteste å måle av disse tingene, er det med læring. Og da blir det gjerne det man måler.

 

Barnehageeiere som vil vise at de lykkes med å sikre god kvalitet i sin(e) barnehage(r), kan dermed bli fristet til å lage kartleggingsprogrammer som måler konkret utvikling eller læring hos barna. Og når det er det som skal måles, blir det jo viktig å vri innholdet i barnehagen inn mot det målbare. Dermed kan det oppstå en hel industri som kan produsere kartleggingsprogrammer og programmer som skal hjelpe de barna som ikke når opp til målene, slik at de kan få «tidlig innsats» og hjelp til å nå målene ved neste kartlegging. Dette er en gavepakke til kommersielle interesser som ikke bare kan tjene penger på selve barnehagen, men som kan håve inn fortjeneste på å utvikle og selge programmer. Allerede i dag er det en klar tendens til at slike programmer tas i bruk i barnehagen på eiers befaling. Hvis eier får et enda tydeligere mandat som ansvarshavende for barnehagens innhold, frykter jeg for konsekvensene.

 

Det er viktig at ny rammeplan setter helt klare retningslinjer for hvilket ansvar som påhviler eier, og hvilket ansvar det pedagogiske personalet skal ha.

 

Å lære å bli en taper

Anne Greve på 14. januar 2017

Regjeringen har nå ute på høring et utkast til ny rammeplan for barnehagen. Som en forberedelse til dette arbeidet kom regjeringen før sommeren 2016 med en Melding til Stortinget (nr. 19 2015-16): Tid for lek og læring – Bedre innhold i barnehagen. Denne stortingsmeldingen tok blant annet til orde for mer målstyrt læring i barnehagen med en tydeliggjøring av det sosiale og språklige utbyttet. Heldigvis falt flere av disse forslagene under behandlingen i Stortinget, og utkastet til ny rammeplan inneholder færre slike klare føringer. Likevel mener jeg det er nødvendig å være på vakt og å lese utkast til ny rammeplan grundig med tanke på hvordan den kan tolkes og brukes ute i barnehagene. Hvilken plass får leken? Blir for leken for eksempel et instrument for å nå mål i fagområdene, eller blir fagområdene presentert som et middel til å styrke leken? Hvis vi mener alvor med at leken har egenverdi og er den viktigste aktiviteten, holdningen, yttrykksmåten og væremåten  i barnehagebarns liv, burde alle fagområdene brukes til å styrke leken. Jeg opplever ikke at det er det som kommer til uttrykk i høringsforslaget. Jeg vi derfor publisere på nytt en kronikk jeg fikk inn i Klassekampen 31.3.2016.  God lesning og lykke til med høringsuttalelsene. Jeg håper det er mange som benytter anledningen til å sende inn høringssvar.

Å lære å bli en taper

Klassekampen, 31.3.2016

Anne Greve, Høgskolen i Oslo og Akershus

Regjeringen arbeider med en endring av rammeplan for barnehagens innhold, som legger opp til at det skal være mer direkte språkopplæring i barnehagen. Blant annet ønsker regjeringen at ny rammeplan «tydeliggjør det språklige og sosiale utbyttet barn skal ha med seg etter endt barnehagetid».  Det skal også stilles krav til progresjon. «Jo eldre barna blir, jo mer tid vil bli brukt også til voksenledet, strukturert arbeid i forbindelse med de fem fagområdene».  Barnehagemeldingen som regjeringen har lagt frem, er dypt problematisk. Den kan føre til at det norske samfunnet begynner å produsere tapere alt på barnehagestadiet.

Alle er enige om at barn må lære å snakke og forstå norsk i god tid før de begynner på skolen. Ingen vil heller protestere mot at barnehagen er en viktig læringsarena. Spørsmålet er hvordan læringen foregår.

Den «voksenledete», strukturerte språkopplæringen blir fort et eksempel på det barnehageforskeren Berit Bae kaller for trange relasjonsmønstre: den som spør, vet allerede svaret. Det er ett riktig svar. Selv om man kan ha en lekende tilnærming til læringen, har man en forventning om at barna skal lære noe bestemt. Og da er det ikke sikkert at barna når opp til forventingene. Sjansen for å tape ansikt er stor. Barna risikerer å få en grunnleggende oppfatning av at jeg er en person som ikke kan. Jeg har i min egen forskning hørt barnehageansatte fortelle at barn i såkalte «språkgrupper» sitter og kniper munnen sammen og nekter å snakke. Sett ut fra barnets perspektiv er dette en god strategi. Ved å nekte å svare, risikerer du ikke å svare feil og på den måten tape ansikt. Barn som opplever tidlig i livet at de svarer feil på barnehagelærerens spørsmål (f.eks. «Hvilken farge er det på bilen?») risikerer å få en grunnleggende knekk i selvtilliten og en forståelse av at «Jeg er en person som pleier å svare feil». Slike barn vil få det vanskelig videre oppover i skolealder.

Lek er eksemplet på det Bae kaller åpne relasjonsmønstre.  I leken er alt mulig, fordi alt er på liksom. I leken kan man bli til en superhelt som kan fly, en allmektig hersker, en kjeltring eller en liten sårbar mus. Man kan dø og bli levende igjen fordi det fantes et magisk pulver. Nettopp fordi alt er mulig, er leken en uhyre effektiv læringsform.   I leken lærer ikke bare barnet et utall av konkrete ting. Barnet lærer at det kan. Og blir utfordringene for vanskelige eller for store, er lekens vidunderlige karakter slik at den også er helt frivillig – man kan når som helst gå ut av leken, eller leken kan endre innhold slik at det som fremstod som for vanskelig, ikke lenger blir uoverkommelig. I leken taper man ikke ansikt. Derfor er leken genuin for mennesker i alle aldre. Ikke minst er den viktig for barn i barnehagealder, som er i ferd med å bygge opp sin selvtillit og en forståelse av hvem de er som personer.

I kjølvannet av den læringen regjeringen legger opp til, følger behov for vurdering og dokumentasjon. Har barnet lært det vi har hatt som mål at det skal lære? Barnehagemeldingen legger opp til en utstrakt bruk av dokumentasjon og vurdering av enkeltbarn, noe som innebærer et klart brudd med tidligere praksis. Datatilsynet mener den praksisen det legges opp til, vil gi et dårligere personvern for barna. Men mer alvorlig er at den også legger opp til en praksis der barn blir definert som «problem» og ikke som en ressurs.

Et viktig prinsipp i en tradisjonell barnehagepedagogikk er at alle skal inkluderes og føle seg verdsatt. Slik har barnehagen vært tidlig ute med å integrere alle barn, uansett funksjonsnivå og bakgrunn, i barnehagens fellesskap. Fordi man ikke har lagt vekt på prestasjoner og måloppnåelser, har alle kunnet oppleve seg selv som jevnbyrdige. Det vi ser konturene av nå, er et brudd med denne tradisjonen idet barnehagen i større grad skal få en rolle som skoleforberedende institusjon med mer vekt på formell læring.

Barn er av natur nysgjerrige og vitebegjærlige og elsker å lære nye ting. Det er vel knapt noen periode i livet mennesker lærer så mye som i de aller første årene: å gå, å snakke, å spise selv – dette er bare noen eksempler. Men den viktigste lærdommen barn kan få tidlig i livet, er at de kan oppnå hva som helst, bare de selv vil. Det handler om å ha en grunnleggende selvtillit, en forståelse av at «jeg er en person som kan», «jeg er en person som har verdi, som andre blir glade for å se, jeg er en person som betyr noe for fellesskapet». Med en slik start er man rustet til å takle både motgang og utfordringer og til å våge å kaste seg ut i ukjent terreng. «Å utvikle positivt selvbilde og positiv holdning til egen læreevne» ble trukket frem som en viktig basiskompetanse allerede i den første rammeplanen for barnehagens innhold som kom i 1996. Denne basale kunnskapen oppnår barn gjennom lek.

I de første fem årene av et menneskes liv legges grunnlaget for selvbildet. Det viktigste barn i barnehagealder kan lære i løpet av disse første årene i livet er å få så stor selvtillit som mulig – jeg er en person som kan få til alt, hvis jeg bare prøver hardt nok. Derfor er leken den viktigste aktiviteten i barnehagen. Dersom vi mener alvor med å snakke om «tidlig innsats» og «livslang læring», må vi forstå at i de første årene av en menneskes liv handler dette om retten til å få troen på seg selv. Den troen får barnet gjennom å leke sammen med andre barn og dyktige barnehageansatte som kan hjelpe til i leken der et er nødvendig, vise barnet at det er fint å leke sammen, støtte barnet i sine forsøk på å prøve ut nye ting og gi barnet erfaring med å være en verdifull bidragsyter. Å bygge opp og bevare selvtilliten er en viktig drivkraft for alle mennesker. Hvis du mister selvtilliten, mister du også troen på deg selv, troen på at du kan lære noe og troen på at du har en verdi. Det kan være farlig. Barnehagen er en viktig arena for å gi barna en grunnleggende selvtillit. La oss ikke ødelegge dette.